Fikler litt med en Scorpio om dagen, og er stadig i gang med platesortering/plassering, så jeg kommer hele tiden over LP’er som jeg ikke husker jeg har, eller som ikke har vært spilt i årtier. Latskapen gjorde at da jeg satt med «Relayer» i hånden, streamet jeg den via Spotify i stedet for å fyre opp platespilleren.
Med nytraktet kaffe og huset for meg selv, ble fristelsen til å sette seg i godstolen for stor. Allerede et par minutter inn i «Gates of delirium» var tankens flukt et faktum.
Det er en fin fredag i juni -79 siste året på gymnaset. Den vanlige gjengen på 8-9 personer har avtalt å møtes hos Tommy i hans kvistleilighet i Randers, som han leier for en billig penge av en onkel. Han er den av gutta med lengst hår, har en velutviklet bart, og er i tillegg den med best musikksmak og feteste anlegg for avspilling. Mange av oss drar dit rett etter skole, bare avbrutt av besøk hos kjøpmannen for å handle øl og sigaretter. Alle vet hva som venter. Først et par timer med skryt, oppdatering av Flemmings siste bilhandel og rust-sveising, og spørsmål om hvor mange jenter som eventuelt dukker opp i løpet av kvelden. Deretter er det avmarsj til Fischersgade, hvor den beste burger eller hot-dog blir servert fra en litt forvokst pølsevogn. Hun som står for «bevertningen» er en 45 år gammel godtykk krøllhåret dame, som alltid er i sprudlende humør, i hvert fall når vi ungdommer kommer på besøk. Vi går en liten omvei nedom Kornkajen for å se om det er noen aktivitet ved kanalen, og for å skylle ned pølsene med enda en øl. Vel tilbake hos Tommy er det nå blitt tid til Mousel. Det er ekte hasardspill, men vi begrenser innhogget i vår slunkne kontantbeholdning ved å spille med tak. 25 øre max. Likevel kan potten bli i overkant stor for syttenåringer. Hans Jørgen er alltid med på disse kvelder. Ikke fordi han er spesielt godt likt, men han har skjønt at han er velkommen, hvis han tar med seg rullings av den typen som var populære på syttitallet. Henrik gjør et fordekt forsøk på å spille litt annen musikk på anlegget, men får straks høylytt beskjed fra Tommy at det kun er husets herre som får lov å betjene platespilleren. På gulvet står et par svære Altec Lansing høyttalere, på reolen en Michell Focus, og ved siden av den en Beomaster 4400. Hvordan han kunne ha råd til sånne komponenter, kan jeg ikke minnes var tema på disse kvelder.
Musikken endrer seg når Jon Anderson begynner å synge Soooon oh sooon…..og jeg sniker meg til å flytte litt på foten så den berører leggen til Lene. Hun er aldri med i kortspillet, men sitter som vanlig ved siden av meg. Hun flytter ikke på seg, men kikker på meg og smiler, og kombinasjonen Yes, fredag, sommer og Lene, gjør denne dagen til en av de som vil bli husket.
Et liv senere, i min egen lydstue, spiller Spotify plutselig «Gates…..» igjen, men i en versjon jeg ikke har hørt før. En studio run-through som de har fått plass til på De-luxe CD utgaven. Selv om jeg er litt irritert over å ha blitt dradd ut av mine dagdrømmer, hører jeg alle 21 minutter ,før jeg går tilbake til platesorteringa.
Steen
.
Har satt inn en sånn nål i en Virtuoso Wood tidligere,fungerte flott det.
.
