Hos oss får du levert alt av premium utstyr innen hifi og hjemmekino rett hjem til deg eller i vår butikk i Hommelvik. Du kan være trygg på at du får all den hjelpen du trenger for å finne din godlyd.
hifilife.no
Den er priset til 44990,- for øyeblikket, men det er varslet en prisoppgang etter jul. Skulle fraktprisene gå drastisk ned innen den tid, så berger vi
Blåtimen i Blåskogen.
Jeg tenker på de menneskene som aldri har opplevd stillhet eller mørke. De blir stadig flere, og jeg tror ikke de vet hvor vakkert det kan være. Så heldig jeg er.
Plant/Krauss på platespilleren, og det er god stemning i stua.
Det er en gåte for meg hvorfor plata heter Raise The Roof. I hvert fall er dette musikk som får en til å senke skuldrene og bare kose seg. Ikke rart at albumet får gode anmeldelser alle steder. Etter 14 år siden forrige samarbeidsprosjekt, og et mislykket forsøk i studio som ikke ble til noe, har de nå endelig funnet den gode grooven igjen.
Som tidligere er det nesten bare coverlåter.
I spennet fra Bert Jansch til Calexico, og det går utmerket, for en kan ikke akkurat si at låtene er ihjelspilt.
Produksjon er også denne gangen ved TBone Burnett. Som jeg sa i en annen tråd, er det enten noe man liker eller ikke liker.
Jeg synes det låter godt slik det er på mitt anlegg. Lyden er fet og varm, med et fyldig og litt pløsete bassfundament.
Nydelig gatefold-cover i flott papirkvalitet. Eneste jeg ikke liker er innercoverne som er pene, men ikke gode. De har jeg byttet.
Denne vil helt sikkert bli spilt en god del fram mot konserten 1 juli neste år.
Midt i mellom meg og Odalen ligger Hof. Bygda var før en del av Grue kommune, men nå tilhører den Åsnes.
De har bla utarbeidet egne regler for julebord-deltagelse:
Jeg visste at det er et (irsk) band som ga ut
coverlåter med DP, men klarte ikke å komme på det uten Google. Ikke mange som har hørt om Funky Junction her på HFS tror jeg.
Sammenhengen og "linken" var at Blackmore, Paice og Lynott i 1972 prøvde å starte bandet Baby Face.
Men det ble aldri til mer enn noen øvinger da både Paice og Blackmore var enige om at Lynott var en alt for dårlig bassist, selv om han sang bra.
Sammenhengen og "linken" var at Blackmore, Paice og Lynott i 1972 prøvde å starte bandet Baby Face.
Men det ble aldri til mer enn noen øvinger da både Paice og Blackmore var enige om at Lynott var en alt for dårlig bassist, selv om han sang bra.
Det var ikke det jeg tenkte på.
Lynott var med i det omtalte purplecoverbandet Funky Junction.
Ikke bare han forresten.
Tror det var like bra at det ikke ble noe mer.
Han fikk liksom satt ord på det, den godeste Reed.
Dette er konsertopptak med god gammeldags Lou Reed fra 1973.
Lyden er ikke til å hoppe i taket av, men bedre enn typiske bootlegs m Reed som det finnes flere av. På høyt volum låter det ganske live. Som backing er det her et helt ukjent garageband som rakker av gårde, rått og upolert. Albumet har absolutt sin sjarm, særlig hvis man er fan.
Likevel kommer det ikke opp til en (to) av mine absolutte favoritter.
(Jeg vet jeg har mast om dette før, men tatt i betraktning hvor mye oppmerksomhet PF, Waters, DP, Genesis, Krall osv får, synes jeg det er innafor)
Rock'n Roll Animal og også "tvillingen" - Lou Reed - Live. Begge er fra samme konsert, og burde egentlig vært et dobbelalbum. Her går han på scena med en rockn'roll-attitude som få besitter.
Bandet på disse to platene er crème de la crème. Hvis det i noen grad er følelser i Rock, så er det å finne her.