Det mange jubileumsutgivelser for tiden, og for oss som traff perfekt på hoppkanten når det gjelder den musikalske timingen på oppveksten, er det 50-årsjubileum som er dominerende. For som jeg har nevnt utallige ganger var det på 70-tallet den virkelig gode musikken oppsto innen sjangerne pop/rock/jazz. Og i dag skal jeg ta for meg en av de virkelige fyrtårnutgivelsene i historien som har fått en 50-års jubileumsutgivelse I form av en boks med massevis av ekstra.
GULLREKKA TIL PINK FLOYD
Jeg regner med at de aller fleste av leserne våre har rimelig stålkontroll på Pink Floyd sin gullrekke, selv om det sikkert kan være en del nyanser ute og går i synet på hvilke av utgivelsene mellom Dark Side og The Wall som er aller best. Det vil si – jeg antar vel at et ganske stort flertall plasserer Dark Side of the Moon helt øverst på pallen, men etter det vil det kanskje være en del avvikende syn, kombinert med sterke meninger. Selv plasserer jeg The Wall på andre plass tett fulgt av Wish You Were Here. Men her må det tilføyes at sistnevnte utgivelse har en jevnere kvalitet, uten de litt svakere innslagene som The Wall har. Og som en dark horse kommer Animals inn, et album jeg hadde stor glede av da det ble utgitt i 1977, og som skiller seg litt ut fra de andre i gullrekka. Men så kan man kanskje si at det gjelder for alle de andre også, for alle fire har ganske forskjellig karakter.
WISH YOU WERE HERE 1975
Men før vi kaster oss over alle spesialitetene på Wish You Were Here 50 må vi ta et tilbakeblikk på originalen fra 1975. Denne oppfølgeren til Dark Side hadde egentlig to hovedtema. For i tillegg til at sporene Welcome to the Machine og Have A Cigar handlet om kritiske skråblikk til musikkbransjen, handlet resten av albumet om savnet av Syd Barrett, som fadet ut kort tid etter debutalbumet Piper at the Gates of Dawn. Det eksisterer også en anekdote med krav på troverdighet om at Syd Barret dukket opp i fra intet i studioet under innspillingsprosessen på Shine On You Crazy Diamond, og var helt ugjenkjennelig. Bandmedlemmene hadde ikke sett han på et lite tiår, med unntak av David Gilmour, som hadde hjulpet Syd Barrett med noen soloprosjekt frem til ca. 1970. Og selv om tittelsporet er det som kanskje er mest direkte i sin dedikering til Syd Barrett, er det for mange av oss nettopp Shine On You Crazy Diamond som er det aller viktigste sporet på albumet. Dette forsterkes også av at denne komposisjonen både åpner og avslutter albumet med sin klare todeling, som egentlig er en ni-deling...
Del gjerne ditt syn på rekkefølgen i Pink Floyd sin gullrekke i kommentarfeltet:
Les hele Platesmakingen i Audiophile.no
Sist redigert:
)
