Kombinasjonen av EØS og det norske styringsparadigmet sidan ca. 1989 ("En bedre organisert stat") har på mange måtar forandra heile utgangspunktet for ein ny EU-diskusjon, eller, det burde det. Kvar gong debatten drar seg til, kvelvar vi oss i norsk eksepsjonalisme og skrur førestillinga om korleis landet er skrudd saman om lag femti år tilbake i tida.
Rommet for å spela libro i den globale politikken er også i ferd med å krympa. Det er vanskeleg å sjå føre seg eit Noreg som greier å spela amerikanske, russiske, kinesiske og europeiske interesser perfekt opp mot einannan, slik at vi kjem ut med det best moglege resultatet. Det krev, om ikkje anna, ein egoistisk kynisme eg ikkje trur vil vera gangbar i Noreg.
Når det er sagt, så ser eg ikkje veldig optimistisk på framtida for EU, heller, og eg lurer litt på korleis ja-sida har tenkt seg at norsk landbruk skal overleva om vi ikkje kan ha eit temmeleg dramatisk tollvern.
Så her står eg. Eg har vanskar med å mobilisera entusiasme for å kjempa mot norsk EU-medlemsskap, men det er ikkje noko eg på noko vis vil argumentera sterkt for, heller.