Side 143 av 143 FørsteFørste ... 4393133141142143
Resultater 2,841 til 2,856 av 2856

Tråd: R.I.P.

Abonnér på denne tråden
  1. #2841
    Hifi Freak BigSwifty's Avatar
    Ble medlem
    Jun 2004
    Innlegg
    3,049
    Tagget i
    3 Innlegg
    Torget
    2
    Jan Omdahl har publisert et flott intervju med Jan Erik på sin fb-side. Tillater meg å gjengi det her:

    Jan Erik Kongshaug døde i natt, etter lengre tids sykdom. Han hadde forberedt både seg selv og andre på at han ikke hadde lang tid igjen, likevel er det en meget trist beskjed å få. Jan Erik var en av den moderne musikkens store lydteknikere, med mer enn 400 plateinnspillinger for ECM, og flere tusen andre. Hans livsverk ruver, hans varme, vennlige og milde vesen vil bli savnet. Deler teksten til intervjuet jeg gjorde med ham for Jazznytt nr. 250 tidligere i år, der jeg blant annet skildrer priviliegiet det var å ha Jan Erik på besøk hjemme foran stereoanlegget. Et minne for livet, sammen med all musikken.
    - - - - - - - - - - - - - -
    Mentor bak miksebordet
    Jan Erik Kongshaug fikk nylig Kongens Fortjenstmedalje, men han har gitt verdens jazzlyttere Kongshaug-medaljer helt fra sin første store lydteknikerjobb for ECM i 1970.
    Tekst Jan Omdahl
    En høstkveld i 1963, på jazzklubben Birdland på Broadway i New York. Neonskiltet med «The Jazz Corner of the World» speiler seg i den våte asfalten på gata utenfor, på scenen står tenorsaksofonisten John Coltrane, med sin kvartett bestående av McCoy Tyner (piano), Jimmy Garrison (bass) og Elvin Jones (trommer). I salen sitter en 19-årig skipsmusiker fra Trondheim. Jan Erik Kongshaug har landlov fra jobben som gitarist og bassist på cruiseskipet MS «Bergensfjord», operert av Den Norske Amerikalinje. I løpet av året han er ombord, besøker båten New York ti ganger. Han deler lugar med Bjørn Idén, en svensk trommeslager som deler hans lidenskapelige jazzinteresse. De to ungguttene henger i Greenwich Village på klubber som Village Vanguard, Village Gate og Blue Note, og rundt i byen på steder som Birdland, Five Spot Café og Count Basie´s Club i Harlem. På syvende aveny og 48. gate, oppe ved Times Square, besøker de Metropole Café, som er stedet for storband. Vi setter over til Kongshaug, ved skribentens kjøkkenbord rundt regnet 55 år senere:
    - Vi hadde platespiller på lugaren, med masse Miles og sånt. Vi lå om natta og spilte plater og drakk. Ellers bodde vi nærmest på jazzklubbene. Coltrane på Birdland, på den gamle beliggenheten, var helt fantastisk. Jeg husker Sonny Rollins på Five Spot Café. Kompet med bass og trommer begynte å spelle, og så hørte vi en saksofon ule ute på kjøkkenet. Da sto han der ute og spelte, før han sparka opp døra og kom inn, med sånn barbert mohikanersveis. Jeg husker Miles, hans nye kvintett med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams. Og Thelonious Monk, helt fantastisk. Vi så Bill Evans’ trio på Village Vanguard, det var da han akkurat hadde begynt å spille igjen etter at Scott LaFaro døde i en bilulykke to år tidligere. Cannonball Adderley. Roland Kirk. Maynard Ferguson Big Band og Woody Herman Big Band på Metropole Café på Times Square. De hadde en lang bardisk, bandet sto bak baren på rekke. Håpløse forhold, men det låt tight som bare det. Vi hørte Grant Green oppe i Harlem. Ja, vi fikk snakket litt med ham også, han var veldig hyggelig.
    Hvordan John Coltrane og hans legendariske kvartett låt den kvelden unge Kongshaug var i salen, er det mulig å få en idé om gjennom albumet «Live at Birdland» (Impulse, 1964). Finn den fram på plate eller hos din foretrukne strømmetjeneste, lukk øynene, og forestill deg at du er en 19 år gammel gutt fra Trondheim som sitter der ute i den mørklagte salen blant New Yorks hippeste og hører og ser denne grensesprengende musikken bli skapt på den lave scenen foran deg. Det er slikt som kan besegle et livsløp.
    Rundt regnet 56 år senere, en søndag formiddag i januar 2019, er anslagsvis 150 mennesker samlet i Caféteatret på Grønland i Oslo. Jan Erik Kongshaug, lydtekniker i særklasse gjennom 50 år på mer enn 4000 plateinnspillinger, mange hundre av disse for plateselskapet ECM, levende legende blant musikere, jazzelskere, audiofile over hele verden, selv musiker med flere plateutgivelser bak seg, skal tildeles Kongens Fortjenstmedalje. Medaljen deles ut som belønning for «innsats av særlig samfunnsgavnlig natur på områder som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid», og det er vanskelig å forestille seg at noen i norsk musikkliv kan ha fortjent æren mer enn den sindige trønderen med det Pat Metheny kaller en «unik musikalitet» som «bringer studioet opp på nivået til et instrument». CV-en rommer alt fra Keith Jarrett, Paul Bley, Chick Corea, Pat Metheny, Jan Garbarek og Terje Rypdal til a-ha, Sissel Kyrkjebø, Hallvard T. Bjørgum og Bentes gammeldansorkester. Vi er nok flere som har tenkt at Kongshaug burde få mer offisiell anerkjennelse for sitt uvurderlige bidrag til musikken gjennom en mannsalder, men det er den hyperaktive konsertarrangøren og forlags- og plateselskapsmannen Christer Falck som gjør noe med det. Han har foreslått og samlet støtte til Kongshaugs kandidatur, og på den store dagen har han hentet inn et stort antall artister og bransjekontakter til å hylle Kongshaug. Blant artistene som opptrer er noen av de mange han har jobbet med: Arve Tellefsen, Ketil Bjørnstad, Tord Gustavsen, Arild Andersen, Bendik Hofseth, Helge Iberg, Mathias Eick, Jacob Young, Mats Eilertsen, Helge Lien Trio, Ine Hoem, Harpreet Bansal, Silje Nergaard, Erlend Skomsvoll, og Kongshaugs gammeldanskolleger Sven Nyhus og Tore Løvgreen.
    Hovedpersonen selv sitter med familien ved et langbord innerst i lokalet til venstre for scenen. Her er kona Kirsten, voksne sønner og barnebarn. Den alltid like vennlige, beskjedne og stillfarne 74-åringen virker noe brydd over all viraken, men er tydelig glad og beveget. Anerkjennelsen og kjærligheten som strømmer mot ham betyr mye, forteller ham at et langt liv i musikkens tjeneste har betydd mye for mange. Men Kongshaug ser ikke direkte sprek ut. Han er blitt markant tynnere siden sist jeg så ham, senhøstes 2018. Det ikke alle i salen ikke vet, er at mannen med gullørene er syk. Kongshaug har den sjeldne og alvorlige sykdommen ideopatisk lungefibrose, den samme som har rammet Norges kronprinsesse, Mette-Marit. Sykdommen gir unormal arrdannelse i lungeblærene, og reduserer pusteevnen. I Kongshaugs tilfelle har den gjennom flere år ført til redusert livskvalitet og arbeidsevne. Helsesituasjonen har også ført til at planene om å ta enkelte oppdrag ved miksebordet også etter at han solgte legendariske Rainbow Studio i 2017, er blitt lagt på hylla.
    Vi spoler båndet tilbake til den 22. september 1970. Kongshaug er blitt 26 år gammel, er fortsatt aktiv musiker i flere sammenhenger, fra gammeldans og pop til bebop, har utdannet seg til elektroingeniør ved Trondheim tekniske skole, og har hatt fast jobb som lydtekniker og husgitarist i Arne Bendiksen Studio i Oslo siden 1967. Lønnen er 2000 kroner i måneden. I studioet går det mest i listepop, coverversjoner av Svensktoppar og annen lettbent, kommersiell musikk, men det sniker seg også inn en del jazz, som en del av den uanstrengte synergien mellom «høy» og «lav» kultur som har preget mye av Kongshags virke: En tur bortom Club 7 for konsertopptak med den amerikanske keyboardisten Webster Lewis, Some Other Spring med Karin Krog og Dexter Gordon, Øystein Sundes 1001 Fnatt, med jazzmúsikere som Espen Rud og Carl Morten Iversen, en meget tidlig innspilling med det polske musikerparet Michal Urbaniak og Urzula Dudziak.
    Denne dagen kommer det en telefon ute fra Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Kan Kongshaug rydde plass til en plateinnspilling på kort varsel? Det er den 27-årige tyske plateprodusenten Manfred Eicher fra det nyetablerte plateselskapet ECM som har tatt toget fra München til Oslo for å spille inn plate med Jan Garbareks kvartett med Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, etter å ha hørt de fire nordmennene spille med den amerikanske pianisten, komponisten og musikkteoretikeren George Russell i dennes kvintett på jazzfestivalen i Bologna i oktober året før. Det var meningen at innspillingen skulle foregå i musikkstudioet til kunstsenteret på Høvikodden, med bassisten og lydteknikeren Bjørnar Andresen (1945-2004) bak spakene sammen med Eicher. Andresen har både tatt opp og spilt på plater i samme studio tidligere, som Svein Finnerud Trio (Norsk Jazzforum, 196, og George Russell Presents The Esoteric Circle (spilt inn i 1969, utgitt på Flying Dutchman 1971), den siste med nøyaktig den samme kvartett som nå skal spille inn for ECM. Det viser seg imidlertid raskt at studiorommet på Høvikodden har for mye og hard etterklang for Eichers smak, og det er Jon Christensen som foreslår at innspillingen kanskje kan flyttes inn til Oslo og Bendiksen-studioet i Østerdalsgata 1 på Vålerenga. Kongshaug sier seg villig til å ta dem i mot, etter at han er ferdig med de planlagte opptakene for dagen.
