Albumstafetten 15

[Kaare G. Opsahl]

Hvis PP-presentasjoner med lydkommentarer blir et krav, trekker jeg meg fra stafetten

 

[pellesmil]

Hei! Driver å legger voiceover på ein powerpointpresentasjon (!), 10 sider manus gjenstår, så meldinga blir litt forsinket.
Men har skrive den i hovudet, må berre få den på (eit anna) papir.

Ja se der nå begynner jaggu albumstafetten å ligne noe, mener du burde matche powerpointen med litt animasjon fra Pixar

 

[Brasse]

Ha! Nei, det var i jobbsammenheng.
Skriver melding nå!

 

[Brasse]

Billy Idol - VH1 Storytellers

Billyen er for meg forholdsvis ukjend.
Ein gammal kis, i mitt hovud klistra fast i eit gammalt repertoar?
Ei allsangstjerne som lever på lisens til reklamelåter og Singstar?

Eg har ein relasjon til Billyen og det er White Wedding.
Ikkje gjennom oppvekst, ikkje gjennom ein chipskrafsende episode av Idol og ikkje gjennom ein sentimental bakfull søndag med VH1.

Men gjennom Grand Theft Auto - San Andreas.
TV-spelet med eit soundtrack og i-spelet-radiokanaler som er så bra at ein parkerte bilen etter å ha stjelt eit fly og drept prostituerte og bare lot radioen stå på.
Billyen og White Wedding var på kanalen K-DST, rockeradio med Axl Rose som vert.

Ein smakebit, dette er gull!

VH1 Storytellers-konseptet, derimot, har eg eit varmt forhold til.
Eg har ein Storytellers-bootleg der Tom Waits utbroderte det allerede magiske universet sitt gjennom historiar som sikkert var hundre prosent oppspinn, men det albumet gjorde alt av Waits så mykje betre.

Så dette blir ein fin måte å bli kjend med Billyen, tenkte eg. For så å oppdage av alt av Stoytelling er vekk. Og i den augneblinken datt albumet gjennom for meg. Først skippa eg og spolte for å leite etter historiane. Men dei var ikkje å finne. Så starta eg på nytt. Og det blei svært fremmed. For eg høyrer at publikum elskar det dei høyrer. Dei syng med på tullete kromspring som James Bond temalåten midt i ei anna låt og elgitarer som etteraper motorlyd. Liksomflamencogitar. Kanskje har det vore ei historie i forkant her som rettferdiggjer alle dei små tinga som aleine gjer meg halvgretten.

Eg let Billy være i fred. Han høyrer heime i eit virtuelt radiounivers med Tommy "the Nightmare" Smith som vert.

3,7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Hehe kul anmeldelse, selv om jeg langt i fra er enig.
For meg har Billy Idol aldri vært i sentrum. Har aldri kjøpt en plate av han, selv om jeg har gjennom tidene hørt mange av låtene. Det var tilnærmet umulig når man vokste opp på 80 tallet. Definerte vel han som en plasticpunker som ikke var «lov» å like. Derfor ble jeg meget positivt overrasket når jeg en kveld for et par år siden så DVDen hos en kompis og fant ut at jeg likte låtene når «80talls soundet» ble erstattet med VH1 settet. Storyteller konseptet kjenner jeg ikke til. Så på konserten som en slags MTV-unplugged greie. Liker drivet og stemningen i denne platen
Jeg ville gitt en 8

 

[Brasse]

Eg elsker 80-tallssounden og har lite til overs for akustiske covers ;D
Skal skaffe Waits-storytellers til deg.

I mellomtida.

 

[Kaare G. Opsahl]

Eg elsker 80-tallssounden og har lite til overs for akustiske covers ;D

Jeg hater 80talls-soundet inderlig med noen unntak

 

[united]

To ulike og gode anmeldelser.

