Roberten skrev:
Dette var spesielt traumatisk da det alltid skulle være minst to gjennomkjøringer av den heslige låta Purple Rain på festene på ungdomsskolene. Grøss !
Vel, hvilken rocker slet ikke litt med
Purple Rain da den kom ut? Det var vanskelig å innse kvalitetene til det som bermen også likte. Heldigvis spilte jeg litt som kommers dj de årene, og jobbet etter hvert i nærradio, så det snobberiet fikk jeg slipt bort etter som tiden gikk. Men
Purple Rain var vel den platen jeg spilte minst av de nyere platene mine da den kom ut i sin tid. Det tok mange år før jeg så det geniale i det, ikke minst på grunn av at den horrible kalkunen av en film som fulgte med. Men slikt skal jo en med viten og innsikt klare å overse, noe jeg med trening fikk til. Jeg hadde vel omtrent samme forhold til
Brothers In Arms.
Når det gjelder Prince så kom han tross alt med plater som
Around The World In One Day, Parade, Sign O The Times og
Graffity Bridge før
Diamonds And Pearls endelig kom ut i 1991. Alle totalt geniale hybrider mellom rock og funk som kun George Clinton kunne ha tangert ti-femten år tidligere.
Roberten, der er flott å være så ærlig at man innrømmer tidvis dårlig smak i livet. Det har vi alle hatt. Men å uttale det på den måten at man gir
Purple Rain skylden for kvalmefornemmelse av en praktplate som
Diamonds And Pearls er bare skummelt. Skremmende og skummelt.
Og så du, da. Du som nesten utelukkende er et bevis for god smak. Ditt eneste forsvar må være at du fortsatt er litt barn, he he he. Men dette blir nok aldri glemt, unge mand.
digiman skrev:
Hehe! Så så!
Etter å ha sett Prince live i sommer har jeg evig respekt for fyren som musikkartist.
Mest imponert var vi over hans ferdigheter på gitar og at fyren spiller visst nok omtrent alle instrumenter som er kjent for man. Bra til og med.
Skal være enig at det har kommet mye rart fra han, men når det først er funky pop fra Prince er det 8)
Selv om gitarene hans ser sykt stygge ut så kommer det en godlyd ut av dem som plasserer ham helt oppe blant de beste som fikk gjennombrudd på åttitallet. Det er ikke bare rock og country som er velsignet med gudsbenådede gitarister.
Roberten skrev:
Nei, fy faen, baluba, du virker som en eldgammel formgivningslærer med din moralpreken om Diamonds And Pearls :-*
Det kan så være, men eldgamle formgivingslærere har som oftest rett. Innerst inne vet også din gamle mor det når hun forsøker å balansere krydderglassene på den vindskeive treplanken hun fikk av deg til jul i 1983.
Når det gjelder Lydverkets liste så er den så preget av hitlister og playlists på utesteder at den inneholder et tverrsnitt av det som ble spilt av datidens unge. Ikke noe særlig å si på det, heller ikke noe å bli klok av. Har omtrent ti av dem selv, og de blir ikke så fryktelig mye spilt i dag.
Butthole Surfers
piouhgd kom også i 1991, men for meg så var ikke den det helt store i sammenligning med
Independent Worm Saloon som jeg kjøpte to år senere, på bakgrunn av å ha hørt førstnevnte. Altså ikke særlig viktig imo, men det er til gjengjeld sistnevnte. Kanskje ikke så interessant når alt kommer til alt, men men men.
Btw: At Cypress Hill kommer så langt nede på listen til Støyverket er skandaløst. For meg var
Diamonds And Pearls (nysingel, og pulte derfor jævlig mye den høsten),
Nevermind og
Cypress Hill viktigst av utgivelsene i 1991. Den med Butthole Surfers nevner jeg bare fordi den inspirerte meg til å kjøpe
Independent Worm Saloon.
