Flg mail sendt:
Når er det kritikk og når er det korstog?
Om stil og unoter i NRKs På Sporet.
Som tidligere nøtteknekkerdeltager og ivrig P2 lytter og platesamler tillater jeg meg å spørre om følgende: Er det bare meg som ikke gidder å høre på "På Sporet" lenger?
Og mer nærmere bestemt pga Halfdan Blekens stil og bidrag?
Jeg deler Blekens fascinasjon for "Historisk Informert Praksis" og har vært en tidvis fascinert lytter på Musikkantikk opp gjennom årene. I en slik setting der han selv setter rammen for den musikken han presenterer og åpenbart har sterke følelser for, fungerer han svært godt, og jeg hører gjerne mer av ham i slike sammenhenger.
Men i et allment kritikkprogram som På Sporet der kritikken går på mer generelle utgivelser fungerer han ikke i det hele tatt, og stilen hans blir både masete, skråsikker, fundamentalistisk og bedrevitende. Kritikken tipper over og blir til korstog.
Er det virkelig slik at han - og han alene i hele den vide verden - besitter fasiten? Og hvorfor er det ikke rom for avvikende meninger; eller forståelse for at det kan finnes kunstnerisk verdifulle ytringer som ikke stemmer med hans verdensbilde? I tillegg maser og maser og maser han.....hva er galt med å holde munn av og til? Musikken taler der ordene tar slutt sies det
.kanskje noe å legge seg på minnet av og til.
Dette med bakgrunn i at jeg prøvde å høre på programmet igjen i går - men følte meg fysisk syk av maset og måtte slå av før det var slutt. Som vanlig kom regla om at det utgis for mange plater (tydeligvis i den forstand at det utgis plater som ikke passer i Blekens verdensbilde).
Bleken må gjerne ha sine meninger (det er kjekt med kritikere med meninger når Gramophone liker alle plater så lenge utgiveren annonserer); og fåglarna skal vite at det er mye rart i musikkbransjen, men stilen er utrolig lite lyttervennlig og igjen manglende åpenhet for at det er mer i musikkverden enn egen dogmatikk kler ikke et generelt plateprogram som dette, men passer kanskje bedre i andre settinger (se referansen til Musikkantikk).
Gud som jeg savner Erling Sandmo. Sandmo hadde også bestemte meninger men maktet å formidle de på en måte som man ble klok av og som var underholdende (og behagelig) å høre på. Jeg ønsker På Sporet tilbake på sporet som kultur- og kritikkprogram og ikke som et program som skal frelse meg eller andre lyttere fra å like musikk vi ikke burde like.