Selv ville jeg vel ligget nede i 4-5 på dette albumet, tenker jeg.
Likte aldri Idol på 80-tallet, og denne plata var ikke nok akustisk-nedstrippet til at meningen ble særlig endret.

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

Jeg likte og mislikte mye musikk i det tiåret, men har ikke forbundet det med sound. Heller type musikk.

 

[Handsoer]

Billy Idol VH1 Storytellers

Er dette rundens store overraskelse? Hadde kvesset knivene i og med at jeg forventet en übertøff klisjeskog av gamle riff og karikert posering. Jeg likte godt både 'White Wedding' og 'Rebel Yell' da de kom ut, men syns mannen bak var en parodi av en rockstjerne med sine lærkostymer, Elvis-leppe og utstuderte posering. Så egentlig fram til en god gammeldags runde med slaktekniven.
Hva skjer: Nedstrippede versjoner av gamle schlägere som faktisk har gode og holdbare melodier. Ingen posering og tåpelig tøffhet. Lette og fine arrangementer med akustisk komp. Flott!
Som introduksjon for nye lyttere har den nok begrenset verdi i og med at rocke-trøkket i originalene mangler og at gitarakkompagnmentet av og til krever at du kjenner originalen for at det skal gi mening. (Noe Brasse's anmeldelse er et døme på)
Som helhet er den nok verdt 7-8/10 for en gammel fan med etpar lp'er i hylla.
Personlig er jeg positivt overrasket over at mannen og låtene holder såpass bra etter snart 30 år, enig i at Sweet Sixteen er det beste sporet. En solid 5'er fra en ikke så veldig surmaget nisse på sidelinja.

 

[Kaare G. Opsahl]

To ulike og gode anmeldelser.

Selv ville jeg vel ligget nede i 4-5 på dette albumet, tenker jeg.
Likte aldri Idol på 80-tallet, og denne plata var ikke nok akustisk-nedstrippet til at meningen ble særlig endret.

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

Jeg likte og mislikte mye musikk i det tiåret, men har ikke forbundet det med sound. Heller type musikk.

mye klang og pompøse produksjoner med mye jævlige trommer

 

[Brasse]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

 

[H.R]

synes billy idol skiva her har driv dersom elektronikken sitter - og er helt jævlig når den ikke sitter.
Musikalsk så er den litt under midt på treet slik jeg ser det. Tror ikke jeg hadde orket hele albumet, men et par tre spor kan tåles

 

[Karma]

For meg blir nok ikke "soundet" det mest avgjørende for hva jeg liker eller ikke av musikkutgivelser. Men det kan jo bli en bonus..

Denne platen vekker jo en del minner fra festlivet på 80-tallet. Men som musikk som evner å bli prioritert foran alternativer i min samling, faller den gjennom.

Igjen gode anmeldelser! Advarselen fra Gjestemedlem er faktisk på sin plass. Man trenger jo ikke elske en plate for at den skal kunne få plage deg på autopilot..(hjernen er rar sånn)

5 fra meg.

 

[Kaare G. Opsahl]

Eg elsker 80-tallssounden og har lite til overs for akustiske covers ;D
Skal skaffe Waits-storytellers til deg.

I mellomtida.

den har jeg ikke og den har du å ta med til nystallen

 

[mikefish]

Her også entusiasmen lunken.Billy Idol,rikmanns-sønnen som ville bli punker.funket til en viss grad på enkelte fester på 80-tallet.Men artisten er glemt hos meg i dag.

Har ikke hørt albumet nok til å bedømme det med en karakter.

mvh. s,

 

[united]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

Takker.

Hmm, er nok mye slik sound i den musikken jeg ikke liker fra 80-tallet ja.
Trommemaskiner og synther.

Var heldigvis flink til å blokkere ut sådant.
For meg var det nok verre med discoen siste halvdel av 70-tallet.
Er vel eldre enn noen her ..

