George “Buddy” Guy ble født 20 juli 1936 i Lettsworth Louisiana, tett på Mississippi river, i bomullsdistrikt, i fattigslige kår. Tidlig i tenårene fikk han en gitar av faren sin, og under sterk inspirasjon av blant annet John Lee Hooker og B.B. King gikk han i gang med å lære seg gitaren minst like godt som sine forbilder.

Han var dedikert som få, og som 20-åring satte han kursen for det store eventyret, og valgte seg Chicago som utgangspunkt. Det gikk sånn passe. Han levde fra hånd til munn i byens bakgater midt på 1950-tallet, fikk en og annen spillejobb på små klubber innimellom. Etter en sen kvelds spillejobb uten betaling gikk han i gatene og lurte på hvordan han kunne skaffe seg mest mulig mat for den éne dollaren han hadde igjen, da han uten varsel ble trukket inn i en stor sedan. Der inne, i stummende mørke, sa en svær, mørk kar med dyp stemme til ham: “This is the Mud”. Buddy, skrekkslagen, trodde han sa noe i retning av “you gonna get mugged” (ranet), og Buddy som følte angst og sult krangle om oppmerksomheten, mistet siste rest av håp, der og da. Men stemmen insisterte: “This is the Mud!” Langsomt demret det for Buddy Guy at bilen han var trukket inn i, var eid av Muddy Waters, og at han nå ble presentert for “hans høyhet” selv. Waters hadde sett Guy opptre, og tilbød ham jobb uten videre seremoni, og verden snudde opp ned i løpet av noen svarte sekunder i Chacago’s mørke gater.

Allerede fra ung alder var Buddy Guy en inspirator for andre musikere, hans utagerende og kreative spillestil fant veien til andre aspirerende musikere, og har fortsatt gjøre det til denne dag. Jimi Hendrix, Stevie Ray Vaughan, Eric Clapton, hele Rolling Stones, ja, til og med relativt nylig avdøde Jeff Beck har åpent erklært Buddy Guy som en av sine sterkeste inspirasjonskilder. Det er med andre ord liten tvil om at den aldrende bluesmusiker har satt sine spor! Men karrieremessig var det heller middelmådig, til tross for flere sterke utgivelser både alene og med andre musikere, mest i lag med Junior Wells. Endeløse turneer og mengder av gjesteopptredener til tross, noe gjennomslag var det ikke snakk om for Buddy Guy. Ikke før 1991, da smalt det. Da var det 9 år siden navnet hans prydet en utgivelse, og han var temmelig sulten. På dette tidspunkt hadde Guy utviklet en scenepersonlighet jeg ikke har vært i nærheten av å oppleve verken før eller siden. Han er de fleste bluesmusikeres antitese; der en stor andel bluesutøvere i høyden strekker seg til et “thank you” før de gyver løs på neste 12-takter, er Guy et levende fyrverkeri. Mest fascinerende var (er?) hans lange spaserturer med tilhørende soli ute blant publikum, tidvis lar han dem spille på gitaren hans mens han rusler omkring i folkehavet. En publikumstekke uten make, ganske enkelt!

Les hele artikkelen i Audiophile.no