    - De kom til Bendiksen Studio på ettermiddagen. Det var mitt første møte med Manfred. Jeg visste ikke hvem han var, han visste ikke hvem jeg var. Jeg hadde jobba litt med Arild og Jon tidligere, men ikke med kvartetten til Jan. Jeg hadde hørt den i Molde, og var veldig fascinert av det bandet. Og Terje kjente jeg jo fra før, han var jo tidligere med i Vanguards, som jeg også hadde jobba med.
    Bendiksen hadde investert mye i studioet, men Kongshaug beskriver det som ganske lite, og ikke spesielt godt akustisk. Det hadde dessuten noen uheldige særegenheter, ikke minst at det midt i studiorommet gikk en heissjakt. Heisen, som også ble benyttet av de andre leietakerne i bygget, måtte stanses hver gang det skulle gjøres opptak. Det var ikke spesielt stas å måtte be besøkende amerikanere som Chick Corea, Keith Jarrett eller Paul Bley slutte å spille fordi heisen var på vei opp, minnes Kongshaug. Men stemningen under den første innspillingen med Eicher var god:
    - Vi spilte inn i løpet av to kvelder. Det var veldig hyggelig og uproblematisk. Manfred visste hva han ville ha, og vi kom på bølgelengde veldig fort. Det var ingen konflikter eller uenighet om hvordan det skulle låte. Det var vel derfor han kom tilbake også. Jeg hadde jo holdt på i 3-4 år, så jeg hadde jo lært litt. Dessuten var jo produksjonen på den tida mye enklere med tanke på antall spor og sånt. Vi var opptatt av at ting skulle høres nært, og at man så kunne legge klang rundt. Jeg husker vi jobbet med å få en god, nær trommelyd. Da måtte vi flytte Arild, så han sto nesten rett ved siden av Jon. Det ble overhøring av bassen inn i trommemikrofonene, men det var nær overhøring, veldig direkte lyd fra bassen inn i trommemikrofonene. Hvis han sto lenger unna fikk du bedre separasjon, men da fikk du med refleksjoner fra veggene, og det ville vi ikke ha. Sånn kan man bare gjøre det når man har en bassist med mye lyd i bassen, og en trommeslager som ikke denger løs.
    Innspillingen begynte klokken 22 om kvelden, og fortsatte utover natta. Midt under en tagning ble det plutselig stille fra Rypdals gitar:
    - Terje sovnet midt i en låt. De hadde jo allerede jobbet hele dagen ute på Henie Onstad, så han var ganske trøtt. Midt i et opptak oppdaget vi at det ikke kom flere gitarakkorder, og da hadde han rett og slett bare sovnet i stolen.
    Resultatet av den to dager lange innspillingen var Afric Pepperbird, et album som ikke bare står som en søyle i den tidlige ECM-historien og den norske musikkhistorien med sin miks av kraftfull frijazz, tung groove og lyrisk utforskning av klang og rom, men som samtidig markerte begynnelsen på et symbiotisk samarbeid mellom Eicher og Kongshaug som skulle vare gjennom fem tiår, i fire ulike studioer i Oslo, med enkelte avstikkere til New York og Tokyo, på nær en tredjedel av selskapets samlede katalog. Samarbeidet har satt dype spor i den moderne musikkhistorien, med ringvirkninger langt utenfor ECM-katalogen, helt inn i vår tid. I et mer lokalt perspektiv gjorde det også Kongshaug og hans studioer til et slags gravitasjonssenter i de siste 50 årenes norske jazzeventyr. Ja, man kan spørre seg om dagens vitale norske jazzscene i det hele tatt er mulig å forestille seg uten påvirkningen herfra.
    Fra 1967 til 1975 foregikk det i Arne Bendiksen Studio. Fra høsten 1975 til 1979 i Talent Studio, i en kondemneringsklar del av det tidligere Kampen mekaniske verksted. Så fulgte noen gyldne år der Kongshaug jobbet frilans for Eicher og andre i Trondheim, Oslo og New York, før han i 1984 etablerte det første Rainbow Studio i Schleppegrellsgate på Grünerløkka, i etasjen over det som tidligere var Grünerløkka Folkets Hus. I 2004, etter 20 års drift, tvang støyplager fra puben nedenunder ham til å avslutte leieforholdet, rive studioet og etablere det på nytt i et gammelt industrilokale i Sandakerveien 24, like nedenfor Bentsebrua, der den krysser Akerselva mellom Sagene og Torshov.
    Med Kongshaug i teknikerstolen fikk Eicher den lyden han har hørt for sitt indre øre. Han samarbeidet i selskaperts første fase også nært og hyppig med Martin Wieland i Tonstudio Bauer i Ludwigsburg og med James May i New York, men Afric Pepperbird er kanskje den første ECM-innspillingen der Eichers kunsteriske og soniske visjon forløses og slår ut i noe nær full blomst. Det ville nok ha skjedd uansett, men det er noe som løsner i Oslo, i møtet med en norsk lydtekniker som skjønner hva Eicher vil, og som kan hjelpe ham å oppnå det. Eicher har senere hatt langvarige og fruktbare samarbeidsforhold også med flere andre lydteknikere, som James Farber, Gérard De Haro og Stefanio Amerio, men det er fortsatt Kongshaugs navn som står på flest ECM-utgivelser.
    En formiddag høsten 2018 ringer det på døra hjemme hos skribenten. Kongshaug er kommet for drikke kaffe, prate og spille LP-plater. «Oi, se her ja!», utbryter den legendariske lydteknikeren ved synet av et rom der en over gjennomsnittet hi-fi-interessert person har fått relativt frie tøyler. På platespilleren, en custombygget sak basert på en Garrard 301 fra slutten av 1950-tallet, ligger et velbrukt, men pent eksemplar av albumet med katalognummer ECM 1007 ST. Kongshaug tar plass midt i sofaen, der det skjøre stereolydbildet er mest troverdig og tredimensjonalt. Sweet spot, som audiofile ynder å kalle det. Jeg setter meg ved siden av, og klyper meg diskret i armen. Jeg sitter hjemme i egen sofa og skal høre på Afric Pepperbird, sammen med mannen som satt bak miksebordet da dette epokegjørende albumet ble spilt inn for mer enn 48 år siden. Et sjeldent privilegium, en høytidsstund, men også en smule fryktinngydende: Kan det tenkes at en av verdens beste lydteknikere vil bruke gullørene til å dissekere ikke bare innspillingen, men også avspillingskvaliteten, altså egenskapene til anlegget det spilles på? Men pytt, det viser seg raskt at Kongshaugs fokus ikke er på avspillingsutstyret, men på musikken, og på sitt og Eichers arbeid ved miksebordet for nesten 50 år siden.
    Vi lytter til «Skarabée», åpningskuttet. Det første man hører er Arild Andersens afrikanske tommelpiano, mykt og metallisk på samme tid, med skjøre, vibrerende overtoner. Det får følge av Jon Christensens lette cymbalslag. Visse slag får klinge helt ut, andre dempes raskt med venstrehånden. Etter noen sekunder kommer en sår, klagende tenorsaksofon inn. Jan Garbarek utforsker instrumentets klanglige yttergrenser, vrenger og overblåser, spiller vekselvis sårt, hest, skrikende. Terje Rypdal entrer lydbildet med forsiktige arpeggio-akkorder i moll på sin Rickenbacker. En xylofon dukker opp i lydbildet, også den spilt av Andersen. Et lite tema blir introdusert - noen hese, langsomt melankolske toner fra Garbareks saksofon og like melankolske akkorder fra Rypdals gitar - men det forsvinner igjen like raskt som det er kommet. En periode er det en slags synkopert puls i Christensens basstromme, og det helt frie midtpartiet balanseres av temaets tilbakekomst mot slutten. Vi er i et rom, det pågår en samtale, men om hva? Spiller musikerne egentlig sammen i det hele tatt, i den vanlige betydningen av begrepet? Spiller de ikke kanskje snarere parallelt, ved siden av hverandre, før de plutselig, med frapperende presisjon, møtes og samles i perfekt samspill av Garbareks skrevne tema?
    Kongshaug lytter, nikker lett med hodet, finner en slags takt et sted, ser ut til å like gjenhøret, men kommenterer også raskt at det er andre ting i ECM-katalogen som står ham nærmere. Han visste at han var med på noe helt spesielt og viktig disse septemberdagene i 1970, men legger ikke skjul på at det Garbareks menn holdt på med ble i overkant heftig for en ung lydtekniker som hadde det ene benet i den folkelige dansemusikktradisjonen og det andre i bebop og den mer lyriske siden av post-bopen han falt så hardt for i de formative årene rundt New York-besøkene på første halvdel av 1960-tallet.
    - Jeg kom jo fra bebop, kan du si, Cannonball Adderley og sånt. Det var ikke sånn at jeg synes frijazzen var så veldig fascinerende. Det ble litt avansert, kanskje. Jeg skjønte ikke helt hva de holdt på med. Men jeg hadde jo som sagt hørt Jans kvartett tidligere, og syntes den var jævla bra. Musikalsk var det ikke noe sjokk, og det var jo en utrolig morsom innspilling å være med på.
    Foten går litt hardere til albumets råeste kutt, den hardtsvingende og smått legendariske tungvekteren «Beast of Kommodo». Et ordentlig beist av en låt, et drøyt tolv minutter langt stykke episk og vill jazzrock som tåler sammenlikning med det aller meste. Andersens ostinato-riff ute til venstre og Christensens rullende trommespill ute til høyre driver låta fram. Grooven er ikke funky og tung på ener’n som hos Miles på Bitches Brew, en annen 1970-utgivelse, men snarere rullende, piskende, ubønnhørlig. Det er jazzrock med vekt på rock. Kongshaug lener seg litt frem i sofaen, han har lagt merke til noe i lydbildet:
    - Her hører jeg jo at jeg allerede hadde begynt å jobbe med panorering. Bassen ligger et stykke der ute på den ene sida, og trommene på den andre. Det låter kjempefint av Terjes Rickenbacker, litt ute til høyre her, den også, men ikke like mye ute på sidene som bass og trommer. Saxen til Jan ligger i midten. I den tidlige stereoalderen var det jo vanlig med litt sånn ping-pong-stereo, men da vi spilte inn Afric Pepperbird, var det vanlig at bass og trommer lå plassert sammen mer midt i lydbildet.
    Kongshaug forteller at balanse er helt avgjørende for et godt sluttresultat. Hvis instrumenter som opererer i samme frekvensområde, for eksempel bass og trommer, ligger på samme sted i lydbildet, grøter det seg fort til. Derfor er panorering og plassering av instrumentene noe han og Eicher har jobbet aktivt med og diskutert under miksingen av hvert eneste album.
    Afric Pepperbird ble tatt opp med mikrofoner plassert tett på musikerne og deres instrumenter, i det relativt lille Arne Bendiksen-studioet. Klangen Eicher ville ha rundt det intime næropptaket måtte skapes kunstig. Kongshaug brukte en såkalt klangplate fra EMT, en ny oppfinnelse på denne tiden, til å skape en opplevelse av rom. I sin samtid ble Afric Pepperbird oppfattet som en innspilling med mye romklang, mens den med 2019-ører snarere låter heller tørt. Oppfatningen av hva som er «mye» klang har endret seg, påpeker Kongshaug:
    - I dag har man jo uendelige muligheter til å legge på klang i etterkant. Afric Pepperbird ble kritisert for at det var lagt på kunstig etterklang, noe som var ganske uvanlig på jazzinnspillinger den gangen. Men når du hører på plata i dag, låter den jo knusktørt i forhold til mye annet. Referanserammene foforandrer seg. Det var jo enkelte perioder, særlig da vi fikk nye klangmaskiner, for eksempel da vi fikk Lexicon 224, at det ble overdrevet noe så inn i granskauen. Det er noen plater fra den tida man hører på i dag og tenker «grøss og gru, så mye klang det var på den».
    Artister som går inn studiodøren for å spille inn plate burde merkes med «forsiktig, glass». Man er sårbar, nærmest hudløs. År med kreativ prosess og hardt arbeid skal forløses i løpet av noen får dager, mens taksameteret går. Den videre karrieren står på spill, eller det føles slik. Da betyr det mye å være i et studio der stemningen er god, der man blir sett og forstått og får gode innspill, og der man vet at man får den beste lyden. Mange som har spilt inn hos Kongshaug snakker om hvor raskt det går å komme i gang. Han er alltid godt forberedt. Skal det store, vakre Steinway-flygelet brukes, er det perfekt stemt av studioets faste pianostemmer, som kommer innom før hver eneste opptaksdag. Mikrofonene til hvert instrument er nøyaktig plassert og ferdig koblet opp. Trommeslager Erland Dahlen forklarte meg en gang at mens mange lydteknikere plasserer ut mikrofoner rundt trommesettet og så justerer seg fram til riktige nivåer ved miksebordet, finner Kongshaug den riktige balansen uten å røre noe som helst på mikseren. I stedet går han ut og inn mellom trommebåsen og kontrollrommet og gjør små forflytninger av hver mikrofon, kanskje legger noe demping i basstrommen eller andre justeringer, til alt sitter lydmessig. Kongshaug bekrefter at det er slik han jobber:
    - Det viktigste instrumentet for en lydtekniker er øret. Det er en stor misforståelse at man skal skru seg til god lyd, du må gå til kilden og justere. Jeg er veldig nøye med å få det riktig hver gang. Hvis basstromma låter romlete, må du dempe den, for du klarer ikke å skru til det senere.
    Kongshaug er ikke den eneste lydteknikeren i verden som har skjønt dette. Hva er det da han gjør annerledes eller bedre enn så mange andre, hva er det som har fått jazzens verdensnavn til å fylle gjestebøkene i studioene hans med takksigelser for den beste lyden de noensinne har hørt, som får Pat Metheny til å kalle ham verdens beste lydtekniker? Kanskje er noe av svaret at Kongshaug er mer enn en lydtekniker. Med hans musikerbakgrunn, hans rike erfaring fra mer enn 4000 plateinnpillinger, hvorav et sted mellom 400 og 500 sammen med Eicher for ECM, hans ekstreme lytteferdigheter og lydtekniske muskelminne, og hans rolige, vennlige og løsningsorienterte vesen, er han for mange musikerne en man kan rådføre seg med, en mentor bak miksebordet. Under utdelingen av Kongens Fortjenstmedalje kaller Ketil Bjørnstad ham den minst betalte og minst krediterte produsenten i Norge: «Vi er en del artister som vet at du egentlig har hatt hånd om veldig mange innspillinger, uten at det har stått ditt navn som produsent der», sier Bjørnstad, som også forteller at han har hatt både noen av sine lykkeligste og noen av sine verste stunder i studioene til Kongshaug. Og nettopp når fortvilelsen og tvilen rammer, når man står helt fast, kanskje på dag to i en innspilling som skal være ferdig på dag tre, «når alt bare ramler sammen, stemningen er vond og man ikke aner hvordan man skal komme i mål», da er Kongshaug mannen som ser etter løsninger, støttespilleren man kan ringe til og snakke med, musiker til musiker. «Det er et menneskelig aspekt her som ikke må undervurderes», sier Bjørnstad. Flere andre av musikerne som hyller Kongshaug fra scenen denne dagen er inne på det samme: Det lille, bekreftende nikket gjennom vinduet til kontrollrommet, måten han skyver fra og roterer i kontorstolen når han hører noe han liker under lyttingen etterpå; slike små gester fra ringreven og medmusikeren ved miksepulten kan være nok til å inngi trygghet.
    Det er saksofonist, låtskriver og sanger Bendik Hofseth som overrekker fortjenestemedaljen, med hilsen fra Harald R. De to har jobbet sammen en rekke ganger, senest på Hofseths siste album, Atonement. Fra min plass bak Kongshaug i den røde sofaen i Rainbow under den innspillingen kunne jeg med selvsyn se den store respekten de to viste hverandre, og hvor sømløst samarbeidet gikk (med unntak for litt murring fra trommeslager Paolo Vinaccia, som stilte med egne mikrofoner og ville ha mer cymbal i monitor). I sin tale snakker Hofseth om Kongshaugs enorme faglige dyktighet og sikre vurderingsevne, hans erfaring og kjærlighet til musikken, men også om ymdykheten og beskjedenheten: «Han har en gedigen verktøykasse som står klar og som han har opparbeidet gjennom et liv dedikert til musikken. Men; han peker aldri på den, skryter aldri av den og jobber stille, behagelig, slik at all hans innsats blir et teppe som ikke knirker og som alle andre kan få gå på». Hofseth beklaget også at han ikke hadde brukt Kongshaug på flere av sine plateinnspillinger: «Jeg beklager, Jan Erik, og lommeboka mi beklager enda mer, at jeg forstod dette for sent ... Jeg skulle ha bøyd meg for din overlegenhet for lenge siden.»
    Kongshaugs egen tale er karakteristisk kort, nærmest selvutslettende. «Skal man lage et godt resultat, lydopptak, så trenger man flinke utøvere. Og dem har jeg fått æren av å få jobbe med i så mange år. Resultatet, noe av det har dere hørt her i dag, og det er så fantastisk mye bra musikere og artister i Norge, så jeg kan ikke annet enn å si tusen, tusen takk – til alle sammen». Kongshaug setter kursen tilbake mot plassen sin og den relative anonymiteten han trives best med, men kommer ikke langt, det er mange som vil hilse, klemme, gratulere og takk – for den beste lyden, for all musikken .
    I lyttesofaen noen måneder tidligere har vi hørt på noen av Kongshaugs personlige favoritter blant de mellom 400 og 500 platene han har jobb på for ECM, som Facing You med Keith Jarrett, Belonging med Jarrett, Garbarek, Danielsson og Christensen, The Plot med Enrico Rava, 80/81 med Pat Metheny og Infancia med Egberto Gismonti. Vi runder av med konsertinnspillingen Kongshaug og Eicher gjorde med Keith Jarretts skandinaviske kvartett i Tokyo to dager i april 1979. Opptakene ble holdt tilbake for ikke å kollidere med utgivelsen av konsertalbumet Nude Ants, gjort med samme band på Village Vanguard i New York bare en uke senere, og derfor først utgitt som Personal Mountains i 1989. Det er et fantastisk album, og et fantastisk konsertopptak. Det sier en del om rikdommen i ECMs katalog at en slik innspilling kunne bli liggende uutgitt i ti år, og jeg prøver å lure litt selvskryt ut av mannen bak spakene. Til ingen nytte, selvsagt.
    - Til å være live er det ganske bra lyd. Men det mest fantastiske er spillinga. Keith, Jan og Palle, og ikke minst Jon. Tromminga hans på de platene og på den tida der var helt eksepsjonell. Det er mannen som lager lyden, vet du. Er utøveren bra, er det lett å få det til å låte bra.
    Her skjer det ting!

