Matte, gåter og vitenskap Er universet egentlig en rekonstruksjon?

[Ketil]

De fundamentale konstantene i universet ser merkelig nok ut til å være fintunet i forhold til å utvikle et univers som i siste instans har intelligent liv som et av sine sluttprodukter. Små forandringer i noen av de fundamentale konstantene, ville resultert i et univers som ikke ville vært kompatibelt med utvikling av liv. Denne observasjonen har resultert i en rekke teorier omkring hva som er årsaken til denne tilsynelatende fintuningen av universet.

Det mest nærliggende å tenke seg er at de fundamentale konstantene er uttrykk for en underliggende større teori for alt. Det kan også være nærliggende å tenke seg at universet er designet av en høyere intelligens eller bevissthet.

En tredje måte å forstå fintuningen av universet på er at Big Bang var en kvantehendelse. Med andre ord er universet underlagt de samme prinsippene som en kvantepartikkel er. Det betyr at universet var i superposisjon ved Big Bang.

Når et foton forlater en lampe og treffer øynene våre, vil partikkelen i utgangspunktet følge alle tenkelige veier. Selv om det er logisk å tenke seg at fotonet følger en rett linje, er dette feil. Hvis veien fra lampen til øyet kan forstås som en historie, har partikkelen ikke bare én historie men mange. Ved å summere alle historiene eller veiene, får man veien partikkelen faktisk følger.

På samme måte kan man si at universet frem til nå har eksistert i en uendelig rekke varianter, eller multivers. I denne uendelige rekken av multivers har de fundamentale konstantene eksistert i en uendelig rekke varianter, som igjen har resultert i en uendelig rekke naturlover. Bare noen få av disse universene har fundamentale konstanter som er kompatible med utviklingen av liv, der vårt univers er ett av dem.

Når fotonet forlater lampen vil det som sagt eksistere i alle tenkelige posisjoner, før bølgefunksjonen kollapser idet fotonet når en observatør. Når man tillegger de forskjellige posisjonene en sannsynlighets-faktor og summerer over alle historiene, finner man at fotonet følger en rett linje. På samme måte kan man tenke at Big Bang er lampen, og intelligent liv er øyet som lyset når frem til. På samme måte som når bølgefunksjonen kollapser når fotonet når frem til en observatør, kan man tenke seg at universet kollapser i vårt univers når det betraktes av en intelligent observatør. Den korteste veien mellom Big Bang og intelligent liv er altså det observerbare univers. På samme måte som den rette linje er korteste vei et foton kan ta, er korteste veien mellom Big Bang og intelligent liv det universet vi observerer. Istedenfor å ta utgangspunkt i Big Bang, og prøve å forklare hvilken tilstand som måtte ha eksistert da for å resultere i dagens univers, betrakter man heller dagens univers, og ser på hvilken tilstand dagens univers forutsetter. Dette kalles en top-down tilnærming.

Spørsmålet blir da hvor stor rolle en observatør spiller i et utviklet univers. Alle de forskjellige "mislykkede" universene som ikke resulterer i utviklingen av observatører, har de egentlig en eksistens? Det finnes ingen observatører i disse universene, kan disse universene da kollapse inn i en tilstand hvor de starter å eksistere? Dette ekvivalent med fotonet som før observasjonen eksisterer i posisjoner med lav sannsynlighets-faktor, men som kanselleres ut når observasjonen inntreffer. Posisjonene med lav sannsynlighets-faktor innvirker ikke på historien til fotonet fra lampe til øye. Universene som er "mislykkede" innvirker på samme måten ikke på historien til universet som utvikler observatører. De mislykkede universene utgjør bare historier med en ekstremt liten sannsynlighets-grad i forhold til å utvikle en observatør. De har med andre ord ikke innvirket på utviklingen av vårt univers i det hele tatt.

Muligens Big Bang kan sees på som steinen som treffer vannet, og hvor bølger sprer seg som ringer i et vann i et uendelig antall univers fra dette nullpunktet. Med vårt univers som et av dem. Et interessant spørsmål blir da om universet kan tillegges kvante-egenskaper på samme måte som en kvante partikkel. Kan vårt univers både forstås som del av dette store bølge-universet, men også isolert utelukkende som seg selv. Finnes det et double-split eksperiment for univers?

 

[Ketil]

Er det så belegg for å si at én teori gir en større sannsynlighet for en Skaper fremfor en annen? Vil avtrykket etter en Skaper være sterkere hvis det er mulig å finne en Teori for alt, fremfor en M-teori? Hvis man finner en Teori for alt, og man via en slik teori kan forutse en evolusjonsprosess i Universet som resulterer i utviklingen av liv, vil dette da være en sterk indikasjon på en Skaper? På den andre siden, hvis man har en uendelighet av Univers å ta av, vil det ikke da alltid forekomme et Univers hvor liv utvikles? Dette uavhengig av om det finnes en Skaper eller ikke.

