Fredag i Rustbeltet. Vår kjære venn og helt, beboer, eller var det pasient (?) (uansett); ved dette ganske utmerkede sanatorium - er fortsatt en å estimere. Sykdommen rir folket og nasjonen, europa, amerika, bakindien. Den skaper usikkerhet og uro. Sittende på balkongen, med ullpledd i fanget. Ulastelig antrukket, med andre ord, ferdig skiftet til aftenens måltid. Det er alltid håp om en plass ved det gode bordet.
Det store uret i enden av gangen som fører mot trappen slår. Nettopp det fordømte uret plassert der utenfor døren slår. Halvtimesslag. Halv ni. Man reiser seg. Retter på antrekket. Åpner døren.
Selvsagt spøker man av uvitenhet. Uret, eller urene er ikke for pasienter å røre eller forstå. Hoffrådet? Måske. Neppe. Lydløst beveger vår kjære venn og helt seg på det tykke teppet i gangen. Mot trappen og stemmene. -Stemmene? Alt nå? Sent ute. Igjen.
Selv her nede der røyk ikke betyr ild, men industri og arbeide, kan ikke nyhetene fra Fjøset i vest, Bergen, og Kovid-kronidiotene fra blårussakademiet samt det røde subbet fra Soddland, stedet der fintfølende ungdom med fylleangst og tidlig demens stjeler overskriftene i sitt endelige forsøk på å vippe festløven av kjerra, ødelegge dagen/helgen totalt... nyheter er for idioter (Morrissey). Skiva er forøvrig også en fest av de sjeldne. Glemt av politisk korrekte #hhibergenfadderuke #megogså #giske #såpåmeg anmeldere med kviser, hengepupper og Spotify, heldigvis.
Ikke Vest-viken. Hansabyen som i dag huser et universitet der man ikke var klar over at tyskere var i byen også i nyere tid. Og da ikke for å bytte fisk, skinn, tømmer og jern i dårlig vin.
Tirsdag i Rustbeltet. Regnet som fridag som en del av det ovale helgetilbud i det område som regner seg som hovedstaden i dette ubetydelige monarkiet nord i Europa. Arbeidsdag der verdiskapning ikke må forveksles med Teams.
Ved dette ganske utmerkede sanatorium. Stedet er kjent. Kan ikke fornektes. Vår kjære venn og helt står med hånden på klinken. Tar et siste drag av sigaretten før den døende legges i askebegeret på glassbordet. Døren åpnes.
Unbroken chain from the Mars hotel. De av pasientene ved dette ganske utmerkede sanatorium som ikke forstår bør søke blant de mindre gode bordene ved morgendagens frokost.
Et av dagens høydepunkt... Logge inn med en laptop, istedet for den sedvanlige dumb-ass telefon, og se dine bilder i full størrelse mister... De små ting, stars and dust...
Takk. A75 driver trompetene og 2xp4500 driver bassene. 4500 er en skatt forresten. De kan drive hva som helst like bra som noe rør eller A. Dead? Hvor begynne? Umulig. Selvsagt live. Problemet? Utvalget. Ekstremt. Og ekstremt bra. I motsetning til noen mener jeg opptakene selv etter Mydlands ( ja norges største rockestjerne) tragiske død er svært bra. Studioskivene er bra. Ikke perfekte, men det er gull der, men konsertene. Beyond Description.
Når en herre, meningene er delte, muligens, uansett- vell, herren, altså vår kjære venn og helt, det vil si; ikke forfatteren ( Gud forby) sitter i salongen, ved gramofonen, da er ord overfladiske.
Det sitter langt inne dette. Ingeniørrock, men er det ingeniørkunst? Neppe. Det er imidlertid noe annet, noe mer enn glanset A4. Det kan ikke fornektes. I Rustbeltet en grå lørdag.
Det er noe ved dette bandet, som sagt. Skivene til PF har alltid vært der, i huset. Med på fester, men ikke spilt. Den tørre snusfornuftige og polerte musikken som samtidig er masete, og så fordømt teatralsk taper alltid mot livet. PF er som verdens beste posesuppe.
På fest spilles god musikk på samme måte som man fortærer god mat og drikke. Svensk listepop til pølser ledsaget av oppsprita brus, rød og grønn vodkagelé og dans/leker eller annen fjottete sport må ikke blandes inn her. Nå er det heldigvis mer der ute. Phish herlig humpete og lekent.