Det er vanskelig å forstå hvorfor noen skulle misslike Charles Bradley, for kvalitetene er så åpenbare. Fra starten av griper platen tak i lyttere med åpne ører. Det er helt klart at Bradleys blå bein er genuine og rotekte, og i så måte føyer han seg inn i noe som ser ut til å kunne være en lenge etterlengtet revival.
Men jeg synes kanskje at karakterer som 9/10 setter listen litt høyt. Selv om kvalitetene er åpenbare ved første lytting så har den heller ikke helt de umiddelbare kvalitetene jeg setter så pris på hos hans soul sister Sharon Jones. Slektskapet mellom de to blåserdominerte østkystartistene er åpenbart, men ikke 100 prosent. Begge tar opp arven etter Stax, men Bradley viderefører også i stor grad Jersey-soulen fra syttitallet. Jones hviler seg nok mer på både sørstatsound og Motor Town enn Bradleys kjøligere og mer avmålte Jersey-sound, noe som gir henne en mer umiddelbar effekt på uforberedte lyttere.
Ut fra det vil jeg mene det er forståelig når Jones fortsatt nyter mer oppmerksomhet. Lurer litt på om det ikke er hun som korer på låten I Believe In Your Love? Det vi si, jeg er vel ganske overbevist om at det er henne som høres tro på kjærligheten et stykke bak i lydbildet. Uten noen opplysninger om det tilgjengelig tror jeg nok platen er spilt inn i Daptone Records studio med Dap Kings. Lydbildet er Dap Kings, spesielt blåsen avslører det. Men Wiki assosierer Bradley med andre bandnavn, så noen garanti gir jeg ikke med mine manglende konkrete kunnskaper.
Dette er et topp album som jeg er glad ingen av dere slaktet. Det hadde vært irriterende å forholde seg til vedkommende i ettertid. Samtidig synes jeg kanskje 9 er litt sterkt, for den utrolig sterke umiddelbare kvaliteten til Sharon Jones to siste album besitter nok Bradleys debut ikke. Der de to begge kvalifiserer til en sterk åtter, så må nok Bradley finne seg i en minus i margen, kanskje tvunget ned i en syver. Det er fordi det hviler litt mye på det jevne, mens de helt store kanonene Jones serverer innimellom glimrer med sitt fravær. Det kan i og for seg kalles en kvalitet i seg selv, men det er også et ørlite savn. Og skiller må jo foretas, og karaktersettinger må også sette av rom til streng sammenligning. Siden vi har to høyaktuelle toppartister fra samme label å sammenligne så blir det enkelt.
En sommerdrøm ville vært double feature med Sharon Jones og Charles Bradley på en svett klubb istedenfor luftig utescene. De kan jo begge backes av Dap Kings for anledningen, så apparatet trenger ikke bli større enn hvis en turnerte alene. Men dessverre må jeg ihvertfall ta til takke med Sharon alene utendørs i Skånevik, og det er hvis jeg er heldig. Og der fikk dere et bidrag fra baluba, siden det ser ut til å være litt mindre aktivitet rundt denne runden i forhold til tidligere. Fint å ha retten til å være selektiv gla'melder.
7+/10 (betydelig bedre enn Marvin Gayes What's Going On, som er en ekte klassiker som ble nominert i fjor høst, men mangler den låten som fester artisten i bevisstheten til nye lyttere som ikke har fått forvarsel). Hovedsaklig basert på spilling over bluetooth-handsfree av grei kvalitet med signal fra en Android-telefon. At ikke flere ønsker å kombinere Premium med Win, Android eller eplefon er uforståelig. Jeg syncet for første gang i helgen, og det er i sannhet en genial måte utnytte Premium på. Tror ikke jeg kommer til å gjøre meg avhengig av lokale filer i altfor stor grad med den telefonen som mediespiller. Det alene bør være inspirasjon nok til å handle inn Spotify Premium for de som nå har meldt seg av fremtidige stafetter. Har dere fortsatt noe å fare med, og en kompatibel telefon, så ser jeg ingen grunn til at stafetten skal dø på grunn av Spotifys nye politikk. Men staheten til ekte sentralister er legendarisk, så de ordene får vel liten betydning i praksis.