På sett og vis kan det sammenlignes med apekatten som settes foran et piano for å spille. Gitt en uendelighet av tid vil apekatten alltid til slutt ende opp med å spille Beethovens 5. symfoni. Med andre ord, gitt en uendelighet av forsøk vil man alltid ende opp med noe som er ekvivalent med det som er skapt bevisst. Er vår eksistens så et resultat av det bevisste eller av det ubevisste?

Nå var det en bevissthet som skapte den 5. symfonien, men den var heller ikke resultatet av ett enkelt forsøk. Den var resultatet av en søkning blant mange forskjellige tone-kombinasjoner, hvor til slutt noe harmonerte med det indre i komponisten. Nå kunne man ha funnet frem til disse tone-kombinasjonene ved å prøve en uendelighet av kombinasjoner. Men uansett vil alltid den spesielle tone-kombinasjonen som utgjør Beethovens 5. symfoni, kreve en bevissthet for å kunne skille den ut i den uendelige rekken av tone-kombinasjoner. Uten en tolkende bevissthet er symfonien bare én tilfeldig kombinasjon i en uendelig rekke av kombinasjoner.

På samme måte er det kanskje heller ikke riktig å forestille seg en Skaper som bare trenger ett forsøk for å kunne skape det perfekte. I den 5. symfoni kan man føle sporene av en komponist som søkt seg frem til perfeksjon blant mange forsøk. Ingen oppfatter musikkstykker som resultatet av en maskin som setter sammen uendelige tone-kombinasjoner. Vår forestilling av en Skaper som perfekt, skygger kanskje for en annen realitet med en Skaper som trenger mange forsøk for å skape det perfekte.

Det er på mange måter et paradoks at et så ufattelig komplekst univers kan eksistere uten en Skaper. Dette paradokset har blitt forsøkt forklart av evolusjonsteoretikere. En stikkord i så måte er vel blinde urmakere. Det som også er et paradoks er hvordan en ubevisst prosess kan frembringe bevisste vesener. Hvis evolusjonsprosessen i universet ikke har vært styrt av en bevisst Skaper, hvordan kan en slik prosess resultere i noe som er bevisst?

Er det så mulig å forestille seg en teori som kan forklare det som i utgangspunktet synes som uløselige problemstillinger? En måte å prøve å forstå dette tilsynelatende ufattelige, er å prøve å gi en presis beskrivelse av det som foregår i vårt univers.

Presist beskrevet har det foregått og foregår en evolusjonsprosess i universet som har som et av sine foreløpige sluttprodukter; oss. Vi som eksistens-vesener har blant annet den egenskapen at vi forstår vår egen eksistens. Vi er også laget av stjernestøv, vi er en del av universet, vi er ikke separat fra det. Disse utsagnene kan så kombineres sammen til følgende utsagn: I universet har det foregått en evolusjonsprosess som har resultert i at universet forstår sin egen eksistens. Betyr dette noe? Betyr det noe at universet forstår at det eksisterer, at det er selvbevisst? Eller er denne selvbevisstheten et resultat av rene tilfeldigheter?

Blant alle uløselige problemstillinger, og det som kan synes som ufattelig, er det likevel altså noen ledetråder. Én ledetråd er hvordan det ubevisste kan lede frem til det bevisste. Hvordan en evolusjonsprosess som ikke er bevisst, utvikler skapninger som nettopp er det. En annen ledetråd er det faktum at vi forstår vår egen eksistens. Hvilken betydning kan det ha i forhold til de store spørsmålene.

Tidligere prøvde jeg tildels å argumentere for tilstedeværelsen av en Skaper, men samtidig har jeg også tildels argumentert for en evolusjonsprosess uten en involverende Skaper. Hvordan henger egentlig dette sammen? Svaret kan muligens være å finne i forståelsen av hva vårt univers egentlig er. Det endelige svaret kan være at sannheten om vårt univers er at universet egentlig er en rekonstruksjon. En rekonstruksjon av hva kan man så spørre? Svaret er at universet vi lever i kan være en rekonstruksjon av den egentlige skapelsen. Dette leder så frem til spørsmålet om hva den egentlige skapelsen så er?

