Artist: Barclay James Harvest
Tittel: Once again
Label/År: Harvest / 1971
Musikkversjonen av å se maling tørke?
Åtte sekunder inne i det åtte minutter lange åpningskuttet
She said, tenker jeg "Å for fucks sake. Takk skal du ha Lyngen". Jeg frykter prog-o-rama, av den sorten jeg bare ikke fikser; synthhælvette, pompøst, pretensiøst, sjølhøytidelig og med total mangel på sjølironi. Tanken om å skrive en anmeldelse av typen man av og til kunne finne i gratismagasinet Spirit streifet meg, og kanskje kunne anmeldelsen endt opp med:
Barclay James Harvest spiller litt sånn pompøs, orkestrert og prentsiøs rock med masse strykere, synth og sånt. Karakter 2/10.
Heldigvis er jeg mitt ansvar som nøytral og fordomsfri anmelder bevisst, så jeg bestemte meg for å lytte med åpent sinn og imøtekommende ører.
Så, hva er det jeg har dealet med denne uken? Joa. For de uinvidde (meg sjøl inkludert); BJH har alle sine bein trygt planta i rockens verden, med solide innslag av progelementer, og til dels også klassisk musikk - især hva arrangementer angår. Det tok meg nøytaktig tre sekunder å plassere BJH geografisk på de britiske øyer, og det låter tidstypisk for 70 tallets første halvdel.
Etter første gangs gjennomlytt var jeg fortsatt i litt slaktehumør. Kjedelig, søvndyssende, stort sett hele veien, og jeg satt egentlig igjen lettere undrende om hva dette albumet hadde med "gullalderen" å gjøre. At de i tillegg har gitt en låt navn fra Tolkiens univers, gjorde også sitt til at jeg tenkte at her har jeg å gjøre med folk som er, om ikke lysår, så i alle fall noen lysmåneder unna mine musikalske preferanser. Jeg så for meg prototypen på Manowar og Gwar da jeg så låttittelen. Men
Galadriel er faktisk en flott melodi innser jeg nå, sjøl om arrangementet blir litt i drøyeste laget.
Men så, etter å ha hørt plata en fire-fem ganger, var det akkurat som om noe begynte å skje med meg. Jeg kjente igjen melodiene, begynte å legge merke til en del detaljer i arrangementene som er til å like, samt høre etter på tekstene i mye større grad. Jeg skal ikke si at jeg fikk noen åpenbaring, det er å trekke det litt langt. Vennligere innstilt er nok nærmere sannheten. Men for all del, noen av låtene begynte jeg faktisk å
like. Litt i alle fall.
She said har faktisk en vakker melodi, selv om jeg kan styre min begeistring for mellomspillet i låta. I
Happy old world gjør BJH seg noen observasjoner om vår klodes tilstand, som er ganske fascinerende i lys av dagens miljøsituasjon:
We're tearing up the rivers and a thousand streams
And highways, they're in places where they've never been
We're building towers in the sky and racing for the sun
Oh Lord, any eye can see what harm we've done
Kudos for dette! Mer relevant enn noensinne.
Litt research har fått meg til å tro at
Mockingbird er BJH egen "Sweet home alabama", eller "Freebird" om du vil. En BJH evergreen, elsket av fansen, og presumptivt spilt på alle live shows. Forståelig nok, da det er platas beste kutt, sammen med helt aksutsiske
Vanessa Simmons. Sistnevnte minner mest av alt om USA's vestkyst på første halvdel av 70 tallet, og dette kunne like gjerne vært en låt du fant på en CSN&Y eller America plate, sjøl om det skorter på vokalharmonier som får nakkehårene til å reise seg. En meget fjong låt uansett! Platas to siste spor, blir et eneste whatever for meg. De gir meg rett og slett ingenting.
Produksjonen må det sies noe om. Spesielt trommene. Disse låter tidvis så fislete, inneklemt, og "dassete" (i mangel av bedre uttrykk), at det irriterer, og tar vekk fokus fra musikken. En liten stund var eg helt opphengt i lyden på basstrommene, og forundret over at det kunne låte så ræl.
Song for dying og
Ball and chain er greie eksempler i så måte. Tidstypisk muligens, men det unnskylder intet!
Og som nevnt, det
er mye orekstering. Stryk&blås i det lange og det brede, med en solid porsjon synth som dessert. Dette fungerer nok helt utmerket for de som er fans av dette, men for enkle sjeler som meg, som foretrekker tre grep, øl & rock'n'roll, kan dette innimellom ble svært tungt å svelge. Angivelig er hele London symfonikerne med her. Jeg er av typen som klarer meg med ei fele eller en cello.
Når status skal gjøres opp og terningen trille, må jeg oppsummere med å si at det som startet som en potensiell kalkun endte opp med å bli en nokså ok opplevelse tross alt. Jeg har vektlagt melodi over, og det
er platas force. Det er noen gode melodier der, men de blir skjult bak (for meg) plagsomme og pompøse arrangementer. Jeg er, som den observante leser nok har skjønt, ikke veldig begeistret for denne sjangeren, men skal absolutt vedgå at det finnes en del lytteverdige øyeblikk på
Once again. Men det nok blir en stund til eg spiller den once again (ahhhh HVILKEN svane).
For meg blir denne plata stående som en parentes fra gullalderen.
Karatker: 4/10
PS! Håper dette ikke ødelegger sjansene mine for å delta i en eventuell fjerde runde, Lyngen
PPS! Hadde du landet på Zombies plata, hadde nok terningen min havna på 8 eller 9.
