Fæle tider og vi oppmuntres til å være klar for et helvete, dvs ikke alle da...
KOMMENTAR: Jeg spyr snart av beredskap, og nei, jeg skal aldri ha et lager med batterier, havregryn, vanndunker og jodtabletter i kjelleren.
www.aftenbladet.no
Det er ikke mange russekort jeg husker. Stort sett er de dumme og uoriginale, mitt eget inkludert, men jeg husker ett. Der sto det:
Tenk å få ein sau i håvet.
Genialt. Det får deg til å tenke, sant? Du forventer jo ikke å få en sau i håvet. Det skjer nesten aldri. Du går ikke rundt å forbereder deg på at du plutselig skal få en sau i håvet. Veldig få av oss går med hjelm
i tilfelle vi skulle få en sau i håvet. Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg har ingen plan for hvordan jeg skal gripe det an hvis jeg, eller noen av mine nærmeste, skulle få ein sau i håvet.
Jeg har det litt på samme måte med krig og katastrofe. Ingen plan. Jeg har ikke jod-tabletter, ikke 120 kilo havregryn eller 300 esker med batterier reservert for den dagen bolsjevikene eller flamlenderne eller hvem det nå blir går til krig.
Er du forberedt? spør de på Sikkerhverdag.no.
Svaret er nei.
Den dagen Netflix slutter å virke, slutter trolig jeg òg å virke.
Jeg er ikke klar
Helt ærlig: Jeg spyr snart av beredskap. Jeg tror ikke krisen kommer, og oppfører meg deretter. Jeg har
ikke alliert meg med en potetbonde, en kålrabioppdretter eller en fangstmann som kan levere selkjøtt på døra i bytte mot sprit. «Vi blir de første som dør når det smeller», sa kånå en dag, og hun har nok rett i det.
Nordmenn er ganske myndighetstro. Når staten og kommunen sier at vi skal ha hermetiske linser og bønner, påleggshermetikk, energibarer og tørket frukt i kjelleren, da løper vi gjerne til Kiwi og handler oss opp.
Jeg er også sånn, i utgangspunktet. Jeg holder meg til fartsgrensen, bruker bilbelte og er godt forsikret. Men vi har
ikke joikakaker til 20 dager hjemme, og ikke har jeg – eller har ambisjoner om å skaffe meg – parafinovn, jaktrifle eller redningsvest til slekt og venner.
Jeg er i mangt og meget i god kontakt med min indre, rasjonelle, snusfornuftige elevrådsleder, men et beredskapslager byr meg imot.
Det skjer ikke
Jeg forstår hvorfor vi skal ha beredskapslager. Hvis det blir krise, må særlig friske, oppegående folk klare seg selv en stund. Jeg tilhører denne kategorien (vel, jeg er frisk, oppegående er kanskje å strekke det noe langt). Når krisen kommer, kan ikke alle ringe kommunen eller fylkesordføreren og kreve at de fikser internettet eller deler ut avokado. Myndighetene vil ha mer enn nok med å begrense skade, hjelpe syke og eldre og forsvare landegrensene.
All den tid jeg har både internett, kan lese og har tilgang til fjernsyn, ser også jeg at ikke alt er helt rosenrødt i verden. Apokalypsens fire ryttere nærmer seg: Krig, naturkatastrofe, datasenter på Vagle og Foodora-streik.
Derfor er beredskap noe så aldeles i vinden. Vi skal ruste opp forsvaret for ørten milliarder. Bomberom og vanndunker er den nye oljå. Bøndene driver ikke med bonding lenger, men med beredskap. Strøm er beredskap, vann er beredskap og beredskap brukes som et universelt glidemiddel for alt mulig. Greit nok, men hold deg fast:
Jeg tror ikke katastrofen kommer.
Famous last words, og nå smeller det sikkert før helgen, men nei, jeg tror ikke russerne kommer rullende via Moi med det aller første. Å ha kasser med tørrvarer, batterier og råvarer til å produsere krutt i kjelleren er i mitt hode første steg mot å bli doomsdayprepper og ha en hemmelig, bevæpnet campingvogn på Hovsherad.
Torsdag, fredag, dommedag
Jeg oppsøker til og med dommedagsprofetene. Ingenting er kjekkere enn å lese eller se på verdens undergang. Zombier? Apokalypse? Johannes’ Åpenbaring? The Last of Us? Jeg elsker det. Akkurat nå leser jeg boka «Fem på tolv – en global historie om atomvåpen». Hva handler den om? Jo, kort fortalt:
Det har allre våre så nimme så nå.
På vaskeseddelen kan vi lese at «i 2023 er vi tettere på katastrofen enn noensinne. Aldri har vi hatt mer treffsikre atomvåpen. Aldri har vi hatt så langtrekkende raketter. Aldri har vi hatt så store spenninger og konflikter. Russlands invasjon av Ukraina har aktualisert atomtrusselen».
Meh.
Det rykker ikke i havregrynsfoten min av det.
Netflix and chill, så lenge det går.
Aldri
Frode Thuen, professor i psykologi, er inne på noe av dette når han skriver om frykt for framtiden i Aftenposten: «På mange måter ligger det en paradoksal overlevelsesstrategi i å la være å tenke for mye på fremtiden».
Jess, dette er meg! Det er sikkert naivt og dumt, men jeg vender tilbake til den sauen du kan få i håvet, men sannsynligvis ikke får i håvet.
Om det så bare er en protest mot galskapen: Jeg har ikke – og skal aldri ha – et beredskapslager.
Mento mor di!
Våre venner i Sikkerhverdag.no (drives av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) er også en relativt katastrofeorientert bande. Det er jobben deres, men ligavel:
«Vi lever i en stadig mer urolig verden – blant annet som følge av klimaendringer, krig og digitale trusler. Selv om det meste fungerer som det skal i Norge, må vi være forberedt på at ekstremvær, pandemier, ulykker, sabotasje og i verste fall krigshandlinger kan ramme oss».
I verste fall, ja. Tenk å få ein sau i håvet. Nå er det mye
i verste fall. Memento mori? Memento mor di!
Hvor ble det av Detkanfortgagodt.no?
Pessimistene får alltid rett. For hver dag som går, rykker Den Store Ulykken litt nærmere. Og vet du hva? Lykke til med det. Alle dere snusfornuftige, katastrofeorienterte elevrådsformenner kan kjøpe vanndunker og lagre Spaghetti à la Capri alt dere orker. Kanskje lever dere to-tre dager lenger enn meg, dere som har 20 liter vann, jodtabletter, primus og havre pakket bort i plastdunker. I don’t care.
All den tiden dere brukte på å bekymre dere for å få en sau i håvet, den brukte jeg på noe annet.
Beredskapslager? Aldri!
enklere å fylle tanken og kjøre av gårde. Hvor lang tid bruker du på å få fulladet batteri med det aggregatet? En doomdayprepper kjører ikke elbil , ferdig snakka
