Det som skjedde igår har berørt mange rundt oss det skrives mye på sos media +/- som vanlig, her er en veldig godt skreven tekst
Martin Benedikt Sjue
18 t ·
Til ettertanke, dere!
Klokka er godt ut på ettermiddagen den 12. mai, og kameraet ligger klart ved siden av meg. Pressekortet henger der det alltid henger, litt slitt i kantene, med et bilde av meg som ser yngre ut enn jeg føler meg akkurat nå. På skjermen blinker NTBs Presseklient fortsatt med oppdateringer fra kvelden. Syv syklister. To biler. Én bekreftet omkommet. Én kritisk skadet, fem til sykehus, så er dette svært alvorlig. Bak hvert eneste tall sitter det en familie som akkurat nå får telefonen ingen vil ha.
Folk ser kameraet mitt og tror de vet hva jeg gjør. De ser linsen, presseskiltet, den oransje vesten, og tenker kanskje at det handler om å være først, om klikk, om overskrifter. Og ja, jeg pleier å si det selv: alltid først. Det er liksom mantraet. Men det folk ikke ser, er hva som skjer i sekundene etter at lukkeren har klikket. Når du står der i veikanten og ser ned i asfalten og prøver å forstå at det som lå der for noen minutter siden, var et menneske med en hverdag, en frokost, en plan for kvelden.
Jeg har vært på flere hundre ulykker i min karriere. Jeg har sett ting jeg aldri kommer til å klare å fortelle noen om, ikke engang de som står meg aller nærmest. Du blir aldri vant til det. Hvis noen sier de er det, lyver de. Du bare lærer deg å puste gjennom det, å holde kameraet stødig selv når hendene egentlig vil skjelve, å gjøre jobben fordi noen må fortelle hva som skjedde.
Det er noe med å være først på et skadested som forandrer deg. Du kommer ofte før pårørende vet noe som helst. Du står der med politiet, med ambulansepersonell, med brannmenn som har sett like mye som deg, og dere nikker til hverandre uten å si så mye. Det er et språk i den stillheten. En slags felles forståelse av at livet er forbløffende skjørt, og at det kan ta slutt mellom to lyskryss på en vanlig mai-kveld.
Jeg tenker på syklistene som ble truffet i dag. De hadde sikkert pakket nistepakke. Noen hadde kanskje akkurat lagt opp en ny rute på Strava. Én av dem skal ikke hjem igjen. Seks skal våkne på sykehus i morgen og prøve å forstå hva som skjedde. Det er rammene for hverdagen vår. Ingen sperrer, ingen advarsel, ingen pause-knapp. Bare neste sving, og det som måtte vente der.
Folk spør meg av og til hvorfor jeg holder ut. Hvorfor jeg står ute i sluddregn klokka tre om natta og venter på at noen skal bekrefte tall jeg helst skulle sluppet å skrive ned. Svaret er ikke spennende. Jeg gjør det fordi noen må. Fordi samfunnet trenger noen som er villige til å se det vonde rett inn i øynene og sette ord på det. Fordi de etterlatte fortjener at historien blir fortalt riktig. Fordi en ulykke aldri bare er statistikk, den er en av oss.
Verktøyene mine hjelper. Tabletten med Presseklienten som forteller meg hvor jeg skal, linsen som lar meg holde avstand når avstand er det eneste anstendige. Pressekortet som åpner sperringer, men også minner meg på ansvaret som følger med. Bilen som blir kontor, garderobe og noen ganger soverom. Men det er ingen hjelpemidler for det som setter seg fast bak øynene. Det må man bære selv.
Likevel er det noe med denne jobben jeg ikke klarer å gi slipp på. Den er sår, men den er også vakker på en merkelig måte. Du møter mennesker på sitt mest sårbare, og du ser hvor mye godhet det faktisk finnes i folk. Naboer som kommer med kaffe til redningsmannskapene. Forbipasserende som legger fra seg jakka over noen som fryser. Politifolk som tar seg tid til å forklare en forvirret pårørende det samme spørsmålet for tiende gang, med samme rolige stemme. Det er der jeg finner det tilbake hver gang. I de små glimtene av at vi tross alt tar vare på hverandre.
I kveld vil jeg løfte en hånd til alle som har mistet noen i trafikken. Til de som vet hvordan det føles når en politimann ringer på døra. Til dere som lever videre med et tomrom som aldri blir fylt. Jeg ser dere. Vi i pressen ser dere, selv når dere ikke ser oss.
Og til kollegene mine der ute, fotografene, journalistene, redaktørene som sitter på nattevakt og holder sendinga gående. Dere som står i regnet, i snøen, i mørket, time etter time uten å klage. Dere som kommer hjem og ikke kan fortelle barna hva dere har sett. Dere er grunnen til at folk våkner til nyheter de kan stole på.
Alltid først, sier jeg. Men sannheten er at jeg helst skulle vært sist. Sist på stedet fordi det ikke skjedde noe i dag. Sist fordi alle kom trygt hjem. Inntil den dagen kommer, står vi her. Med kameraet, med pressekortet, med en klump i halsen vi sjelden snakker om.
Kjør forsiktig der ute. Ring noen du er glad i i kveld. Livet er kortere enn vi liker å innrømme. Takk for meg.
Foto: Martin Benedikt Sjue