^ Eg forstår ikkje heilt kva dei tenkjer.
Vi bur i typisk sentrum av ein mellomstor (median?) kommune, og barneskulen har 2 fulle klasser på kvart trinn, medan ungdomsskulen har fire fulle klasser på kvart trinn.
Den fysiske konstruksjonen av skulebygga set rammer for maks elevar i klassene, og med lærarnorm er det to lærarar i klassen iallfall på småskulen. Korleis dei forventar at éin lærar skal kunne gje ≈ 30 6-10-åringar ordentleg undervising, går over min forstand.
Det går på eit vis på vgs, der eg har undervist, men på småskulen er jo minst 1/3 av elevgruppa slik at dei ikkje greier å sitja i ro, prata etter tur og høyra på beskjedar. Ikkje fordi dei har diagnosar, men fordi dei er føkkings barn. I bhg har dei ein vaksen på maks ni ungar (storbarn), og sjølv det er knapt. Yrkesfag har 15 elevar i klassen i programfag, og då er det gøy å undervisa.
Kast dette på kommunar som ser Hr Robek i kvitauga, og vi veit resultatet: Endå fleire ungar får diagnosar fordi dei er barn. Om dei kjem til på BUP, då.
Eg trur ein må jobba i KS for å meina at dette er lurt.
Påstand: Det er fullt mulig å undervise 30 6-10-åringer og gi dem den læringen og ballasten de trenger med seg videre, men da må man få lov til å stille litt krav til både innsats og atferd. Sitter det en elev som bare forstyrrer og ødelegger, bør man kunne ringe foreldrene og si at de må komme og hente sin håpefulle. Jeg tror ikke man må gjøre det så mange ganger før det gir endring.....
Så kan man heller bruke tiden og energien sin på å følge opp de som vil lære og har en god atferd, samtidig som man faktisk kan følge opp dem som strever faglig, men som likevel klarer å belite seg.
Fra hverdagen.....
Denne uken la jeg merke til en elev, 10 år gammel, og riktig nok ikke i en time jeg hadde ansvaret for, som pga uro, støy og forstyrrelse ble sendt "på kontoret" til ledelsen, rett og slett fordi det ikke var mulig å gjennomføre ønsket og planlagt undervisning, slik hen opptrådte.
Samme elev ødela også musikktimen senere i uken, og jeg ble bedt om å komme ned og "ordne opp", fordi hen ikke ville/klarte å forholde seg til beskjeder som ble gitt. Hen var rett og slett rimelig "elektrisk".
Uten å gå over noen grenser, uttalte jeg 3! setninger til eleven. Ikke mer, ikke mindre. Men de 3 setningene var direkte, klinkende krystallklare, uten aggresjon, og uten mulighet for diskusjon. Deretter fulgte hen med meg, uten å mukke. Det ble så fulgt opp med en liten samtale. "Hva tror du vi voksne ønsker mest? Å skryte av deg fordi du gjør det du skal på en ordentlig måte, eller tenker du at vi helst ønsker å være "strenge"?
Svaret var seff gitt!
"Da må du prøve så godt du kan å gjøre som du får beskjed om! Så KAN vi skryte av deg. Velger du det motsatte, får det en annen konsekvens. Valget er ditt!"
Ja, jeg skal præve, svarte eleven...... samtalen ble avsluttet med en knoke og god stemning. Og resten av uken ble fiiin......
"Moral": det skal ikke alltid så mye til, men lærere (og foreldre) må få være direkte, saklige og konsekvensfokuserte. Det gjelder ikke bare ifht "umuligusene", men jevnt over. "Jeg vil at du skal" er et utsagn som ofte gir god effekt! Gjerne med et "tillegg" om hvorfor; typisk læringsmål eller hva som venter når eleven blir eldre......
Det er seff også både innafor og viktig å uttale forventning(er): en uttalt forventning blir ofte en oppfylt forventning. Så gjelder det bare å finne "riktig" måte å si det på.......
mvh
Proffen
Det er her snakk om en elev med ADHD i n`te, hvor foresatte har vært i kontakt med BUP - men, surprise; de fikk avslag ifht videre utredning/tiltak. Det blir ikke lettere av sånt.....
www.forskning.no
www.utdanningsnytt.no
www.nrk.no
www.vg.no
Jeg lurer på hvor mange foreldre som ville gjort tilsvarende i dag.......
www.tv2.no