  2. #2842
    Hifi Freak
    Ble medlem
    Apr 2009
    Innlegg
    2,110
    Tagget i
    1 Innlegg
    RIP Jan Erik Kongshaug.

    Du var helt sentral i det nye norske jazzuniverset på tidlig syttitall når ECM kom til deg, eller hit til Norge, for å spille inn musikk med deg bak spaken. Takk for de mange, mange musikk og lydskattene du har bidratt til både for oss i Norge og i hele musikkverden. En jazzmann har gått bort.

    Nå må det bli Belonging.

  3. #2843
    Hifi Freak Auditor's Avatar
    Ble medlem
    Feb 2006
    Innlegg
    8,559
    Tagget i
    7 Innlegg
    Torget
    1
    Hvil i fred, Jan Erik! Og takk!! Vi som kjenner oss som som hjemme i et studio kunne aldri fått et større forbilde.
    Music has healing power. It has the ability to take people out of themselves for a few hours.. Elton John

  4. #2844
    Hifi Freak Harald HM's Avatar
    Ble medlem
    Feb 2016
    Sted
    Bardufoss
    Innlegg
    2,129
    Tagget i
    2 Innlegg
    Torget
    1
    Det var trist å se at Jan Erik Kongshaug er gått bort.

    En bauta i jazzverden etterlater seg likevel mye fantastisk musikk.

    Hvil i fred.
    Mvh
    Harald
    __________________________
    Classé CP-800 MK2, Bryston 14B3, B&W 804D3, Burmester 061, Rega Planar 3 m/Hana ML, Electrocompaniet ECP 2, Rotel RDD-1580, Cambridge Audio Azur 752BD, iPhone Pro/iPad Air m/B&W P7, MacBook Pro m/B&W MM-1, AirPort Extreme, WD MyCloud, TIDAL HIFI.

  5. #2845
    Hifi-entusiast Singh's Avatar
    Ble medlem
    Aug 2006
    Innlegg
    469
    Tagget i
    0 Innlegg
    Dette var triste nyheter hvil i fred Jan Erik og Timi, Har jo alt med King Diamond Mercuful Fate blant annet og en en haug med plater hvor Kongshaug har skrudd lyd.

  6. #2846
    Overivrig entusiast Bulter's Avatar
    Ble medlem
    Feb 2003
    Innlegg
    1,155
    Tagget i
    0 Innlegg
    Maestro! Fra Oslo Audio Societys besøk i Rainbow Studio i april 2017.

    Navn:      Kongshaug_2.jpg
Visninger: 582
Størrelse: 136.9 Kb
    Ayre // Meridian // VPI // ProAc // Nordost // Transparent Audio

    Medlem av Oslo Audio Society, Oslo VinylKlubb og Oslo Jazz Circle

  7. #2847
    Hifi Freak
    Ble medlem
    Apr 2009
    Innlegg
    2,110
    Tagget i
    1 Innlegg
    Minneord skrevet av Terje Mosnes for Jazzinorge.no.

    Minneord om Jan Erik Kongshaug 1944 – 2019 | ballade.no
    The Greeks discovered they had to do interesting things with the human form, such as distorting it in lawful ways.

  8. #2848
    Hifi Freak oyvjorge's Avatar
    Ble medlem
    May 2002
    Sted
    Akershus,Vestby
    Innlegg
    2,350
    Tagget i
    0 Innlegg
    Torget
    1
    Trist!
    Hilsen Øyvind


    Xindak A600E (09), Platespiller: Dr. Feickert Blackbird m/Tracer-arm og PU Concept MC (itv) fra Clearaudio . RIIA: Rogue Ares, HT: PMC Fact8, CD: OPPO 105D Coris(oppgradert), AU24 HTkabler ,

  9. #2849
    Hifi Freak Powerpoint's Avatar
    Ble medlem
    Apr 2003
    Innlegg
    4,730
    Tagget i
    4 Innlegg
    Sitat Sitat fra Bulter Se Innlegg
    Maestro! Fra Oslo Audio Societys besøk i Rainbow Studio i april 2017.