 

[rolfozzy]

Selv om jeg var ung på 80tallet. slik jeg selvfølgelig fremdeles er, greide jeg ikke opparbeide noe entusiasme for Mr. Idol. Musikken var en type og kategori som jeg som aldri fikk sansen for.

Det var så mye annen bra musikk på 80tallet som jeg foretrakk. Green on Red, R.E.M., Rain Parade, og den typen musikk.

Hørerpå denne anmeldte saken på Spotten i dette øyeblikk. Og det er fremdeles ikke noe jeg vil kaste bort dyrbar lyttetid på hører jeg.

Men to gode anmeldelser var det. Hvor jeg kan forstå begge. Såpass tolerant må jeg være.

I was so much older then, I`m so much younger now.

 

[Kaare G. Opsahl]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

Takker.

Hmm, er nok mye slik sound i den musikken jeg ikke liker fra 80-tallet ja.
Trommemaskiner og synther.

Var heldigvis flink til å blokkere ut sådant.
For meg var det nok verre med discoen siste halvdel av 70-tallet.
Er vel eldre enn noen her ..

Syntes en del av 70talls dicoen har vokst med årene. Hatet det intenst på slutten av 70tallet.

 

[rolfozzy]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

Takker.

Hmm, er nok mye slik sound i den musikken jeg ikke liker fra 80-tallet ja.
Trommemaskiner og synther.

Var heldigvis flink til å blokkere ut sådant.
For meg var det nok verre med discoen siste halvdel av 70-tallet.
Er vel eldre enn noen her ..

Syntes en del av 70talls dicoen har vokst med årene. Hatet det intenst på slutten av 70tallet.

Neste gang du besøker JanR kan han sikkert spille Boney M for deg.

 

[Kaare G. Opsahl]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

Takker.

Hmm, er nok mye slik sound i den musikken jeg ikke liker fra 80-tallet ja.
Trommemaskiner og synther.

Var heldigvis flink til å blokkere ut sådant.
For meg var det nok verre med discoen siste halvdel av 70-tallet.
Er vel eldre enn noen her ..

Syntes en del av 70talls dicoen har vokst med årene. Hatet det intenst på slutten av 70tallet.

Neste gang du besøker JanR kan han sikkert spille Boney M for deg.

Det er grenser jeg ikke orker å krysse. blir gammal av sånt

 

[rolfozzy]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

Takker.

Hmm, er nok mye slik sound i den musikken jeg ikke liker fra 80-tallet ja.
Trommemaskiner og synther.

Var heldigvis flink til å blokkere ut sådant.
For meg var det nok verre med discoen siste halvdel av 70-tallet.
Er vel eldre enn noen her ..

Syntes en del av 70talls dicoen har vokst med årene. Hatet det intenst på slutten av 70tallet.

Neste gang du besøker JanR kan han sikkert spille Boney M for deg.

Det er grenser jeg ikke orker å krysse. blir gammal av sånt

Godt du ikke har mista alle hemninger ;D

 

[pellesmil]

Fin annmeldelse Brasse, syns forklaringen virker noe mere positiv enn selve karakter, ville personlig kunne ha strekt meg til max 4,
Det ville nok ha hjulpet om en vokste opp på 80 tallet (hmmm det gjore jo jeg) men BI falt mellom 2 stoler enten var det Twisted S. og brødrene hennes ellers så likte du Peter G og Eurythmics , BI fans var relativt få.

 

[Bent]

Flotte anmeldelser av ei plate jeg også var ganske skeptisk til, har et par plater av Billy fra før, men det er mange år siden de er spilt tror jeg.
Blei også positivt overasket over denne plata, sangene tålte overgangen til dette formatet mye bedre enn jeg forventet, synes det høres mer tidsløst ut og ikke så 80-talls som jo det meste av hans kjente sanger absolutt gjør.
Enig med Hansern i at noe sikkert ikke gir like stor mening for folk som ikke kjenner sangene fra før, men jeg likte denne.
Tror nok jeg ville strekt meg til 7/10.

