knutinh skrev:
Soundproof skrev:
1. Naturligvis - noe annet er ikke å anbefale. Årsaken til at man har propagandert for noe annet er rent kosmetisk og WAF-betinget.
Og jeg mener at argumentasjonen din ikke henger på greip, det finnes gode fysiske og perseptuelle grunner for å se bort ifra retnings-bestemmelse i "sub-frekvenser". Jeg
Å argumentere fram og tilbake med "jeg mener ditt", "men jeg mener datt" bringer oss naturligvis ikke noe videre.
-k
Kjære knutinh,
Mens jeg tidvis verdsetter dine mange betraktninger omkring lyd og lydreproduksjon så syns jeg svaret her er forholdsvis enkelt å "se" seg frem til.
Enhver lyd i musikk består sjelden av en enkelt og bestemt grunntone, den vil tegne et kontinuum - fra inn- til utklinging, med varierende grad av "kjøtt" i midt.
Når vi går ned i frekvensene gjelder dette like meget som i øvre.
Som regel vil et orkester produsere et spektrum av toner, som det er meningen skal sammenfalle i tid - og ideelt sett forsøker man å bevare denne tidsillusjonen fra hvor tonene produserer til hvor de registreres.
Hver kilde i orkesteret, om det er stort eller lite, har en fast plassering i forhold til det som registrerer lyden, om det er jeg som lytter eller mikrofoner som bidrar til å feste det som skjer.
Der jeg befinner meg foran orkesteret er jeg ikke et sekund i tvil om hvor hva befinner seg - om det er pauker, orgelpiper, en jazz bassist eller hva det måtte være - og min bevissthet omkring disse forsvinner ikke dersom jeg lukker øynene. Jeg "høreser" fortsatt hvor lydene kommer fra - bassblaffet fra paukeslageren oppe til venstre treffer mitt venstre kinn - bassdragene til høyre strykerseksjon treffer mitt høyre, for å si det grovt.
Dersom jeg plasserer en sub vilkårlig i rommet, for å gjenskape basstrykket, som et slags spontant oppstående lydkraftfelt som forplanter seg i mitt lytterom, uten referanse til basskildens plassering i lydbildet, så ødelegger jeg en vesentlig del av denne illusjonen.
Bassen tar en omvei i forhold til scenebildet.
MEN - om vi har bassgeneratorer i rommet slik at de kan forsøke å etterleve plasseringen av de opprinnelige basskildene, så oppleves det en større grad av realisme. Simpelthen -- og også en større grad av tidsrett reproduksjon.
DERIMOT faller denne illusjonen dersom basstrykket genereres fra et sted uten referanse til fremføringens tenkte scene, eller om basstrykket er for sterkt vektet mot én kant i denne tenkte scenen. Men har du kun én sub vil jeg anbefale å sette denne i høyre kant av lyttebildet -- siden det rent tradisjonelt er der man plasserer basskildene i mange situasjoner.
Dette problemet blir spesielt tydelig dersom du ser på det du lytter til - som f.eks. i konsert eller opera dvd'er - og du opplever et bassdrag på venstre side, mens basstrykket kommer fra høyre side eller fra et sted bak lyttestolen.
Spesielt irriterende når bassisten i bandet står til venstre.
Og her er det da snakk om et kontinuum i lydproduksjon, fra lokaliserbar bass til omnibass. Går du tilbake til innledningen av mitt innlegg, og tankene omkring toners ulike komponenter, så er det lett å høre når en bass-tone deler seg opp i komponenter, der enkelte kommuniseres riktig gjennom HT, men der bunnelementene plutselig skal kanaliseres fra et annet sted - tonen brytes opp.
Dette er sammenlignbart med hva som skjer gjennom HT som er dårlig plassert, når en sangers stemme synes å flytte seg lynhurtig i lyttebildet, alt etter volum og frekvens i sangen. Hadde du sett vedkommene i opptak ville du sett at sangeren befinner seg på samme sted, og at stemmen umulig kan reise rundt på denne måten - at det er en anleggsskapt artefakt. Tilsvarende med halshogd bass.
Uansett - mye arbeid gjøres med dette nå, der målet er å bruke dsp for å låse multi-bass til kildepunkt i scenebildet.