    Navn:      Kongshaug_2.jpg
Visninger: 582
Størrelse: 136.9 Kb
    Det er et av de fineste minnene jeg har sammen med OAS.
    Du milde så stas det var å møte mannen bake spakene med navnet sitt på ALLE de fete jazz skivene man har en liten brøkdel av.
    Omvisningen i studioet med forklaring på hvorfor og hvordan bruk av forskjellige mikrofoner gitt variasjon i klangstruktur på instrumentet som skulle spilles inn var særdeles lærerikt. Forklaringen på hvor fort et Steinway flygel blir ustemt, låter surt, samt hvor ofte det må stemmes gitt variasjon i spillestil var interessant. Dette ble illustrert med å vise oss hvordan klangen i flygelet hadde endret seg den dagen vi var der etter at flygelet hadde blitt traktert intenst av en av herrene i en jazztrio.
    Når han en time senere dro fram godsaker fra musikk velvet sitt i kontrollrommet ble jeg tidvis aldeles målløs, og forklaringen på hvorfor det låt som det gjorde var å gjenspeile ren og skjær forståelse for instrumentene som ble spilt, akustikken i rommet og ikke minst hvilke type mikrofon (elektronikk) som skulle benyttes (samt en rekke andre saker) og hvordan rote minst mulig med opptaket i ettertid med de for ham riktige verktøyene. Vi fikk også innføring i hva som skjedde om han la til eller trakk fra ting i lydgjengivelsen.

    Tusen, tusen takk for at du tok i mot oss Jan Erik Kongshaug og delte din tid og kunnskap noen timer sammen med oss.
    Det var og er en ettermiddag for evigheten.
    Dr.Feickert Firebird, Kuzma 4Point, Miyajima Shilabe, DPR 2.2, Audionet ART G2 + EPS, DP DAC 8.01, DP C1b, DPA 6.4, Quad ESL-2905, Black Magic R IC mk.II SE XLR, DP Blå Digital, Black Magic Emotion, LMC FAT, Shunyata Phyton Cryo, Shunyata Taipan Helix Cryo, DP 20A, Fisch Audio nettfilter, Audionet M10-8, Base 4.0, Solid Tech Radius Solo 4 & 5

  10. #2850
    Hifi-entusiast
    Ble medlem
    Sep 2010
    Innlegg
    136
    Tagget i
    0 Innlegg
    Torget
    1
    Noe mer lesevennlig versjon her:

    https://jazznytt.jazzinorge.no/2019/...k-miksebordet/

    Sitat Sitat fra BigSwifty Se Innlegg
    Jan Omdahl har publisert et flott intervju med Jan Erik på sin fb-side. Tillater meg å gjengi det her:

    Jan Erik Kongshaug døde i natt, etter lengre tids sykdom. Han hadde forberedt både seg selv og andre på at han ikke hadde lang tid igjen, likevel er det en meget trist beskjed å få. Jan Erik var en av den moderne musikkens store lydteknikere, med mer enn 400 plateinnspillinger for ECM, og flere tusen andre. Hans livsverk ruver, hans varme, vennlige og milde vesen vil bli savnet. Deler teksten til intervjuet jeg gjorde med ham for Jazznytt nr. 250 tidligere i år, der jeg blant annet skildrer priviliegiet det var å ha Jan Erik på besøk hjemme foran stereoanlegget. Et minne for livet, sammen med all musikken.
    - - - - - - - - - - - - - -
    Mentor bak miksebordet
    Jan Erik Kongshaug fikk nylig Kongens Fortjenstmedalje, men han har gitt verdens jazzlyttere Kongshaug-medaljer helt fra sin første store lydteknikerjobb for ECM i 1970.
    Tekst Jan Omdahl
    En høstkveld i 1963, på jazzklubben Birdland på Broadway i New York. Neonskiltet med «The Jazz Corner of the World» speiler seg i den våte asfalten på gata utenfor, på scenen står tenorsaksofonisten John Coltrane, med sin kvartett bestående av McCoy Tyner (piano), Jimmy Garrison (bass) og Elvin Jones (trommer). I salen sitter en 19-årig skipsmusiker fra Trondheim. Jan Erik Kongshaug har landlov fra jobben som gitarist og bassist på cruiseskipet MS «Bergensfjord», operert av Den Norske Amerikalinje. I løpet av året han er ombord, besøker båten New York ti ganger. Han deler lugar med Bjørn Idén, en svensk trommeslager som deler hans lidenskapelige jazzinteresse. De to ungguttene henger i Greenwich Village på klubber som Village Vanguard, Village Gate og Blue Note, og rundt i byen på steder som Birdland, Five Spot Café og Count Basie´s Club i Harlem. På syvende aveny og 48. gate, oppe ved Times Square, besøker de Metropole Café, som er stedet for storband. Vi setter over til Kongshaug, ved skribentens kjøkkenbord rundt regnet 55 år senere:
    - Vi hadde platespiller på lugaren, med masse Miles og sånt. Vi lå om natta og spilte plater og drakk. Ellers bodde vi nærmest på jazzklubbene. Coltrane på Birdland, på den gamle beliggenheten, var helt fantastisk. Jeg husker Sonny Rollins på Five Spot Café. Kompet med bass og trommer begynte å spelle, og så hørte vi en saksofon ule ute på kjøkkenet. Da sto han der ute og spelte, før han sparka opp døra og kom inn, med sånn barbert mohikanersveis. Jeg husker Miles, hans nye kvintett med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams. Og Thelonious Monk, helt fantastisk. Vi så Bill Evans’ trio på Village Vanguard, det var da han akkurat hadde begynt å spille igjen etter at Scott LaFaro døde i en bilulykke to år tidligere. Cannonball Adderley. Roland Kirk. Maynard Ferguson Big Band og Woody Herman Big Band på Metropole Café på Times Square. De hadde en lang bardisk, bandet sto bak baren på rekke. Håpløse forhold, men det låt tight som bare det. Vi hørte Grant Green oppe i Harlem. Ja, vi fikk snakket litt med ham også, han var veldig hyggelig.
    Hvordan John Coltrane og hans legendariske kvartett låt den kvelden unge Kongshaug var i salen, er det mulig å få en idé om gjennom albumet «Live at Birdland» (Impulse, 1964). Finn den fram på plate eller hos din foretrukne strømmetjeneste, lukk øynene, og forestill deg at du er en 19 år gammel gutt fra Trondheim som sitter der ute i den mørklagte salen blant New Yorks hippeste og hører og ser denne grensesprengende musikken bli skapt på den lave scenen foran deg. Det er slikt som kan besegle et livsløp.
    Rundt regnet 56 år senere, en søndag formiddag i januar 2019, er anslagsvis 150 mennesker samlet i Caféteatret på Grønland i Oslo. Jan Erik Kongshaug, lydtekniker i særklasse gjennom 50 år på mer enn 4000 plateinnspillinger, mange hundre av disse for plateselskapet ECM, levende legende blant musikere, jazzelskere, audiofile over hele verden, selv musiker med flere plateutgivelser bak seg, skal tildeles Kongens Fortjenstmedalje. Medaljen deles ut som belønning for «innsats av særlig samfunnsgavnlig natur på områder som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid», og det er vanskelig å forestille seg at noen i norsk musikkliv kan ha fortjent æren mer enn den sindige trønderen med det Pat Metheny kaller en «unik musikalitet» som «bringer studioet opp på nivået til et instrument». CV-en rommer alt fra Keith Jarrett, Paul Bley, Chick Corea, Pat Metheny, Jan Garbarek og Terje Rypdal til a-ha, Sissel Kyrkjebø, Hallvard T. Bjørgum og Bentes gammeldansorkester. Vi er nok flere som har tenkt at Kongshaug burde få mer offisiell anerkjennelse for sitt uvurderlige bidrag til musikken gjennom en mannsalder, men det er den hyperaktive konsertarrangøren og forlags- og plateselskapsmannen Christer Falck som gjør noe med det. Han har foreslått og samlet støtte til Kongshaugs kandidatur, og på den store dagen har han hentet inn et stort antall artister og bransjekontakter til å hylle Kongshaug. Blant artistene som opptrer er noen av de mange han har jobbet med: Arve Tellefsen, Ketil Bjørnstad, Tord Gustavsen, Arild Andersen, Bendik Hofseth, Helge Iberg, Mathias Eick, Jacob Young, Mats Eilertsen, Helge Lien Trio, Ine Hoem, Harpreet Bansal, Silje Nergaard, Erlend Skomsvoll, og Kongshaugs gammeldanskolleger Sven Nyhus og Tore Løvgreen.
    Hovedpersonen selv sitter med familien ved et langbord innerst i lokalet til venstre for scenen. Her er kona Kirsten, voksne sønner og barnebarn. Den alltid like vennlige, beskjedne og stillfarne 74-åringen virker noe brydd over all viraken, men er tydelig glad og beveget. Anerkjennelsen og kjærligheten som strømmer mot ham betyr mye, forteller ham at et langt liv i musikkens tjeneste har betydd mye for mange. Men Kongshaug ser ikke direkte sprek ut. Han er blitt markant tynnere siden sist jeg så ham, senhøstes 2018. Det ikke alle i salen ikke vet, er at mannen med gullørene er syk. Kongshaug har den sjeldne og alvorlige sykdommen ideopatisk lungefibrose, den samme som har rammet Norges kronprinsesse, Mette-Marit. Sykdommen gir unormal arrdannelse i lungeblærene, og reduserer pusteevnen. I Kongshaugs tilfelle har den gjennom flere år ført til redusert livskvalitet og arbeidsevne. Helsesituasjonen har også ført til at planene om å ta enkelte oppdrag ved miksebordet også etter at han solgte legendariske Rainbow Studio i 2017, er blitt lagt på hylla.
    Vi spoler båndet tilbake til den 22. september 1970. Kongshaug er blitt 26 år gammel, er fortsatt aktiv musiker i flere sammenhenger, fra gammeldans og pop til bebop, har utdannet seg til elektroingeniør ved Trondheim tekniske skole, og har hatt fast jobb som lydtekniker og husgitarist i Arne Bendiksen Studio i Oslo siden 1967. Lønnen er 2000 kroner i måneden. I studioet går det mest i listepop, coverversjoner av Svensktoppar og annen lettbent, kommersiell musikk, men det sniker seg også inn en del jazz, som en del av den uanstrengte synergien mellom «høy» og «lav» kultur som har preget mye av Kongshags virke: En tur bortom Club 7 for konsertopptak med den amerikanske keyboardisten Webster Lewis, Some Other Spring med Karin Krog og Dexter Gordon, Øystein Sundes 1001 Fnatt, med jazzmúsikere som Espen Rud og Carl Morten Iversen, en meget tidlig innspilling med det polske musikerparet Michal Urbaniak og Urzula Dudziak.
    Denne dagen kommer det en telefon ute fra Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Kan Kongshaug rydde plass til en plateinnspilling på kort varsel? Det er den 27-årige tyske plateprodusenten Manfred Eicher fra det nyetablerte plateselskapet ECM som har tatt toget fra München til Oslo for å spille inn plate med Jan Garbareks kvartett med Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, etter å ha hørt de fire nordmennene spille med den amerikanske pianisten, komponisten og musikkteoretikeren George Russell i dennes kvintett på jazzfestivalen i Bologna i oktober året før. Det var meningen at innspillingen skulle foregå i musikkstudioet til kunstsenteret på Høvikodden, med bassisten og lydteknikeren Bjørnar Andresen (1945-2004) bak spakene sammen med Eicher. Andresen har både tatt opp og spilt på plater i samme studio tidligere, som Svein Finnerud Trio (Norsk Jazzforum, 196, og George Russell Presents The Esoteric Circle (spilt inn i 1969, utgitt på Flying Dutchman 1971), den siste med nøyaktig den samme kvartett som nå skal spille inn for ECM. Det viser seg imidlertid raskt at studiorommet på Høvikodden har for mye og hard etterklang for Eichers smak, og det er Jon Christensen som foreslår at innspillingen kanskje kan flyttes inn til Oslo og Bendiksen-studioet i Østerdalsgata 1 på Vålerenga. Kongshaug sier seg villig til å ta dem i mot, etter at han er ferdig med de planlagte opptakene for dagen.
    - De kom til Bendiksen Studio på ettermiddagen. Det var mitt første møte med Manfred. Jeg visste ikke hvem han var, han visste ikke hvem jeg var. Jeg hadde jobba litt med Arild og Jon tidligere, men ikke med kvartetten til Jan. Jeg hadde hørt den i Molde, og var veldig fascinert av det bandet. Og Terje kjente jeg jo fra før, han var jo tidligere med i Vanguards, som jeg også hadde jobba med.
    Bendiksen hadde investert mye i studioet, men Kongshaug beskriver det som ganske lite, og ikke spesielt godt akustisk. Det hadde dessuten noen uheldige særegenheter, ikke minst at det midt i studiorommet gikk en heissjakt. Heisen, som også ble benyttet av de andre leietakerne i bygget, måtte stanses hver gang det skulle gjøres opptak. Det var ikke spesielt stas å måtte be besøkende amerikanere som Chick Corea, Keith Jarrett eller Paul Bley slutte å spille fordi heisen var på vei opp, minnes Kongshaug. Men stemningen under den første innspillingen med Eicher var god:
    - Vi spilte inn i løpet av to kvelder. Det var veldig hyggelig og uproblematisk. Manfred visste hva han ville ha, og vi kom på bølgelengde veldig fort. Det var ingen konflikter eller uenighet om hvordan det skulle låte. Det var vel derfor han kom tilbake også. Jeg hadde jo holdt på i 3-4 år, så jeg hadde jo lært litt. Dessuten var jo produksjonen på den tida mye enklere med tanke på antall spor og sånt. Vi var opptatt av at ting skulle høres nært, og at man så kunne legge klang rundt. Jeg husker vi jobbet med å få en god, nær trommelyd. Da måtte vi flytte Arild, så han sto nesten rett ved siden av Jon. Det ble overhøring av bassen inn i trommemikrofonene, men det var nær overhøring, veldig direkte lyd fra bassen inn i trommemikrofonene. Hvis han sto lenger unna fikk du bedre separasjon, men da fikk du med refleksjoner fra veggene, og det ville vi ikke ha. Sånn kan man bare gjøre det når man har en bassist med mye lyd i bassen, og en trommeslager som ikke denger løs.
    Innspillingen begynte klokken 22 om kvelden, og fortsatte utover natta. Midt under en tagning ble det plutselig stille fra Rypdals gitar:
    - Terje sovnet midt i en låt. De hadde jo allerede jobbet hele dagen ute på Henie Onstad, så han var ganske trøtt. Midt i et opptak oppdaget vi at det ikke kom flere gitarakkorder, og da hadde han rett og slett bare sovnet i stolen.
    Resultatet av den to dager lange innspillingen var Afric Pepperbird, et album som ikke bare står som en søyle i den tidlige ECM-historien og den norske musikkhistorien med sin miks av kraftfull frijazz, tung groove og lyrisk utforskning av klang og rom, men som samtidig markerte begynnelsen på et symbiotisk samarbeid mellom Eicher og Kongshaug som skulle vare gjennom fem tiår, i fire ulike studioer i Oslo, med enkelte avstikkere til New York og Tokyo, på nær en tredjedel av selskapets samlede katalog. Samarbeidet har satt dype spor i den moderne musikkhistorien, med ringvirkninger langt utenfor ECM-katalogen, helt inn i vår tid. I et mer lokalt perspektiv gjorde det også Kongshaug og hans studioer til et slags gravitasjonssenter i de siste 50 årenes norske jazzeventyr. Ja, man kan spørre seg om dagens vitale norske jazzscene i det hele tatt er mulig å forestille seg uten påvirkningen herfra.
    Fra 1967 til 1975 foregikk det i Arne Bendiksen Studio. Fra høsten 1975 til 1979 i Talent Studio, i en kondemneringsklar del av det tidligere Kampen mekaniske verksted. Så fulgte noen gyldne år der Kongshaug jobbet frilans for Eicher og andre i Trondheim, Oslo og New York, før han i 1984 etablerte det første Rainbow Studio i Schleppegrellsgate på Grünerløkka, i etasjen over det som tidligere var Grünerløkka Folkets Hus. I 2004, etter 20 års drift, tvang støyplager fra puben nedenunder ham til å avslutte leieforholdet, rive studioet og etablere det på nytt i et gammelt industrilokale i Sandakerveien 24, like nedenfor Bentsebrua, der den krysser Akerselva mellom Sagene og Torshov.
    Med Kongshaug i teknikerstolen fikk Eicher den lyden han har hørt for sitt indre øre. Han samarbeidet i selskaperts første fase også nært og hyppig med Martin Wieland i Tonstudio Bauer i Ludwigsburg og med James May i New York, men Afric Pepperbird er kanskje den første ECM-innspillingen der Eichers kunsteriske og soniske visjon forløses og slår ut i noe nær full blomst. Det ville nok ha skjedd uansett, men det er noe som løsner i Oslo, i møtet med en norsk lydtekniker som skjønner hva Eicher vil, og som kan hjelpe ham å oppnå det. Eicher har senere hatt langvarige og fruktbare samarbeidsforhold også med flere andre lydteknikere, som James Farber, Gérard De Haro og Stefanio Amerio, men det er fortsatt Kongshaugs navn som står på flest ECM-utgivelser.