 

[BurntIsland]

Fin annmeldelse Brasse, syns forklaringen virker noe mere positiv enn selve karakter, ville personlig kunne ha strekt meg til max 4,
Det ville nok ha hjulpet om en vokste opp på 80 tallet (hmmm det gjore jo jeg) men BI falt mellom 2 stoler enten var det Twisted S. og brødrene hennes ellers så likte du Peter G og Eurythmics , BI fans var relativt få.

Enten så vokste du opp i en liten banjospillende avkrok hvor dere fikk ny musikk en gang om året (det som befant seg på walkmannen til turisten dere drepte - deliverance style) , eller så har du litt dårlig hukommelse. Jeg anbefaler en liten mimretur på wikipedia for å friske opp.

Det var nok flere stoler, både å sitte på og å falle imellom, og Billy Idol avsluttet "karrieren" i posør-punkebandet Generation X i 80, flyttet til USA og gav ut soloalbum som solgte godt i 82, 83 og 86. Jeg syntes det ble "altfor kommæsjt" men i tråd med Gjestemedlems advarsel så er og var endel av disse låtene nokså catchy musikkvirus, en slags "guilty pleasures" for en tenåring som tok sin musikk svært alvorlig (ble 16 i 82).

Denne konserten så jeg deler av på TV nylig (innenfor siste året), og syntes det var en flau affære. Billy sang for de samme damene han fuktet trusa på i 82; 20 år etter. Ikke et sete var tørt. Etter det Gjestemedlem skrev har jeg lyttet igjennom hele greia for å se om det var noe jeg hadde gått glipp av, men jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Dette var en av de platene jeg håpet på å slippe og anmelde, og setter ikke karakter på dette, da det er uinteressant musikk.

 

[Handsoer]

Dette var en av de platene jeg håpet på å slippe og anmelde, og setter ikke karakter på dette, da det er uinteressant musikk.

Hardt, men rettferdig! 8)

 

[Handsoer]

Hva ER 80-tallsoundet da, karer? Litt voksenopplæring, pliis.

For meg er det tonnevis av romklang, glatt og polert med overdubs og trommemaskin.
Og ikkje minst gitarer som kan holde ein tone for alltid.

Ta en lytt på Alison Moyet. En flott sangerinne med en fantastisk stemme og gode melodier. Arrangementene er
...tvilsomme - i beste fall!. Bortsett fra det hun gjorde med Yazoo da ;D : "Upstairs At Erics"
Noe av det aller beste fra 80-tallet!

 

[pellesmil]

Fin annmeldelse Brasse, syns forklaringen virker noe mere positiv enn selve karakter, ville personlig kunne ha strekt meg til max 4,
Det ville nok ha hjulpet om en vokste opp på 80 tallet (hmmm det gjore jo jeg) men BI falt mellom 2 stoler enten var det Twisted S. og brødrene hennes ellers så likte du Peter G og Eurythmics , BI fans var relativt få.

Enten så vokste du opp i en liten banjospillende avkrok hvor dere fikk ny musikk en gang om året (det som befant seg på walkmannen til turisten dere drepte - deliverance style) , eller så har du litt dårlig hukommelse. Jeg anbefaler en liten mimretur på wikipedia for å friske opp.

Jepp det stemmer det vi vokste opp i en liten avkrok, men banjo hadde vi ikke, i bibelbeltet var denslags fy fy, skal lese meg opp og se om det demrer, hadde egentlig lagt mye av infoen i søppelbøtta, mulig mye av minnene er makulert for godt.

Dette var en av de platene jeg håpet på å slippe og anmelde, og setter ikke karakter på dette, da det er uinteressant musikk.

