Du får ta det opp med Mood, Asbjørn. Han er ikke alene om å mene det.
Du må huske at du er en hauketass i denne sammenhengen.
Hva sier Carnegie Endowment, tro? Om noen er nøytral, osv.
Have a listen:
Getting Russia right—assessing its capabilities and intentions, the long-term drivers of its policy and threat perceptions, as well as its accomplishments—is essential because the alternative of misreading them is a recipe for wasted resources, distorted national priorities, and increased risk...
carnegieendowment.org
Hehe, takk for linken, det er litt flashback i dette. Bra artikkel. Rundt 1990 var jeg «spook» og diskuterte sånt som dette med slike som Mood. Jeg husker at Fukuyama’s «The End of History» ble ansett som håpløst naiv allerede da den kom ut. Det var nok en del av det som ble sagt og gjort i de årene, spesielt fra amerikansk side, som bar preg av litt mye Möller’s tran. Antydningene om å kunne åpne for ukrainsk og georgisk NATO-medlemskap var kanskje heller ikke spesielt gjennomtenkte. Russlands respons på det tidspunktet var å høflig forhøre seg om de også kunne bli medlemmer, noe som førte til en del forvirring.
Men min sympati er hos små demokratiske land som behøver å stå opp mot utilbørlig press fra stormaktsnaboen, ikke med Russlands påtatt sårede følelser. Fra her jeg sitter er den synsvinkelen like selvsagt som Russlands strategiske interesser om det motsatte. NATO-utvidelsen til de baltiske landene var av typen «det skulle da også bare mangle». Når disse omsider greide å rive seg løs fra konsekvensene av Ribbentrop-Molotov søkte de sikkerhetsgarantier gjennom tettest mulig integrasjon med EU og NATO, og det forstår jeg godt. Hva Russland måtte mene om det bryr jeg meg mindre om.
Finlands holdning gjennom denne perioden har kanskje kommet nærmest oppskriften i artikkelen. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning erklærte de seg løst fra alle traktater inngått med den nå ikke-eksisterende staten, spesielt slike som regulerte utenrikspolitikk og våpenkontroll. Finland skaffet seg umiddelbart et seriøst arsenal av våpen og materiell, tilstrekkelig til å utgjøre en betydelig grad av avskrekking i tilfelle idiotiske innfall. Finland søkte ikke NATO-medlemskap, formodentlig fordi de hadde bedre forutsetninger for selvforsvar enn f eks Estland, men har eksplisitt holdt den muligheten åpen. Hvis Russland begynner å oppføre seg bøllete kan Finland velge å søke NATO-medlemskap, og det er det de selv som bestemmer. Avskrekking, det også, men også ikke-provoserende. Finnene feilvurderer ikke sin nabo.
Russlands innmarsj i Donbas, Ukraina og tilsvarende i Sør-Ossetia, Georgia kan nok med en viss rett anses som en respons på potensialet for NATO-medlemskap for respektive land. Et land i en åpen territoriell konflikt kan ikke bli medlem av NATO, og da passet det Putin godt å fyre opp en lunken skyttergravskrig som effektivt veto. Da kan han blåse på glørne ved behov. Men det blir ikke noe mer legitimt for det, og han tapte jo effektivt opinionen i begge land, akkurat som han tapte opinionen på Balkan med noen klønete statskuppsforsøk. På den andre siden, som artikkelen påpeker burde heller ikke USA og NATO komme med løst prat om slikt med mindre de har evne og vilje til å sette makt bak det. Og det hadde de ikke.
Jeg velger å være behersket optimist, likevel. Putins sjakkspill gir jeg ikke så mye for. Han er opportunist, utnytter splittelse og feiltrinn, og rasker til seg det han tror han kan slippe unna med. Nå var han for sent ute til å «make a deal» med Trump. (Og takke f..n for at vi ikke er ett år inn i Trump II akkurat nå.) Når Putin likevel valgte å dra dette kortet nå ser jeg svakhet, både at han vet at han vil være i enda dårligere posisjon om noen år, og frykt for at Ukraina etterhvert blir sterkt nok til å hive ut de små grønne mennene hans fra Donbas. Da kan jo Ukraina være medlem av både EU og NATO om noen år. Samtidig er USA ikke i nærheten av maktarrogansen fra G.W.Bush’s tid, så appetitten på en skarp konflikt er nok heller begrenset også der borte.
Best mulige utfall av denne runden vil være noe i retning av en ny avtale om mellomdistanseraketter i Europa. Den gamle avtalen fra 1987 falt fra hverandre etter mye tøying og brudd. Ukraina sier nå at de heller ikke er bundet av den gamle avtalen, og at de godt kan tenke seg å utvikle noen presisjonsmissiler med rekkevidde sånn ca til Moskva. Det er en troverdig trussel, siden ca 40 % av gamle Sovjetunionens aerospace-industri fortsatt ligger i Ukraina. Dette kan også påvirke Putins påfallende hastverk. Her kan det ligge en mulighet for å komme frem til noe.
“We are no longer bound by any limitations either on the range of our missiles or on their power,” Ukrainian President Petro Poroshenko says.
www.dailysignal.com
en.wikipedia.org
Det Putin mest av alt har oppnådd med dette stuntet er å påminne medlemslandene i NATO om hva formålet med alliansen er. Sannsynligvis godt fotarbeid fra Stoltenberg, men det ser ut til at alliansen er helt unison. Land som Finland og Sverige sier også de rette tingene, noe som sannsynligvis ikke er helt tilfeldig. Oppsiden for Putin begynner å se ganske begrenset ut.