    En formiddag høsten 2018 ringer det på døra hjemme hos skribenten. Kongshaug er kommet for drikke kaffe, prate og spille LP-plater. «Oi, se her ja!», utbryter den legendariske lydteknikeren ved synet av et rom der en over gjennomsnittet hi-fi-interessert person har fått relativt frie tøyler. På platespilleren, en custombygget sak basert på en Garrard 301 fra slutten av 1950-tallet, ligger et velbrukt, men pent eksemplar av albumet med katalognummer ECM 1007 ST. Kongshaug tar plass midt i sofaen, der det skjøre stereolydbildet er mest troverdig og tredimensjonalt. Sweet spot, som audiofile ynder å kalle det. Jeg setter meg ved siden av, og klyper meg diskret i armen. Jeg sitter hjemme i egen sofa og skal høre på Afric Pepperbird, sammen med mannen som satt bak miksebordet da dette epokegjørende albumet ble spilt inn for mer enn 48 år siden. Et sjeldent privilegium, en høytidsstund, men også en smule fryktinngydende: Kan det tenkes at en av verdens beste lydteknikere vil bruke gullørene til å dissekere ikke bare innspillingen, men også avspillingskvaliteten, altså egenskapene til anlegget det spilles på? Men pytt, det viser seg raskt at Kongshaugs fokus ikke er på avspillingsutstyret, men på musikken, og på sitt og Eichers arbeid ved miksebordet for nesten 50 år siden.
    Vi lytter til «Skarabée», åpningskuttet. Det første man hører er Arild Andersens afrikanske tommelpiano, mykt og metallisk på samme tid, med skjøre, vibrerende overtoner. Det får følge av Jon Christensens lette cymbalslag. Visse slag får klinge helt ut, andre dempes raskt med venstrehånden. Etter noen sekunder kommer en sår, klagende tenorsaksofon inn. Jan Garbarek utforsker instrumentets klanglige yttergrenser, vrenger og overblåser, spiller vekselvis sårt, hest, skrikende. Terje Rypdal entrer lydbildet med forsiktige arpeggio-akkorder i moll på sin Rickenbacker. En xylofon dukker opp i lydbildet, også den spilt av Andersen. Et lite tema blir introdusert - noen hese, langsomt melankolske toner fra Garbareks saksofon og like melankolske akkorder fra Rypdals gitar - men det forsvinner igjen like raskt som det er kommet. En periode er det en slags synkopert puls i Christensens basstromme, og det helt frie midtpartiet balanseres av temaets tilbakekomst mot slutten. Vi er i et rom, det pågår en samtale, men om hva? Spiller musikerne egentlig sammen i det hele tatt, i den vanlige betydningen av begrepet? Spiller de ikke kanskje snarere parallelt, ved siden av hverandre, før de plutselig, med frapperende presisjon, møtes og samles i perfekt samspill av Garbareks skrevne tema?
    Kongshaug lytter, nikker lett med hodet, finner en slags takt et sted, ser ut til å like gjenhøret, men kommenterer også raskt at det er andre ting i ECM-katalogen som står ham nærmere. Han visste at han var med på noe helt spesielt og viktig disse septemberdagene i 1970, men legger ikke skjul på at det Garbareks menn holdt på med ble i overkant heftig for en ung lydtekniker som hadde det ene benet i den folkelige dansemusikktradisjonen og det andre i bebop og den mer lyriske siden av post-bopen han falt så hardt for i de formative årene rundt New York-besøkene på første halvdel av 1960-tallet.
    - Jeg kom jo fra bebop, kan du si, Cannonball Adderley og sånt. Det var ikke sånn at jeg synes frijazzen var så veldig fascinerende. Det ble litt avansert, kanskje. Jeg skjønte ikke helt hva de holdt på med. Men jeg hadde jo som sagt hørt Jans kvartett tidligere, og syntes den var jævla bra. Musikalsk var det ikke noe sjokk, og det var jo en utrolig morsom innspilling å være med på.
    Foten går litt hardere til albumets råeste kutt, den hardtsvingende og smått legendariske tungvekteren «Beast of Kommodo». Et ordentlig beist av en låt, et drøyt tolv minutter langt stykke episk og vill jazzrock som tåler sammenlikning med det aller meste. Andersens ostinato-riff ute til venstre og Christensens rullende trommespill ute til høyre driver låta fram. Grooven er ikke funky og tung på ener’n som hos Miles på Bitches Brew, en annen 1970-utgivelse, men snarere rullende, piskende, ubønnhørlig. Det er jazzrock med vekt på rock. Kongshaug lener seg litt frem i sofaen, han har lagt merke til noe i lydbildet:
    - Her hører jeg jo at jeg allerede hadde begynt å jobbe med panorering. Bassen ligger et stykke der ute på den ene sida, og trommene på den andre. Det låter kjempefint av Terjes Rickenbacker, litt ute til høyre her, den også, men ikke like mye ute på sidene som bass og trommer. Saxen til Jan ligger i midten. I den tidlige stereoalderen var det jo vanlig med litt sånn ping-pong-stereo, men da vi spilte inn Afric Pepperbird, var det vanlig at bass og trommer lå plassert sammen mer midt i lydbildet.
    Kongshaug forteller at balanse er helt avgjørende for et godt sluttresultat. Hvis instrumenter som opererer i samme frekvensområde, for eksempel bass og trommer, ligger på samme sted i lydbildet, grøter det seg fort til. Derfor er panorering og plassering av instrumentene noe han og Eicher har jobbet aktivt med og diskutert under miksingen av hvert eneste album.
    Afric Pepperbird ble tatt opp med mikrofoner plassert tett på musikerne og deres instrumenter, i det relativt lille Arne Bendiksen-studioet. Klangen Eicher ville ha rundt det intime næropptaket måtte skapes kunstig. Kongshaug brukte en såkalt klangplate fra EMT, en ny oppfinnelse på denne tiden, til å skape en opplevelse av rom. I sin samtid ble Afric Pepperbird oppfattet som en innspilling med mye romklang, mens den med 2019-ører snarere låter heller tørt. Oppfatningen av hva som er «mye» klang har endret seg, påpeker Kongshaug:
    - I dag har man jo uendelige muligheter til å legge på klang i etterkant. Afric Pepperbird ble kritisert for at det var lagt på kunstig etterklang, noe som var ganske uvanlig på jazzinnspillinger den gangen. Men når du hører på plata i dag, låter den jo knusktørt i forhold til mye annet. Referanserammene foforandrer seg. Det var jo enkelte perioder, særlig da vi fikk nye klangmaskiner, for eksempel da vi fikk Lexicon 224, at det ble overdrevet noe så inn i granskauen. Det er noen plater fra den tida man hører på i dag og tenker «grøss og gru, så mye klang det var på den».
    Artister som går inn studiodøren for å spille inn plate burde merkes med «forsiktig, glass». Man er sårbar, nærmest hudløs. År med kreativ prosess og hardt arbeid skal forløses i løpet av noen får dager, mens taksameteret går. Den videre karrieren står på spill, eller det føles slik. Da betyr det mye å være i et studio der stemningen er god, der man blir sett og forstått og får gode innspill, og der man vet at man får den beste lyden. Mange som har spilt inn hos Kongshaug snakker om hvor raskt det går å komme i gang. Han er alltid godt forberedt. Skal det store, vakre Steinway-flygelet brukes, er det perfekt stemt av studioets faste pianostemmer, som kommer innom før hver eneste opptaksdag. Mikrofonene til hvert instrument er nøyaktig plassert og ferdig koblet opp. Trommeslager Erland Dahlen forklarte meg en gang at mens mange lydteknikere plasserer ut mikrofoner rundt trommesettet og så justerer seg fram til riktige nivåer ved miksebordet, finner Kongshaug den riktige balansen uten å røre noe som helst på mikseren. I stedet går han ut og inn mellom trommebåsen og kontrollrommet og gjør små forflytninger av hver mikrofon, kanskje legger noe demping i basstrommen eller andre justeringer, til alt sitter lydmessig. Kongshaug bekrefter at det er slik han jobber:
    - Det viktigste instrumentet for en lydtekniker er øret. Det er en stor misforståelse at man skal skru seg til god lyd, du må gå til kilden og justere. Jeg er veldig nøye med å få det riktig hver gang. Hvis basstromma låter romlete, må du dempe den, for du klarer ikke å skru til det senere.
    Kongshaug er ikke den eneste lydteknikeren i verden som har skjønt dette. Hva er det da han gjør annerledes eller bedre enn så mange andre, hva er det som har fått jazzens verdensnavn til å fylle gjestebøkene i studioene hans med takksigelser for den beste lyden de noensinne har hørt, som får Pat Metheny til å kalle ham verdens beste lydtekniker? Kanskje er noe av svaret at Kongshaug er mer enn en lydtekniker. Med hans musikerbakgrunn, hans rike erfaring fra mer enn 4000 plateinnpillinger, hvorav et sted mellom 400 og 500 sammen med Eicher for ECM, hans ekstreme lytteferdigheter og lydtekniske muskelminne, og hans rolige, vennlige og løsningsorienterte vesen, er han for mange musikerne en man kan rådføre seg med, en mentor bak miksebordet. Under utdelingen av Kongens Fortjenstmedalje kaller Ketil Bjørnstad ham den minst betalte og minst krediterte produsenten i Norge: «Vi er en del artister som vet at du egentlig har hatt hånd om veldig mange innspillinger, uten at det har stått ditt navn som produsent der», sier Bjørnstad, som også forteller at han har hatt både noen av sine lykkeligste og noen av sine verste stunder i studioene til Kongshaug. Og nettopp når fortvilelsen og tvilen rammer, når man står helt fast, kanskje på dag to i en innspilling som skal være ferdig på dag tre, «når alt bare ramler sammen, stemningen er vond og man ikke aner hvordan man skal komme i mål», da er Kongshaug mannen som ser etter løsninger, støttespilleren man kan ringe til og snakke med, musiker til musiker. «Det er et menneskelig aspekt her som ikke må undervurderes», sier Bjørnstad. Flere andre av musikerne som hyller Kongshaug fra scenen denne dagen er inne på det samme: Det lille, bekreftende nikket gjennom vinduet til kontrollrommet, måten han skyver fra og roterer i kontorstolen når han hører noe han liker under lyttingen etterpå; slike små gester fra ringreven og medmusikeren ved miksepulten kan være nok til å inngi trygghet.
    Det er saksofonist, låtskriver og sanger Bendik Hofseth som overrekker fortjenestemedaljen, med hilsen fra Harald R. De to har jobbet sammen en rekke ganger, senest på Hofseths siste album, Atonement. Fra min plass bak Kongshaug i den røde sofaen i Rainbow under den innspillingen kunne jeg med selvsyn se den store respekten de to viste hverandre, og hvor sømløst samarbeidet gikk (med unntak for litt murring fra trommeslager Paolo Vinaccia, som stilte med egne mikrofoner og ville ha mer cymbal i monitor). I sin tale snakker Hofseth om Kongshaugs enorme faglige dyktighet og sikre vurderingsevne, hans erfaring og kjærlighet til musikken, men også om ymdykheten og beskjedenheten: «Han har en gedigen verktøykasse som står klar og som han har opparbeidet gjennom et liv dedikert til musikken. Men; han peker aldri på den, skryter aldri av den og jobber stille, behagelig, slik at all hans innsats blir et teppe som ikke knirker og som alle andre kan få gå på». Hofseth beklaget også at han ikke hadde brukt Kongshaug på flere av sine plateinnspillinger: «Jeg beklager, Jan Erik, og lommeboka mi beklager enda mer, at jeg forstod dette for sent ... Jeg skulle ha bøyd meg for din overlegenhet for lenge siden.»
    Kongshaugs egen tale er karakteristisk kort, nærmest selvutslettende. «Skal man lage et godt resultat, lydopptak, så trenger man flinke utøvere. Og dem har jeg fått æren av å få jobbe med i så mange år. Resultatet, noe av det har dere hørt her i dag, og det er så fantastisk mye bra musikere og artister i Norge, så jeg kan ikke annet enn å si tusen, tusen takk – til alle sammen». Kongshaug setter kursen tilbake mot plassen sin og den relative anonymiteten han trives best med, men kommer ikke langt, det er mange som vil hilse, klemme, gratulere og takk – for den beste lyden, for all musikken .
    I lyttesofaen noen måneder tidligere har vi hørt på noen av Kongshaugs personlige favoritter blant de mellom 400 og 500 platene han har jobb på for ECM, som Facing You med Keith Jarrett, Belonging med Jarrett, Garbarek, Danielsson og Christensen, The Plot med Enrico Rava, 80/81 med Pat Metheny og Infancia med Egberto Gismonti. Vi runder av med konsertinnspillingen Kongshaug og Eicher gjorde med Keith Jarretts skandinaviske kvartett i Tokyo to dager i april 1979. Opptakene ble holdt tilbake for ikke å kollidere med utgivelsen av konsertalbumet Nude Ants, gjort med samme band på Village Vanguard i New York bare en uke senere, og derfor først utgitt som Personal Mountains i 1989. Det er et fantastisk album, og et fantastisk konsertopptak. Det sier en del om rikdommen i ECMs katalog at en slik innspilling kunne bli liggende uutgitt i ti år, og jeg prøver å lure litt selvskryt ut av mannen bak spakene. Til ingen nytte, selvsagt.
    - Til å være live er det ganske bra lyd. Men det mest fantastiske er spillinga. Keith, Jan og Palle, og ikke minst Jon. Tromminga hans på de platene og på den tida der var helt eksepsjonell. Det er mannen som lager lyden, vet du. Er utøveren bra, er det lett å få det til å låte bra.
    Skriver om nett, teknologi og kultur i D2/Dagens Næringsliv. Spesielt fokus på musikk, lyd og hi-fi.