;D

 

[BurntIsland]

Jepp det stemmer det vi vokste opp i en liten avkrok, men banjo hadde vi ikke, i bibelbeltet var denslags fy fy, skal lese meg opp og se om det demrer, hadde egentlig lagt mye av infoen i søppelbøtta, mulig mye av minnene er makulert for godt.

ikke banjo engang

mye av musikken fra det 10 året er bare minner og følelser, og tildels vonde minner også men det som er verdt å huske gjør 80 tallet til et mangfoldig og spennende musikalsk 10år

 

[Dazed]

I alle...! Det kom da enorme mengder fantastisk musikk på 80-tallet! Selvsagt ble det produsert mye dritt da også, men det gjorde det da vitterlig i godt monn på 50-, 60-, 70-, 90-, 2000, og 2010-tallet også!

Billy Idol er kanskje ikke det jeg trekker frem for hans virtuose spilling eller fremragende musikalske kvaliteter, men jeg innrømmer glatt at låter som White Wedding og Money Money kan lokke frem rockefoten og lure volumet opp mot smerteterskelen. ...Og på mimre-guttekveld med noen pils innabords, kan det sågar være skikkelig bæltøft!

...I originalversjon, ja!

Bill. mrk. "Ikke redd for å vise åttitalsrockeren i meg"!

 

[pellesmil]

Cornelis Wreeswijk Poem, ballader och lite blues



Poem, ballader och lite blues er et doddeltalbum utgitt i 1970 og er hans album nr7.
Det står å lese på wikipedia at han etter sin død er å anse som en av Sveriges største sangere sammen Carl Michael Bellman og Evert Taube. Noe jeg støtter jeg fult ut.

Platen er produsert sammen med popgruppen, Made in Sweden og Björn J:son Lindh, plata har 25 relativt ulike spor og kan for nye lyttere fremstå ganske uryddig, men som tittelen sier er dette er en plate med ulikt innhold.

Men selv om sangene spriker i form og stil så fremstår albumet som komplett, jeg er godt kjent med artisten og denne platen, jeg anser meg selv som en stor tilhenger av Cornelis Wreeswijk men på tross av det så har jeg måtte analysere platen for på den måten å kunne gi et best mulig inntrykk av platen.

Det hele starter med sangen Rosenblad som noen vil kalle en popsang andre vil kanskje kalle det en vise, noen vil kanskje kalle det jazz, uansett den funker for de fleste, Generalens visa, strekker begrepet visesang mot yppig pop, man kan velge å kose seg med de sexye tonene og Cornelius kjappe tunge, eller fundere over tekstenes sarkasme ovenfor alt av autoriteter, Appolinaire er en dyster monolog enkel og genial mørk og dyster, Fåglar prøver (og lykkes) med å få oss opp igjen fra mørket, sangen strekker igjen begrepet visesang den er både morsom og trist på en gang, teksten drar oss mot noe dystert mens tonene tvinger foten i takt med rytmen, Cornelius mener Jag er et dikt men jeg hører mer, orgelet i bakgrunnen sender meg på sirkus, tonene er smått geniale og veldig morsomme.

Neste sang er en sang til hans sønn Jack om dagliglivets hårda bud, tekstene er helt logiske sett fra et barns synspunkt, mens jazztoner spiller på lag med poppete toner som sammen lokker foten igang, på Morbror Frans er Cornelius i godt lag og rykker det ikke foten nå bør en sjekke pulsen, teksten er morsom uten å miste grepet om virkeligheten, Morbror Frans helt klart en blues, med blå tekst og rød rytme, du kan tydelig høre at de smiler i studio, et smil som smitter helt klart.

På Etta blir det både takt og stilskifte, et dikt med tekst som sikkert kan tolkes på mange måter, i takt med den litt skumle teksten om utenomjordisk aktivitet så sniker en synth og fløyte inn bakveien, det drar stemningen videre mot det skumle, spørs om ikke flere Si-fi regissører har plukket opp noen ideer her.

