Under denne overskriften vil jeg med ujevne mellomrom omtale (for det meste) bluesbaserte utgivelser som har satt sine spor av forskjellige årsaker opp gjennom årene. I dag: Johnny Winter, Guitar slinger (1984)
John Dawson Winter III ble født i februar 1944 i Baumont, langt sørvest i Texas, nær både havet og grensa over til Louisiana. Han ble født som albino, teknisk sett nær blind, og med diverse helsemessige følger, som ville sette sine spor i hans karriere. Han ble tidlig engasjert i musikk, spilte både blåsere og strengeinstrumenter, før han fant gitaren, og hans kurs ble staket ut. Svært tidlig ble hans talenter åpenbare, og han dro med seg lillebror Edgar på keyboard da sistnevnte var kun 12 år, og var i gang for fullt allerede tidlig i tenårene, med spillejobber i massevis. I 1969, som 24-åring signerte han en gullkantet kontrakt med Columbia Records, og verden lå i prinsippet for hans føtter.
Men her begynte også problemene for alvor. Det var 70-tallet, og rockelivet var vel på sitt mest outrerte i denne perioden, så fristelsene sto i kø, og Johnny lot seg villig lede hele veien til herioinhelvetet. Han gjorde til tross for dette, gode utgivelser og fantastiske samarbeid med en rekke musikere, før det gikk helt av skaftet. Blant annet hadde han en periode som sidekick til Muddy Waters, han produserte Water’s albumer, og spilte gitar på skivene hans. Pluss skreik en god del, faktisk. Mot slutten av 70-tallet sto han uten platekontrakt, og med et temmelig uavklart forhold til dop generelt, samt et usikkert forhold til hvilken stilart han egentlig sto for, med både blues, jazz, rock og heavy på samvittigheten. Han var ikke akkurat ettertraktet blant plateselskapene, for å si det på den måten...
Les hele artikkelen i Audiophile.no
