Det var ikke så kult å bruke 60% av utbetalt lønn i bokostnader.
Jeeez... en slags tommelfringerregel er at man bør bruke maksimalt 1/3 av inntekten på boligkostnader.
Vi diskuterte det litt på jobben her om dagen og kom inn på hvor absurd tankegang man kan få når prisen på penger er svært lav. Dersom man kan låne til 1.5% rente så kan man, dersom en leilighet har en parkeringplass som kan leies ut for 2k i måneden (i praksis svart/skattefritt) betale 2 millioner mer for en sentral leilighet med parkeringsplass enn man kan for en uten. Dersom man kunne leie ut en sokkelleilighet skattefritt så var det "gratis" å kjøpe en enebolig til 10 millioner, leieinntektene finansierte rentene på hele lånet.
Slikt som dette var faktisk helt normal tankegang også blant de som kunne, eller burde kunne å regne. Jeg har fra temmelig sikre kilder at den eneste vurderingen de langt fleste i praksis gjør er at de ser på månedlige utgifter her og nå og spør seg selv om man har råd til dette. Dersom svaret er "ja" så gir man full gass, konsekvenstenkning er nesten fraværende. I mange, mange år var det også de som tenkte slik som var vinnere i den norske boligkarusellen. De av oss som er noe mer risikoaverse på denne fronten fremstod som lett bakstreverske. Det står / stod for øvrig ikke bedre til i det profesjonelle eiendomsmarkedet, troen på at penger skulle være gratis herfra til æva var sterk og viljen til å sikre lånekostnadene temmelig lav med noen veldig få untak. I egen øyne var de som drev med dette genier, forståelsen for at de sitter på en astronomisk renteposisjon var temmelig fraværende.
Riktig nok anekdotisk / svogerforskning, men et par som samboeren min kjente kjøpte seg enebolig. Da den var i boks oppdaget de at de hadde ganske mye ledig låneramme igjen så da kjøpte de selvsagt også en utleieleilighet - som om hele tilgjengelige investeringsunivers består av bolig i Oslo med maksimal gearing. Dette var lenge den norske folkesjela.
Nå har jeg både blitt eldre og tilbringer mindre tid sammen med den yngre garde på tilfeldige festeligheter, men jeg husker jeg stusset på hvor vanlig det var i sosiale sammenhenger å snakke om boligpriser til villt fremmede. Samtaler som jeg kjøpte for X mens i forrige uke ble en annen temmelig lik leilighet i bygården solgt for Y, der Y er betydelig høyere enn X osv var svært vanlig. Av ymse grunner hadde vi et lite intermezzo som leietagere og det var interessant å se folks reaksjoner, det var nesten som å tilhøre en pariakaste, være en mislykket voksen. At vi hadde betydelig høyere husholdingsinntekt enn naboene var helt utenfor det mentale mulighetsrommet. Vi leide i et rekkehusområde på Oslo Vest. Vi var "de som leide". Trynet på de samme folkene da vi fortalte at vi skulle flytte siden vi hadde kjøpt enebolig på Nordstrand var ubetalelig.
