Mozzi Marvati på facebook:
Det finnes et gammelt afrikansk ordtak som treffer meg rett i magen akkurat nå. Av hat mot kakerlakken stemte maurene for insektmiddel. De døde alle, også fluen som ikke stemte.
Tenk på det et øyeblikk. Ikke som et ordtak, men som en virkelig beslutning tatt av virkelige vesener som trodde de gjorde det rette. De visste hva kakerlakken var. De visste at noe måtte gjøres. Men hatet ble så stort, så altoppslukende, at de sluttet å stille det eneste spørsmålet som virkelig mattered: hvem dør av dette her?
Jeg er lege. Jeg er norsk. Jeg er iransk. Og akkurat nå ser jeg dette ordtaket utspille seg i sanntid, og det gjør vondt på en måte jeg sliter med å sette ord på.
Kakerlakken er regimet i Teheran. Det er et brutalt, undertrykkende og voldelig system som i tiår har knust protester med kuler, fengslet kvinner for å vise håret sitt og styrt 90 millioner mennesker gjennom systematisk frykt. Det er ingen tvil om det. Maurene er eksiliranere, mange av dem med sår dype nok til å fylle et liv, som i sin desperasjon og sitt hat roper på utenlandske bomber som løsningen. Og insektmiddelet er krig, sanksjoner og geopolitisk regimeskifte styrt fra Washington og Tel Aviv.
Men fluen da? Fluen er familien min som fortsatt bor i Iran. Fluen er barnet som sover i en blokk i Isfahan og ikke vet hva geopolitikk betyr. Fluen er kreftpasienten som ikke får medisinen sin fordi vestlige banker er redde for sanksjonsstraff. Fluen er alle de menneskene som aldri fikk stemme, men som likevel alltid ender opp med å betale regningen.
For å forstå hvorfor dette skjer, og hvorfor det er så vanskelig å snakke om, må vi gå tilbake til 1953. Mohammad Mosaddegh var ikke en islamist. Han var ikke fanatiker. Han var en folkevalgt, sveitsiskutdannet jurist og statsminister som hadde ett enkelt og legitimt mål: at iransk olje skulle tilhøre Iran. Den gangen kontrollerte britene oljen gjennom Anglo-Iranian Oil Company, et selskap som ga mer penger til den britiske staten enn til det folk som eide grunnen den lå i. Da Mosaddegh nasjonaliserte selskapet med bred folkelig støtte, reagerte britene med handelsblokkade og planla å styrte ham. USA ble dradd inn da britene klokt omdefinerte hele saken som en kamp mot kommunismen. Eisenhower begynte å lytte. CIA begynte å planlegge.
Operasjonen het Ajax. De bestakk avisredaktører. De leide mobber. De gjennomførte falske angrep på religiøse mål, utkledd som kommunister, for å snu befolkningen mot Mosaddegh. Til slutt kom militæret. Mosaddegh falt. Sjahen ble gjeninnsatt med full vestlig støtte. Dette er ikke iransk propaganda jeg forteller deg nå. Det er dokumentert i deklassifisert CIA-materiale, bekreftet offisielt av USA i 2013, og beklaget personlig av den amerikanske utenriksministeren i år 2000.
Det er der såret startet. Et folk som hadde et demokratisk spor, og som fikk det knust av stormakter som valgte olje og geopolitikk fremfor iransk selvbestemmelse. Og nå, hver gang Washington taler om frihet for det iranske folk, hører millioner av iranere ekkoet fra den natten i 1953.
Sjahen som kom tilbake gjennomførte reelle reformer. Kvinner fikk stemmerett. Helsestasjoner ble bygget. Universiteter ble utvidet. Og han var genuint opptatt av å modernisere Iran. Men moderniseringen hans hvilte på et sikkerhetspoliti, SAVAK, som Amnesty International på 1970-tallet beskrev som et av verdens verste. Politiske motstandere ble overvåket, fengslet og torturert. Det er to sannheter her, og begge er sanne. Men den som i dag serverer deg Pahlavi-nostalgien uten torturhistoriene, driver ikke med historiefortelling. Han driver med hvitvasking.
Da revolusjonen kom i 1979, var den ikke en islamistisk konspirasjon. Den var en bred folkebevegelse der liberale, sosialister, studenter, arbeidere og religiøse alle kjempet side om side mot det samme systemet. Men sjahen hadde i tiår systematisk knust alle sekulære og demokratiske rom for motstand. Det eneste organiserte rommet som gjenstod, var moskeen. Og inn i det tomrommet trådte Khomeini, med et klart budskap om verdighet og frigjøring fra fremmed dominans.
Revolusjonen bar legitime røtter. Men den ble raskt til noe de færreste hadde stemt for. Revolusjonære domstoler. Massehenrettelser. Tilbakeslag for kvinner. Sensur. Og i 1988 ble mellom 2800 og 5000 politiske fanger henrettet etter ordre fra Khomeini selv, gravlagt i massegraver, uten at familiene fikk vite det på måneder. Iran gikk fra ett autoritært system til et annet. Bare begrunnelsen var byttet ut.
