Noen som har DN-abo? Jeg skulle gjerne lest denne. Sverre Diesen mener alliansen er over og ut.
En brite meldte som følger: Hva skal skje nå, i offisersmessen og på øvelser, når amerikanere og europeere skal samvirke? Europeerne må jo gå og undres om amerikanerne er på lag, eller om de er på jakt etter svakheter. Og hvor mye skal man egentlig dele med en "alliert" som er ute etter ditt territorium og som mener at Europa er på randen av sivilisatorisk sammenbrudd.
Ryktene om at alliansen fortsatt er i live er sterkt overdrevet.
www.dn.no
Det er blitt konvensjonell visdom å hevde at dersom Trump gjør alvor av å annektere Grønland, er det slutten for Nato. Noen hevder sågar at alliansen allerede er død, og viser til den amerikanske National Security Strategy, som ble offentliggjort før jul. Der avskrives Europa som et demokratisk konkursbo på randen av sivilisatorisk utslettelse, utløst av fjernkulturell masseinnvandring.
For Trump er påminnelsen om at annektering av Grønland vil ødelegge Nato snarere en oppmuntring enn en advarsel. Realiteten er at alliansen har vært død siden den dagen han tiltrådte som president. Den nasjonale sikkerhetsstrategien bekrefter bare at liket allerede er kaldt. Nato er i dag en forhenværende forsvarsallianse, riktignok med intakt militær struktur og slagkraft, men uten politisk troverdighet.
Vi må huske at dette ikke er en organisasjon med 32 likeverdige medlemmer. Nato er først og fremst et sikkerhetspolitisk prosjekt for å holde USA involvert i forsvaret av Europa. Det er godt mulig at de 31 gjenværende medlemmene kan skape en slags ny allianse på ruinene av den gamle. Men det vil både politisk og militært være noe fundamentalt annet enn Nato.
En allianses kritiske sårbarhet – dens strategiske tyngdepunkt – er den grunnleggende strategiske fellesinteresse mellom medlemslandene. Skulle denne fellesinteressen opphøre, forsvinner alliansens eksistensgrunnlag. Dette mente noen å se for Natos del allerede ved den kalde krigens slutt. Det skjedde likevel ikke, fordi alliansen viste seg som et nyttig sikkerhetspolitisk instrument under krisene som fulgte utover i 90-årene. Nå er det imidlertid Natos skaper og viktigste medlem som de facto sier opp avtalen, som del av en større, geopolitisk reorientering. Når amerikanerne er overtydelige på at de ikke lenger anser forsvaret av Europa som en strategisk kjerneinteresse, bør vi tro dem på deres ord. Da nytter det ikke å lukke øynene og håpe at det går over, bare det kommer en annen president.
Trump er dessuten bare frontfigur og nyttig idiot for en hard kjerne av ideologisk ensporede politikere med visepresident J D Vance i spissen. De er overbevist om at USAs egen regelbaserte verdensorden, der makt ikke skal være det samme som rett, først og fremst er til ulempe for USA selv, som systemets mektigste aktør. De ser logisk nok at uten en slik orden som en selvpålagt begrensning, vil amerikanerne med sin økonomiske og militære styrke kunne gjøre nærmest som de vil, spesielt på sitt eget kontinent. Det forutsetter riktignok enighet med revisjonistiske stormakter som Russland og Kina om tilsvarende respekt for deres interessesfærer i andre deler av verden. En slik forståelse stormaktene imellom har de likevel ingen problemer med, i sin normløse jakt etter alt som kan være til amerikansk fordel.
For Europa betyr dette at det er formålsløs selvskading å fortsette med de tidvis ganske krypende forsøkene på å glatte over uenigheten. I stedet må vi ha to tidsperspektiver på vårt forhold til USA. I det lange perspektivet må det være en europeisk ambisjon å få amerikanerne til å gjenoppdage at USAs strategiske interesser ikke er et ideologisk definisjonsspørsmål. Den nåværende administrasjonens analyse er objektivt gal, USA har vitale interesser også utenfor sitt eget kontinent som innebærer at de er avhengige av allierte både i Europa og Asia. På sikt må vi derfor arbeide for å reintegrere USA i et transatlantisk sikkerhetssamarbeid som riktignok må bli mer likeverdig enn hittil.
Men det har som forutsetning at vi på kort sikt tar eksplisitt avstand fra den politikken dagens administrasjon fører. Frykten for å irritere Trump og svekke den amerikanske «sikkerhetsgarantien» ytterligere er åpenbart fullstendig irrasjonell, det nytter ikke å piske en død hest. Da er det logisk sett kostnadsfritt å si rett ut det vi mener, nemlig at vi hverken bifaller det denne administrasjonen gjør eller stoler på den i noen sammenheng. Og ikke bare bør vi si det, vi bør begynne å la amerikanernes alenegang få konsekvenser for dem selv.
Sammen med våre nordeuropeiske allierte bør vi motarbeide amerikanske interesser på en måte som demonstrerer Amerikas egen avhengighet av allierte. Ikke fordi det vil gjøre inntrykk på Trump og hans hoff av «America first»-fanatikere, men fordi det vil styrke de kreftene i USA som forstår hvor skadelig dagens politikk er for amerikanske interesser. Det gjelder ikke minst den interne opposisjonen i det republikanske partiet. Da må vi gjøre det som bekrefter denne gruppens advarsler om at USAs venner og allierte er i ferd med å forlate dem.
Det kan dreie seg om både handelspolitiske, sikkerhetspolitiske og andre tiltak som selvsagt ikke vil være uten nedsider for oss selv. Så langt som mulig bør de dessuten rette seg mot Trump-administrasjonens politikk, og ikke amerikanske interesser i sin alminnelighet – nettopp for å synliggjøre forskjellen på våre kort- og langsiktige mål i forholdet til USA. Det må vi likevel være villige til å risikere. For å sitere den danske statsminister Mette Frederiksens ord til vår egen Støre: «Det er alvor nå, Jonas.»
www.vg.no
www.nrk.no
en.wikipedia.org
www.tv2.no