  11. #2851
    Hifi Freak
    Ble medlem
    Apr 2009
    Innlegg
    2,110
    Tagget i
    1 Innlegg
    Veldig bra skrevet. Takker.

  12. #2852
    Hifi Freak Trane's Avatar
    Ble medlem
    Sep 2003
    Innlegg
    6,276
    Tagget i
    3 Innlegg
    Vet ikke om det er linket til tidligere, men bare stillhet er vakrere
    "I don't know how many times someone has come up to me and said, 'Hey, Lets dance!'. I hate dancing. God, it's stupid!" - DavidBowie
    "Bare kjedelige mennesker er brilliante ved frokostbordet" - Oscar Wilde"
    The inherent vice of capitalism is the unequal sharing of blessings; the inherent virtue of socialism is the equal sharing of miseries." W.Churchill

  13. #2853
    Hifi Freak Auditor's Avatar
    Ble medlem
    Feb 2006
    Innlegg
    8,559
    Tagget i
    7 Innlegg
    Torget
    1
    Trane: Manfred er den tyske Jan Erik...
    Music has healing power. It has the ability to take people out of themselves for a few hours.. Elton John

  14. #2854
    Overivrig entusiast J.O's Avatar
    Ble medlem
    Feb 2007
    Innlegg
    568
    Tagget i
    0 Innlegg
    Torget
    2
    Har vært så utrolig heldig som har fått lov til å spille inn 10 plater i Rainbow med Jan Erik Kongshaug.
    Har lært utrolig mye av det som musiker.
    Trist å vite at man ikke får møte han igjen.
    En stor kunstner og en stor mann!

  15. #2855
    Hifi Freak Trane's Avatar
    Ble medlem
    Sep 2003
    Innlegg
    6,276
    Tagget i
    3 Innlegg
    Minneord i The New York Times

    Jan Erik Kongshaug, Maestro of Recorded Sound, Dies at 75
    The techniques he developed with Manfred Eicher, the founder of the ECM label, had a major influence on the recordings of Pat Metheny, Keith Jarrett and many others.
    "I don't know how many times someone has come up to me and said, 'Hey, Lets dance!'. I hate dancing. God, it's stupid!" - DavidBowie
    "Bare kjedelige mennesker er brilliante ved frokostbordet" - Oscar Wilde"
    The inherent vice of capitalism is the unequal sharing of blessings; the inherent virtue of socialism is the equal sharing of miseries." W.Churchill

  16. #2856
    Hifi Freak
    Ble medlem
    May 2012
    Innlegg
    5,297
    Tagget i
    6 Innlegg
    Jeg havde mange ECM Lp'er engang. Har også set Keith Jarret i Tivolis Koncertsal.

Skrive Tillatelser

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere dine innlegg
  •  


 

Om Hifisentralen

    Hifisentralen er Norges største webside innen high-end hi-fi og musikk, og vi har vært på nett siden år 2001. Velkommen til en god hi-fi diskusjon eller kjøp og salg av utstyr.
   

Følg oss på sosiale medier:

Facebook Twitter RSS Feed