Det finnes mange teorier og forskjellige skapelsesberetninger. Alt fra alle de religiøse til den mer vitenskapelige Big Bang teorien. Mange har til felles at de knytter skapelsen opp til hendelser innen vårt univers. Det går likevel an å tenke på en annen måte, at skapelsen ikke er knyttet opp til vårt univers i det hele tatt, men at vårt univers rekonstruerer skapelsen. Med andre ord foregår det noe rett foran øynene våre som vi ikke helt forstår rekkevidden av. Det som foregår rett foran øynene våre er egentlig skapelsen. Skapelsen er ikke noe som skjedde en gang for lenge siden, men den er noe som foregår rett foran oss her og nå. Bare i rekonstruert form.

Hvis den egentlige skapelsen ikke har tilknytning til vårt univers, hva er den så? Det finnes beretninger både innen alternativ tenkning og innen buddhisme som antyder at den egentlige skapelsen har oppstått i tilknytning til et potensiale. Et potensiale som "alltid" har vært og som på et "tidspunkt" utvikler selvbevissthet. Hvilken rolle spiller så vårt univers opp i alt dette? Svaret kan være at vårt Univers er realiseringen av dette potensialet. Med andre ord kan vårt Univers spille mange roller. Det kan både være en rekonstruksjon av skapelsen som oppsto i potensialet, samtidig som det er en realisering av dette potensialet.

Rekonstruksjonen har sin parallell i potensialet som forstår sin egen eksistens, versus realiseringen som forstår sin egen eksistens. Universet vårt er realiseringen som forstår at den eksisterer gjennom blant annet oss. Universet vårt har blitt bevisst gjennom sin evolusjonsprosess på samme måte som potensialet ble det. Er vi Gud i rekonstruert form? Og hva var det i så fall som utløste skapelsen? Er det dette Gud prøver å forstå gjennom å rekonstruere sin egen skapelse?

Gjennomgikk potensialet en lignende prosess som vårt Univers sin evolusjonsprosess? Noe som i begge tilfeller resulterte i forståelsen av egen eksistens? Med andre ord ubevisste prosesser som leder frem til bevissthet. Bare med den forskjell at evolusjonsprosessen i vårt univers har vært overvåket av en bevissthet. Det er dette jeg mener med at evolusjonsprosessen i vårt Univers både kan ha involvert en Skaper og ikke. Man kan ikke rekonstruere en prosess hvor det ikke var en bevissthet til stede, hvis man involverer seg bevisst i det som er rekonstruksjonen av den opprinnelige prosessen. Med andre ord, Gud overvåker men involverer seg ikke.

Går det så an å tenke seg frem til hva som er den hemmelige X-faktoren som utløste skapelsen? For å gjøre det må man i så fall betrakte rekonstruksjonen av den opprinnelige skapelsen i vårt eget Univers. Det finnes en hemmelig X-faktor som inngår i evolusjonen av bevisste vesener. Denne hemmelige X-faktoren er kalt kjærlighet. To vesener av motsatt kjønn forelsker seg i hverandre, og gjennom denne kjærligheten skaper de et nytt menneske. Dette nye menneske vil så bidra til evolusjonsprosessen og Universet sin høyere forståelse av seg selv. Vårt Univers har således elsket seg selv til bevissthet. Kanskje dette er det endelige svaret på hvordan skapelsen kunne oppstå. Kjærlighet til seg selv.

 

[Fenalaar]

Du bør ta deg tid til å lese Science of discworld-bøkene av Terry Pratchett m.fl...

Johan-Kr

 

[Hi-rex]

Er der nogen her som kan gi en forklaring på kvante, teorien, mekanismen, for dummies.

Vi havde ikke dette oppe i fysikken, på min tid, og er mildt sakt ikke sikker på hva det drejer sig om !

 

[Voff]

Skaperterorien er meningsløs. Hva skapte skaperen?

 

[Ketil]

Skaperterorien er meningsløs. Hva skapte skaperen?

Kjærlighet.

 

[weld77]

Boken «how to teach quantum physics to a dog» er en fin innføring. Ditto «reality is not what it seems»

 

[Dr Dong]

litt kvantefysikk på femti minutt for dummies

https://www.youtube.com/watch?v=CBrsWPCp_rs

 

[Hardingfele]

How the universe works:

When I was a kid I used to pray every night for a new bicycle. Then I realized that the Lord doesn’t work that way so I stole one and asked Him to forgive me. — Emo Philips

 

[Bjørn.H]

Skaperterorien er meningsløs. Hva skapte skaperen?

Kjærlighet.

It's a word for a human emotion. And therefore a construct.

 

[Zomby_Woof]

There is a theory which states that if ever anybody discovers exactly what the Universe is for and why it is here, it will instantly disappear and be replaced by something even more bizarre and inexplicable. There is another theory which states that this has already happened.

Douglas Adams

 

[slowmotion]

 

[Pink_Panther]

^ Fyttigrisen, det der var ikke bra.