Nå er vi her. Under Ali Khamenei har sikkerhetsstaten blitt ferdig destillert til noe nesten perfekt ondt. Protestbølgene i 2009, 2019 og 2022 ble alle møtt med massearrestasjoner, vold og drap. Det iranske folkets mot er ekte og beundringsverdig. Men det er nettopp her jeg må si noe som mange ikke vil like å høre.
Israel og USA bryr seg ikke om det iranske folket.
Jeg sier ikke dette av anti-israelsk eller anti-amerikansk agenda. Jeg sier det fordi det er slik stater virker. De handler i sine egne interesser, og det er ikke noe mystisk ved det. Under sjahen var Israel og Iran nære allierte. Iran var det andre muslimske landet som anerkjente Israel. De samarbeidet om etterretning. Israel solgte Iran våpen under Iran-Irak-krigen på 1980-tallet. Vennskap og fiendskap i geopolitikk handler ikke om verdier, det handler om hva som gagner deg akkurat nå.
Og da USA innførte sin "maximum pressure"-politikk mot Iran, presset rialen til historiske bunnivåer og halverte den iranske middelklassen, var det ikke for å hjelpe iranske pasienter med kreft. Det var en strategi for å kneble en geopolitisk motstander. Human Rights Watch dokumenterte grundig hvordan sanksjonene i praksis hindret import av livsviktige legemidler, fordi internasjonale banker var så redde for straff at de nektet å behandle iranske transaksjoner i det hele tatt, selv der det var teknisk tillatt. Som lege vet jeg hva det betyr i praksis. Det betyr barn som ikke får epilepsimedisin. Det betyr kreftpasienter som dør av sykdommer vi kan behandle.
Og allikevel vifter noen med israelske flagg og kaller det solidaritet med Iran.
Det er ikke solidaritet. Det er desperasjon som har mistet kompasset sitt.
Se på hva utenlandsk «befrielse» faktisk har produsert i vår region. Irak fikk Saddam fjernet og fikk sekterisk borgerkrig og IS i retur. Libya mistet Gaddafi og har hatt pågående borgerkrig siden. Afghanistan ble «frigjort» i to tiår og fikk Taliban tilbake, sterkere enn før. Det finnes ikke ett eneste moderne eksempel på at ekstern militærmakt har skapt stabilt demokrati i et komplekst samfunn i Midtøsten.
Og inn i dette bildet kommer Reza Pahlavi, sønn av den siste sjahen, som noen i eksilen nå ser på som Irans fremtidige leder. Jeg har ingenting personlig mot ham. Men jeg vil stille ett enkelt spørsmål: hvem har valgt ham? Ingen. Han bor i eksil. Han har aldri styrt noe. Han har ikke et demokratisk mandat fra det folk han sier han vil representere. Reuters rapporterte i februar at han selv hadde bedt om amerikanskstøttet militær intervensjon for å fremskynde regimeskifte. En mann som ber utenlandske makter om å bombe seg til makten i sitt eget land, er ikke en demokratisk leder. Han er et geopolitisk prosjekt med et menneskelig ansikt.
Irans fremtid kan ikke bestemmes i Washington, Tel Aviv, London eller Los Angeles. Den kan ikke bestemmes av eksilmiljøer alene, av etterretningskontorer, av stater som bombet landet forrige uke og snakker om demokrati uken etter. For at en overgang skal bli varig, for at et nytt styre skal ha legitimitet fra sin første dag, må den eies av iranere i Iran. Ikke av oss som sitter trygt utenfor.
Jeg vet hva noen nå tenker. Hva er alternativet da? Skal vi bare la regimet fortsette? Og svaret mitt er nei, men det er en falsk motsetning. Å si nei til krig er ikke å si ja til prestestyret. Å si nei til israelske bomber er ikke å si ja til Khamenei. Å si nei til Reza Pahlavi som påtvunget frelserfigur er ikke å si ja til den islamske republikken. Det er å insistere på noe langt mer grunnleggende og langt vanskeligere å argumentere mot: at Iran har rett til å bestemme sin fremtid selv.
Irans sivilsamfunn er ikke svakt. Iranske kvinner, studenter, jurister og journalister har kjempet en oppslitende og modig kamp i tiår, mot overveldende statsmakt, med sine egne kropper som våpen. De trenger ikke at vi bestemmer for dem hvem som skal lede dem eller hvilken utenlandsk stat som skal finansiere overgangen. De trenger at vi slutter å behandle landet deres som en geopolitisk brikke i et spill de aldri ble invitert til å spille.
Ordtaket om maurene og kakerlakken ender ikke godt. Det gjør aldri den slags historier. Hatet var reelt, kakerlakken var giftig, og valget føltes som det eneste mulige. Men insektmiddelet drepte alle. Også fluen som aldri stemte, som aldri ble spurt, som bare ønsket å leve livet sitt.
Den fluen er 90 millioner mennesker. Og de fortjener bedre enn å dø for vår desperasjon eller for andres strategiske kalkyler.