Os Mutantes Os Mutantes
Os Mutantes ble et nytt bekjentskap for meg og selv om jeg liker de fleste band som oppgir å ha hatt Os Mutantes som inspirasjon så har jeg gått glipp av denne gruppa. Os Mutantes oppsto i 1966 med brødrene Cláudio César Dias Baptista og Arnaldo Baptista, besetningsmedlemmene har variert i stort omfang og i perioden 1968 til 1970 besto gruppen også av Rita Lee og Sérgio Dias.
Den oprinnelige bestetningen varte bare i 2 år før før Cláudio César forlot bandet, Sérgio Dias ser ut til å være den mest stabile i denne gjengen og har stått bi i alle år.
Albumet Os Mutantes er debutalbumet til gruppa og blir av mange satt på topp 50 lista over de mest eksperimentelle album, de har tydeligvis inspirert mange og om en hører plata uten å vite utgivelsesåret er det mange band og sanger som dukker opp i minnet.
Jeg har hørt igjennom plata mange ganger og og liker den bedre og bedre, men å skrive denne anmeldelsen har vist seg vanskeligere enn først antatt, det er ikke lett å beskrive den på en rettferdig måte, anekdoter og sammenligninger med nyere band blir kanskje redningen for min del. Fra første gjennomhøring fikk jeg assosiasjoner til både Jimy Hendrix sin ekspimentelle måte å lage musikk på men samtidig dukket den skramlete sounden fra bla. Violent Femmes og 22-pistepirkko opp.
På første låta
Panis et circenses får jeg umiddelbart en Beach Boys / Pet Sounds følelse , ingen skam å stæle fra den plata, etter taktskifte blir det mere eksperimentelt og bandnavn som Manonegro dukker opp før div lydeksperimenter avslutter det hele
A minha menina er etter min mening en pærle, passe skramlete med kreativ bruk av instrumenter men dyktig utført, dette er overhode ikke drita pønkere uten evner til å traktere instrumenter, Videre får vi flott vokalsang fra gruppas kvinnelige alibi: Rita Lee og mens vi har sunket til ro med det så får vi midt i låta et innslag av skramlete rock med stort innslag av improvisasjon, før Rita leder oss tilbake til roen.
Baby er en klar hit, en blanding av enkle og trygge litt danskebåt orgelrytmer sammen med noe mere eksperimentell gitarbruk som gjør det hele litt styggfint, så får vi noe nesten Beatles aktig (dvs det Beatles gjorde noen år senere).
På
Bat macumba råder det nesten litt dicorytmer før 22-pistepirkko sniker seg inn i hjernen via aktiv eksperimentering med ulike instrumenter, bunnrytmen sitter bunnsolid mens diverse lyder utøves. På
Le premier bonheur du jour, er det er mye klang og pen sang men en kan ane at dette ikke varer evig, eksperimentering med diverse lyder og instrumenter ligger ikke langt vekk.
Trem fantasma starter noe utradisjonelt med et nesten folkemusikkaktig fløte-tromme tema, som selvfølgelig ikke varer lenge, pen sang drar det videre og opp i et noe storbanlignende som igjen vipper videre over i en overgang Tom Waits sikkert har hørt før, (Franks Wild years vaker i hodet mitt)
På
Tempo no tempo skuffer de ikke, et nærmest bedehusaktig tema varer akkurat lenge nok til vi blir passelig forundret når det går over i en rappkjeftet sang, kan ikke en glugg Portugisisk men det høres tøft ut, på siste låta serverer de en ekte 22pisterpirko låt med sydlanske takter, orgelet blir nok min turnon, tro mot seg selv vared det i hele 1 min før det går over i en mere 60talls gitarlåt, før Orgelet får meg til å tenke på syre og Syd Barret.
Beklager en noe rotete beskrivelse / anmeldelse men dette er mye det som går igjennom hodet når en lytter på denne plata, på grunnlag av de siste ukers gjennomlytting og forsøk på å beskrive plata både for andre og meg selv så har jeg landet på følgende karakter, karakteren tar kun hensyn til det kunstneriske uttrykket, ev. tekniske detaljer som teknisk produksjon eller lydkvalitet er ikke vektlagt.
9+