Valentino skrev:
Jøgga skrev:
Musikk til arbeidet: Maria Joao Pires spiller Mozart-sonater
Ka meine du om den?
I et anfall av beskjedenhet fant jeg disse skribleriene: Re: Klassisk meny
« Svar #15 Lagt ut: mars 22, 2007, 21:29:59 » Sitat
--------------------------------------------------------------------------------
Mens resten av forumet pusler i vei med helt andre ting, sitter jeg her og fremfører monologer til egen oppbyggelse. Det tomme rom har også enkelte fine kvaliteter.
Det skal fortsatt handle om sammenligningens edle kunst, og i dag snevrere enn noensinne. Ikke bare er det stort sett de samme klaververkene av Mozart, utøveren er også, stort sett, den samme: Maria João Pires. Hun har spilt inn Mozarts klaversonater komplett to ganger. I 1974 for Denon og 1989-1991 for DG. Forskjellene er slående. Nettopp det gir i dette tilfellet anledning til betraktninger av mer generell estetisk og kunsthistorisk art, et alternativ til at lytteren forteller hva han kan og synes om gitte verker og utøvere.
Programmet er samtidig homogent og variert.
1. Sonate nr.6 i d-dur, KV 284
2. Sonate nr. 7 i c-dur, KV 309
3. Sonate nr. 9 i a-moll, KV 310
Ekstranummer: Rondo i d-dur, KV 485 (bare på Denon, og forøvrig fem av de mest velsignede minuttene i musikkhistorien.)
Disse tre sonatene rommer store forskjeller i form og innhold, og gir til sammen et bredt bilde av Mozarts første modne år, fra 1775 til 1778. Fra den briljante og overdådige oppvisningen i KV 284 til sjokk og fortvilelse i forbindelse med morens uventede død i Paris i KV 310.
Den unge Pires spiller så klart og kompetent at jeg unner alle å oppleve det. Det er fristende å kalle dette bladspilling på høyeste nivå: Notetro, objektivt uten å være anonymt eller kjedelig, gedigent teknisk sett, moderat pedalbruk, superartikulert , men helt uten imponatorfakter, stilsikkert og balansert.
Den modne Pires er langt mer personlig og romantisk i tilnærmingen. Her spilles det mer markert, variert og dramatisk. Mer rubato, større dynamiske svingninger, sterkere klangfarver. De pianistiske ressursene, fremdeles formidable, stilles klart til skue og beundring. Det er helhet og konsekvens i tolkningene gjennom hele settet. Instrumentet på DG-innspillingene har større, tyngre og samtidig mer briljant klang. Man kunne sette i gang med å spille Lizst på det når som helst.
Hva skal det være? Begge deler, tror jeg. Det gir anledning til å reflektere over hvor store de grunnleggende forskjellene i uttrykk er mellom klassisisme og romantikk, og hvilke betydelige konsekvenser det får for måten å spille Mozart på. Og det kan vi, som nok er romantikkens barn i større grad enn vi riktig vil være ved, godt bli mer bevisste på.
Begge settene er på tilbud. Denon-innspillingene er til alt overmål lisensiert til Brilliant og koster nesten ingenting. Denne boksen inneholder også flere mindre, enkeltstående klaverstykker i tillegg til sonatene.