rolfozzy skrev:
De hylles vel de som fortjener og hylles. De som har vært nyskapende. Ikke de nye av i dag som stort sett koker suppe på den spikern som ble skapt av de som hylles i dag.
Her er du inne på noe vesentlig, nemlig det å skape noe annet enn spikersuppe basert på andres arbeid. Band som skaper en egen greie får sine svorne fans, og er de ikke direkte dårlige blir de fansene såpass sterke at det skapes legender. Tenk på Janis Joplin. Hun fikk egentlig ikke gitt ut så mye som var skikkelig bra på alle områder. Først ble hun backet av et svakt men entusiastisk band, så ble det et kompetent og litt kjedelig backingband. Men hennes personlige kvaliteter skinner så sterkt gjennom at hun fikk svorne fans, og selv ikke den mest gretne og kritiske musikkpoliti vil nekte for at hun har gjort seg fortjent til en form for legendestatus. Men isolert sett så er det lite som skiller henne fra en hvilken som helst hjerteskjærende og utleverende bluesvokalist som bærer hjertet utenpå jakkeslaget.
Jeg nevnte REM og U2 bevisst i stad. Det er fordi begge er blitt blitt utsatt for kraftig dissing av musikkpolitiet etter at de fikk sitt store gjennombrudd. Vi som har fulgt REM siden starten av åttitallet ergret oss over populariteten i vår selvhøytidelighet, og noen tok til og med avstand fra dem etter at de forlot IRS. Selv sluttet jeg bare å kjøpe plater av dem til slutt. U2 likte jeg helt i starten, da jeg selv var tenåring. Etter at jeg vokste ut av tenårene har de irritert meg, og i tråden om tidenes mest oppskrytte band var de min nominasjon. Men jeg må jo likevel innrømme at de har en status hos så mange som normalt har peiling på musikk at de har en status jeg ikke kan bestride. Det musikkpolitisk korrekte betyr ikke noe når et band får den statusen.
Et kjennetegn på band som får legendestatus er at de har hatt høy status i studentmiljøene da de slo gjennom. Det gjelder selvsagt ikke alle, men det vi kan kalle Doors-formelen holder mål når stjernehimmelen skal erobres. Av de banda som har den bakgrunnen for sin status er nok REM og U2 størst, og både min, din og din smak er helt irrelevant når historien skal felle dom. Kryptiske tekster har da aldri vært noe hindring for å bli legendarisk, tvert imot. Kvalmende PC-stressing kan irritere fettet av en som er litt tynnere enn meg, men skaper ofte legender. Det er fordi det er musikken som preger "den gode smak" når maktpersoner gikk på universitetet som senere blir trukket fram i media som golden oldies. For de som studerte i USA og UK på åttitallet var det nettopp band som de to. Det er en logikk i dette som går utenpå universell smak og kvaliteter. Det handler om å ha de rette kvalitetene.
Hver generasjon har sine, men det blir selvfølgelig mindre plass på himmelen. Noen må glemmes for at andre skal huskes til slutt. Og siden det gis ut mer og mer så er det vanskeligere å plukke ut kandidatene til legendestatus i dag enn det var før. For eksempel vil ikke et band med så kort levetid som Doors eller Velvet få noen legendestatus. Og hun der sanglerken som døde av kreft i NY som hififolk er så glad i får aldri noen Janis-status. En artist eller et band som skal opp på himmelvelvingen sammen med Doors og Dylan må nok ha litt stayer-evne for å jobbe opp den statusen. Noen unntak finnes, som Nirvana.
Og kanskje det er Kurt Cobain som er den som klarest har fått starten av samme legendestatus som Jimmy, Janice and Brian de siste årene. Det hersker ingen tvil lenger om at Nirvana befinner seg innenfor porten til den mest eksklusive rockehimmelen. De dyrkes slik vi unge dyrket Velvet og Doors på starten av åttitallet av dagens tenåringer med slike tilbøyeligheter. Faktisk tydeligere enn Talking Heads, som jeg mener og tror fortjener samme status. Faktisk tydeligere enn Clash også, for dyrkingen er mer kultisk. Det gjenstår fortsatt litt for at mine favoritter til statusen Sonic Youth er der, men de fleste her inne er vel enige i at de har det som trengs for at mekanismene skal sette inn.
Å gjette fremtiden er noe jeg har vært brukenes til, og har da også klart å være med på å skape en relativt stor hit ut fra min neses retningssans. Et eksempel som selvfølgelig kan være tilfeldig, men i hine hårde dager da jeg jobbet i radio og laget spillelister fikk jeg alltid rett når jeg tippet hits. Pt er de fleste yngre her på forumet adskillig mer oppdatert enn meg, og jeg har dårlig evne til å gjette meg fram til 2011s største hits. Slike evner er noe som må vedlikeholdes, og det er et fryktelig arbeid som jeg er veldig glad for at andre er flinke til. Men en ting vet jeg fortsatt, og det er å ikke se på mine personlige spillelister når jeg skal vurdere hva som kan nevnes med samme patos som Pink Floyd om 20 år. Min personlige smak kan ikke brukes til å vurdere slikt, for da hadde U2 allerede vært glemt. For å ikke snakke om Metallica, som vel også finner en komfortabel plass på en legendeliste. Pt nyter nok Motörhead høyere status enn Metallica, men når begge banda er historie er jeg redd plasseringen på pallen er omvendt. Det nytter nok ikke at baluba sier "Gud forby!" og knuger
No Sleep Til Hammersmith hardt inntil brystet.
For å være ærlig så er det nok lite av det jeg har hørt på i perioden 1980 til nå som kommer med på den listen som alle kjenner som klassikere. Rockere med en mer mainstream-smak har nok en samling som en
måtelig musikkinteressert ungdom om 20 år kommer til å nikke anerkjennende til. Og det er disse måtelig interesserte som egentlig definerer det sjiktet av artister. De med dypere interesse er ofte så esoteriske i smaken at budskapet aldri når helt fram til den måtelige hopen. Det kreves nemlig en viss suksess for at det skal gå fra kult og legende til den statusen som de "gamle gode" har. Derfor vil jeg hevde at Velvet ikke har den statusen, men Lou Reed har oppnådd den i etterkant. Men Velvet forblir et kultband, en litt annen klasse enn Doors, Stones, Floyd og lignende. Men det litt selvmotsigende av meg når jeg skriver at ikke Velvet har den statusen, i og med at jeg har nevnt dem tidligere. La meg korrigere det til Velvet/Reed.
For å være ærlig så betyr ikke den statusen noe særlig for meg. Det å trekke fram min generasjons store (og de som kom før) som noe spesielt å ta notis av finner jeg liten glede i.
Beklager at jeg lot meg rive med over tastaturet her. Litt sløv i hodet har jeg sikkert forfattet en tekst like kryptisk som en låt av REM. :