Renten går opp, til LOs kraftige protester. Alt er som før.
Nesten alt, i alle fall.
Publisert: 10.05.2026 18:00
I 2016 var jeg med på å skrive en bok om Norges Banks historie. Der avsluttet jeg med noen betraktninger om rollen som sentralbanksjef, som i mange år hadde vært forbausende lite kontroversiell. Norsk økonomi hadde lenge importert varer til lave priser. Finanskrisen gjorde frykten for deflasjon like sterk som frykten for inflasjon. Renten var behagelig lav, tross innfasing av en økende mengde oljepenger.
Min spådom den gang, som var av det lite vågale slaget, var at man ville komme tilbake til normale tider da sentralbanken ble kritisert herfra og derfra. Dit har vi forlengst kommet. Kritikken har vært sterk ved tidligere rentehevinger, og den var som ventet også det ved rentehevingen sist torsdag.
Den sterkeste kritikeren av renteøkningene har vært LO, som i ulike varianter har sett på rentehevinger for å bremse lønnsdrevet inflasjon som en utidig innblanding i lønnsoppgjørene: Når lønnsveksten blir for sterk, kommer Norges Bank inn som en slags overdommer som drysser økte lånekostnader over lønnstagerne.
Dagens kritikk er faktisk en mild bris sammenlignet med gode gamle dager. «For norsk økonomi er Norges Bank et redskap.
Det er faen ikke omvendt», for å sitere LO-leder Yngve Hågensen etter at Norges Bank hadde satt opp renten i 1998.
Kritikk av epidemisk art
Jeg skal straks komme tilbake til den gjenkjennelige motsetningen mellom LO og lønnsoppgjørene og sentralbankens rentesetting. Det som er nytt siden sist, er hvordan en del av offentligheten fungerer.
Sterke stemmer som markerer kritiske synspunkter, får stor oppmerksomhet. Samtidig har nok tradisjonell ekspertise og etablerte institusjoner en svakere autoritet enn tidligere.
Det mest tankevekkende eksempelet fra de siste tiders debatt var da en profilert helseleder hadde kikket på noen kurver over rente og inflasjon og billet seg inn at sikringen var gått i Norges Bank og han selv hadde sett lyset.
Espen Rostrud Nakstads
kronikk, som havnet i denne avisen, ble delt av et utrolig antall mennesker på sosiale medier, i glede over at noen endelig hadde forstått hvordan det hele hang sammen.
Nå er det noe positivt med meningsmangfoldet. Også økonomer tar feil. Prinsipper for hvordan inflasjon skal bekjempes, av hvem og med hvilke mandater, endrer seg fra tid til annen. Det er ingen grunn til å tro at vi er ved historiens ende hverken med dagens inflasjonsstyring eller med handlingsregelen og andre sentrale mekanismer i den økonomiske politikken.
Slik sett er det viktig og riktig med flere og kritiske stemmer, men de gjør ikke sentralbankens pedagogiske oppgave så mye enklere.
Hjemmelaget inflasjon
I dagens situasjon har det hos mange etablert seg en oppfatning om at inflasjonen importeres fra verden der ute, fra krigen i Iran og andre forhold som norskbaserte beslutninger ikke kan påvirke. Dette er ikke riktig.
Inflasjonen har ligget over det politisk vedtatte målet i over fire år, og
de siste to årene er det norskproduserte varer og tjenester som har gitt de klart største bidragene.
Her har de vedvarende høye lønnsøkningene bidratt. Disse er høyere, også i vårens oppgjør, enn det som lar seg forene med inflasjonsmålet i en økonomi med lav produktivitetsvekst.
De siste tiders diskusjon har dreid seg om dette og til dels om forholdet mellom LO og Norges Bank. Fagorganisasjonen har nok snakket ned sin autoritet i dette spørsmålet gjennom flere år: LO har vært vedvarende kritisk til Norges Bank siden rentehevingene mot inflasjonen etter covidtiltakene kom.
Jeg tror vi skal være glade for at Norges Bank ikke lyttet til denne kritikken, slik at ikke norsk økonomi hadde beholdt en kunstig lav rente.
Akkurat nå er kritikken mer interessant. De høye lønnsoppgjørene følger prinsippene for frontfagsmodellen, der lønnsomheten i konkurranseutsatt industri skal sette rammer for lønnsoppgjørene.
I frontfagene har det gått ganske bra på grunn av gode priser på varene, men også hjulpet av den
støttepakken for oljeindustrien som norske politikere lot seg presse og lure til å gi under pandemien. Og når det går bra her, blir lønnsoppgjørene gode, både for de små frontfagene og de store gruppene som følger i kjølvannet av disse.
Inflasjon etter modellen
Frontfagsmodellen er det partene som har laget og har eierskap til. Den er mye eldre enn inflasjonsstyringen, og modellen tar ikke hensyn til at sentralbanken i bestemte situasjoner vil sette opp renten hvis oppgjørene blir for høye, slik at resultatet for samfunnsøkonomien samlet sett blir dårligere enn det ellers kunne ha vært.
Det burde nok en perfekt lønnsoppgjørsmodell ha tatt hensyn til. Men slik situasjonen er nå, oppfatter LO Norges Banks rentepolitikk som
et angrep på lønnsoppgjørsmodellen – slik også Yngve Hågensen gjorde i 1998.
Og alt dette er i sin kjerne politikk like mye som tekniske tariffspørsmål. Frontfagsmodellen er LOs hjertebarn og en viktig grunn til at organisasjonen på sett og vis har en plass i norsk fagbevegelse som er viktigere enn dens størrelse skulle tilsi.
Men så har altså ikke Norges Bank latt seg overbevise av frontfagshenvisningene denne gangen heller. Det er ikke uventet.
Det står ikke noe om frontfagsmodellen i Norges Banks mandat og retningslinjer.
Den er en del av det omkringliggende terrenget som sentralbanken ikke har ansvar for, men må handle ut fra, prinsipielt på linje med de store økningene i offentlig etterspørsel som Olje-Norge lenge har hatt.
Nå mener frontfagsmodellens eiere at den over tid vil sikre lav inflasjon. Men det er ingenting som tilsier at modellen alene
vil realisere et mål på 2 prosent inflasjon, som er dagens retningslinje for sentralbanken, i overskuelig eller uoverskuelig fremtid.
En selvstendig sentralbank
I tillegg kan man lure på hva som ville vært meningen med en selvstendig sentralbank med et operativt mål om å holde lav inflasjon, hvis den ikke skulle reagert på langvarig inflasjon skapt av høye lønnsoppgjør og en lønnsomhet drevet av statlig aktivitetsstøtte til en nøkkelnæring.
I forarbeidene til sentralbankloven i 2018 skrives det nokså klart om denne helt sentrale oppgaven.
Finansdepartementet sluttet seg til forslaget fra et svært kompetent utvalg ved å peke på at sentralbankens bidrag til en stabil økonomisk utvikling var å sikre lav inflasjon over tid.
«Andre deler av den økonomiske politikken kan ikke ta ansvaret for å opprettholde pengenes verdi dersom ikke pengepolitikken understøtter et slikt mål [...] Det er i tråd med norsk og internasjonal praksis og med faglitteraturen.» Og når disse «andre» ikke legger til rette for at inflasjonsmålet nås, kan i alle fall sentralbanken sitte passiv.
Populært er dette ikke. Men sentralbankens trøst får være at renteøkninger ikke er populære, og at de selv i nye situasjoner ofte har rot i kjente og veletablerte motsetninger og dilemmaer.
Nesten alt, i alle fall.
www.aftenposten.no