Videre veksler det igjen, vi får en vise som sikkert kunne ha funket som en salme, sammen med en litt trist tekst så skulle man tro det ble vel mye indremisjon, men med Cornelius sin flotte stemme og musikere som koser seg får vi med ufiltrert musikkglede, vi får med alt, improvisasjon, dyktighet og feiltrinn. Blues for Inga-Mai er en groovy blues, teksten fandenivoldsk og morsom, mens rytmen mellom musikk og vokal sitter limt sammen,

Et brev er igjen et dikt som bryter opp rytmen, samtidig som den binder sammen, Cornelius stemme forfører og skremmer, teksten får meg til å fundere,
Cool blues er en blues for tåkete søndager, den er for de dagene da du bruker to timer på å bestemme om en skal dusje eller sette på tven en, fyllanærvene bruker opp all plassen og det hjelper ihvertfall ikke å tenke på at en skal på jobb i morra, da er det godt å tenke på at det kommer en fredag til slutt, og med Ett gammalt bergtroll, sparkes det hele i gang med kald øl og varme damer, borte er nervene og helga lokker. låta rocker et vorspiel verdig, igjen spiller musikerne tett, rytmen er levende og improvisasjonene griper om seg.

Sonja och Siw er en genial vise der teksten kanskje er det som utpeker seg, låta er enkel og genial, her er det lett å høre at musikken ikke er manipulert ihjæl,
Videre får vi høre predikant Wreeswijk tale om synd og helvete som kommer nærmere oss, vi klorer oss fast i kirkebenkene og håper at vi blir spart, ingenting kan redde oss nå. På en Visa til gagga får vi igjen høre Cornelius geniale tekster med relativt enkel innpakking, det er ikke mange artister som fyller rommet med så mye lyd kun med en stemme alene, Ågren er kansje den låte jeg liker best / den låta som er finest på denne plata, flott tekst nydelig melodi og nærhet til musikerne, på Skulle iagh soria såå wore iagh tokott får vi igjen en momologpause, tviler på at alle liker det, men jeg liker det, mener det binder sammen plata, samtidig står monologene fjellstøtt alene. Siste låta En viss sorts samba gir oss sydlanske toner og varm vind i håret, du kjenner sanda kile mellom tærne mens yppige kropper beveger seg til rytmen.

Det avslutter plata som jeg mene er en av/ den beste han har laget

Jeg er derfor ikke det minste i tvil mår jeg gir denne plata 100% uttelling

Dvs 10 (av 10)



Per

 

[mikefish]

Du verden ! sjønner at det er på tide å høre denne.Jeg er en somlepave.

mvh. s,

 

[Dazed]

Flott anmeldelse! Som en liten teaser kan jeg nevne at jeg vet om ytterligere en plate i stafetten med bidrag fra Björn Johansson Lindh.

 

[Kaare G. Opsahl]

Super anmeldelse. Liker denne platen meget godt og knipser ut en soleklar 9

 

[united]

Cornelis Wreeswijk - Poem, ballader och lite blues

Som tittelen mer enn antyder, er det litt av hvert på denne platen. Poem, ballader och lite blues ble utgitt som en dobbel-LP i 1970, året da trubaduren Cornelis utga sin første diktsamling. Derfor ikke så rart kanskje, at han her med jevne mellomrom danderte ut noen oppleste dikt. Disse ble enten fremført nakent, eller med litt musikalsk akkompagnement. I det hele tatt har dette verket et sterkt fokus på tekstene, noe som gjør det mer krevende enn noen av hans andre album.

Det hele starter med den musikalsk fine Rosenblad. Med en gang hører du at lyden er feit og god og at Cornelis er i form. Han synger med stor autoritet, bassen buldrer, og det er mye liv og variasjon i stemmen. Han viser også fram sin vare side. På dette tidspunkt var nok artisten da også i nærheten av en slags karrieremessig topp. Snart skulle problemene tårne seg opp for Cornelis, det ble mye fyll og forfall, selv om han fortsatte å levere bra saker kunstnerisk sett.

