Herbie Hancock; The Imagine Project - 2010
Sjanger; Jazz, (samt rock, folkemusikk, fusion, div)
Diverse artister
Jazzlegenden Herbie Hancock ga i sommer ut dette musikalske prosjektet. Albumet består av 10 coverlåter i mer eller mindre jazzete arrangementer som alle på sitt vis omhandler håp om en bedre verden. Herbie Hancock har fått samlet en rekke hel- og halvkjente artister på denne platen, jeg nevner Jeff Beck, Pink, Dave Matthews, Los Lobos og John Legend. Den er spilt inn en rekke steder i verden, og har tatt opp i seg klanger og instrumenter fra ulike verdenshjørner. Her er vestafrikansk kora, portugisisk sang, indiske sitarer, latinamerikanske rytmer, keltiske fløyter og jeg vet ikke hva. Albumet er lydmessig lekkert, og låtene i all sin ulikhet henger likevel i hop og gir plata et enhetlig preg i kategorien utvida jazz med mykje attåt.
For dette er på ingen måte en rein jazzplate, her er tydelige rocketoner, gospel og folkemusikk i ymse vendinger. Og over det hele, klinger Hancocks vakre pianotriller. Flott og profesjonelt fra en som virker å ha ristet albumet ut av ermet.
Av favoritter vil jeg (nei, ikke trekke frem Times they are a changin, hehe), men Peter Gabriels Dont Give Up. Pink er ikke Kate Bush, selv om hun gjør en fin innsats her, men når John Legend synger, er det som å høre Peter Gabriel. Imponerende. Bare nyt den. The song goes on, som avrunder albumet er også vakker i sin indiskinspirerte komp og herlige saksofonspill.
Første gang jeg, litt overflatisk, hørte denne kom jeg på et bilde jeg hadde sett av Christian Dior. Bildet er fra 1974 og Dior er iført et brunlig antrekk. Jeg tenkte da jeg så bildet: Hva er feil her? Svaret var: Ingen ting er feil. Det er det som er feil.
Det er for perfekt, og det lille som skurrer mangler.
Imagine Project er et humanistisk prosjekt, og føyer seg inn i det som er kunstens oppgave i vår tid; å gi oss troverdige svar på hva det vil si å være et menneske. Og Hancock skriver i vedlegget at han forsøker å vise skjønnheten og styrken i internasjonalt samarbeid som en gylden vei til fred og forteller med sitt verk at å være menneske i vår tid er å knytte seg til en lang og stolt tradisjon av den aller beste i vestlig kultur; den tradisjon som sloss for menneskelig verdighet og holder oppe håpet om at menneskenes kår kan, og skal, ja rett ut må, alltid være i utvikling og bedring.
Både som enkeltindivid og som menneskehet har vi en forpliktelse til å holde oppe drømmen om at det nytter å arbeide for menneskenes beste og at de gode kreftene i verden vil, ja beint ut er nødt til å vinne over mørkemaktene. Dette oppnås ikke ved at én kultur eller én folkegruppe har forrang over en annen, men ved at alle mennesker gis den verdighet som er nedlagt i oss i kraft av at vi er født like og med den samme iboende verdi. Dette gjør han ved å spille inn låtene på ulike steder i verden og lar ulike musikkuttrykk få samme plass og betydning. Eller gjør han nå det, egentlig?
I seg selv er jo humanismen en vestlig, moderne idé, så det er betimelig å spørre om ikke imperialismen likevel krøp inn igjen via vinduet, da Hancock var ute og feide for egen dør. For humanismen er jo først og fremst et moderne vestlig livssyn født av renessansen og reformasjonen, kamuflert som universelle evige verdier. Den idealistiske utviklingsoptimismen gikk på mange måter til grunne under de to verdenskrigene. Da oppdaget verden hva menneskene var i stand til av nedslakting av hverandre. Mennesket er så visst ikke bare godt, og opplysning og innsikt fører ikke nødvendigvis til en bedre verden. Tvert i mot, ser vi i dag at utviklingen aldri har brakt oss nærmere stupet enn noen gang tidligere i menneskenes historie.
Personlig tror jeg Paulus er langt mer moderne, når han sier at det gode jeg vil, gjør jeg ikke og det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.
Derfor havner Hancocks prosjekt i samme kategori som Märthas engleskole, som en naiv og vakker drøm perfekt og kjedelig som Christian Dior, men livsfjern og umulig lik forsøk på å få kontakt med de døde. Og ikke som et troverdig svar på spørsmålet om hva det er å være et menneske.
6/10
Snakker om diametralt forskjellige opplevelser av musikken. 