På spor to, Generalens visa viser han fram hvem som på denne tida var humorens og sarkasmens yppersteprest i Sverige. Kritikken mot de høye offiserene er beinhard og ustyrtelig morsom. "Dom stirrer på sine kart, grips av panikk og reknar sine lik" og "dom sitter på den kroppsdel der hjernens sete har" er bare kostelig. Deretter kommer det første diktet, som er ren depresjon. "Det er mørkt omkring meg. Jag røker mine sigaretter".

Slik fortsetter det hele plata igjennom. Vare ballader (ikke så mange av dem, faktisk), oppleste dikt, meningsfulle sanger og humor i en skjønn forening. Noen av diktene forstår jeg simpelthen ikke, men de gir meg noe for det. Det er ikke så mange av hans best kjente musikalske sanger på dette albumet. Likevel er høydepunktene flere, feks, hans versjon av Bellmanns Märk hur vår skugga (men sjekk ut Imperiets versjon, som om mulig er enda bedre). Min favoritt på albumet er den vakre Ågren, bygd på en norsk folkevise, flott er også Sonja og Siw, en ganske typisk Wreeswijk-sang, av det pikante slaget.

Muligens var det Sonja og Siw den godeste Cornelis hadde i tankene da han noen år senere tok med seg to damer opp på hotellrommet og gikk berserk da det viste seg at de var transvestitter! Fengselsoppholdet som fulgte, var ikke hans første, han hadde en egen evne til å havne i bråk.

Etter min mening er den store variasjonen på plata både en styrke og en svakhet. Å spille gjennom de 25 sporene uten pause, fungerte ikke i det hele tatt for meg, jeg ble sliten og lei. Men det tok seg opp da jeg la inn tre obligatoriske pauser. Som jeg jo ville fått om jeg skulle reise meg opp, gå bort til platespilleren og sette på hhv. side to, tre og fire. Jeg trengte tid til å fordøye innholdet, rett og slett, og albumet er jo lagd for vinylformen.

Et par ord om de gode musikerne også, med gitarist Rune Gustafson og Bjørn J:son Lind (bla. piano) i spissen. Til tider er musikkakkompagnementet så godt gjennomført, at man kan få en assosiasjon til den fantastiske Jan Johanssons "Jazz på svenska" (men her heller kanskje "Blues på svenska").

Konklusjonen er at Poem, ballader och lite blues er en god skive, av det styggfine slaget. Jeg finner det litt langt, det er noen litt svake spor her som med fordel kunne vært utelatt. En solid åtter.

8 av 10.

 

[Dazed]

To supre anmeldelser som fikk meg til å endelig få ræva i gir og bestille noen Cornelis-LP'er! Fantastisk artist!

 

[Griffenfeldt]

2 meget solide anmeldelser av skiven jeg nominerte.
Det er en krevende, men likevel en representativ skive fra Cornelis jeg plukket ut. Krevende fordi dens innhold er variert. Representativ av samme grunn. Cornelis sitt reportoar spenner seg fra samfunnsrefs til vakker hverdagspoesi.

Takk til anmelderene som tok seg tid til å ikke bare høre, men også lytte på skiven.

 

[Karma]

To supre anmeldelser som fikk meg til å endelig få ræva i gir og bestille noen Cornelis-LP'er! Fantastisk artist!

Det samme gjorde jeg i dag!

Denne får 9 av meg.

 

[Kaare G. Opsahl]

Super anmeldelse fra United

 

[rolfozzy]

Så bra anmeldelser.

Og det er en jedrans bra skiva.

Cornelis er blandt de fire største svenske musikkpoeter.

Kanskje den største.

 

[Dazed]

Så bra anmeldelser.

Og det er en jedrans bra skiva.

Cornelis er blandt de fire største svenske musikkpoeter.

Kanskje den største.

Hmm...

Bellmann, Totta og Lundell? ...Taube?