 

[slowmotion]

^ Fyttigrisen, det der var ikke bra.

hehe, nei, men det hadde "universe" og "all you need is love"
på bildet.

 

[Ketil]

Skaperterorien er meningsløs. Hva skapte skaperen?

Kjærlighet.

It's a word for a human emotion. And therefore a construct.

Det var da voldsomt som det strømmer på med engelske sitater. Men i forhold til evolusjonsprosessen som har pågått og pågår i universet, kan man selvfølgelig se dette utelukkende med vitenskapelige briller. Dette er selvfølgelig helt legitimt, og antagelig den vanlige måten å observere problemstillingen. Mulig at jeg er en håpløs romantiker, men jeg velger å tolke kjærlighet som en drivkraft i evolusjonsprosessen. Med andre ord så velger jeg å tolke evolusjonsprosessen, som har resultert i bevisste vesener, som at universet har elsket seg selv til bevissthet. Men kjærlighet er jo bare noe for idioter og håpløse romantikere, så da så.

 

[Voff]

Anbefaler denne serien for de som er interessert i slikt. Virkeligheten er så bissarr at man ikke trenger religion for å bringe mystikk inn i tilværelsen...

 

[Slubbert]

Jeg får av og til inntrykket av at fysikere, spesielt de som skriver om kvantefysikk og denslags, mister litt perspektiv rundt hva de driver med.

Den eneste eksakte vitenskapen er matematikk, siden det er et rammeverk vi har lagd hvor vi har definert alle reglene selv. All annen naturvitenskap går ut på å bruke dette rammeverket til å lage modeller som beskriver best mulig hvordan verden og universet oppfører seg. Superposisjon, kollapsende bølgefunksjoner og alt det der er bare matematiske beskrivelser som stemmer overens med hva vi observerer. Selv relativitetsteorien er ikke mer enn det; da fysikere observerte ting som ikke kunne forklares med Newtonsk fysikk skapte det et behov for nye modeller som tok høyde for mer enn det Newtonsk fysikk kunne beskrive. Og relativitetsteorien stemmer godt, det vet vi feks fordi at vi bruker den til å kompensere for tidsavvik mellom satelitt og mottaker i GPS-systemer. Og alle forsøk på å falsifisere den har hittil feilet. Men det er likefullt virkeligheten som er fasiten, mens fysikernes modeller bare er matematiske beskrivelser av den. Og selv om mange av modellene i høyeste grad åpner for interessante filosofiske diskusjoner rundt hva virkeligheten og universet egentlig er, så synes jeg man griper fatt i feil ende om man tar vekk det aksiomet; at virkeligheten er fasiten mens teoriene er beskrivelser.

Det er heller ingen tvil om at modellene er mangelfulle. I henhold til rådende fysikk består universet av 80% mørk materie, og nesten 70% av all energi er mørk energi. Men hva er mørk materie og mørk energi? Med utgangspunkt i at virkeligheten er fasiten og teoriene er beskrivelser, så er ikke mørk materie og mørk energi noe annet enn uttrykk for mangler i modellene. Vi vet ikke hva det er, så vi har lagd konstanter for å få likningene til å gå opp, dvs. stemme med det vi observerer. Og i mangel av noe bedre kaller vi disse konstantene mørk materie og mørk energi. Og kanskje er dette noe som finnes som vi ikke kan observere, men kanskje (mer trolig imo) er det så enkelt som at vårt konstruerte rammeverk kalt matematikk ikke er kapabelt til å beskrive alle aspekter ved virkeligheten.

Ditto for kvantefysikk, vi får ikke til å beskrive virkeligheten på en god nok måte deterministisk, og vi observerer ting feks med dobbeltspalteeksperimentet som vi ikke er i stand til å beskrive på andre måter enn gjennom sannsynlighet. Som gjennomsyrer hele kvantemekanikken, den er nesten kun basert på sannsynlighet. Men det er ikke dermed sagt at virkeligheten ikke er deterministisk, Schrödingers katt er enten levende eller dau, vi er bare ikke i stand til å fastslå om den er levende eller dau med de matematiske verktøyene vi har utviklet. Så om man begynner å spekulere i multivers, om virkeligheten er en simulering og den slags, så kan det være lurt å ha i bakhodet at alt vi ikke vet og forstår også bare kan være uttrykk for tilkortkommenheter i det matematiske rammeverket vi har lagd.

 

[defacto]

Om det skulle finnes en skaper, så er det ihvertfall ikke noen av de som blir tilbedt på jorden i dag og det hjelper ihvertfall ikke å be til noen av de. Slutt å tro på eventyr og begynn å leve livet. Kardemommeloven er alt man trenger for å leve et godt liv med andre rundt seg.

 

[Hi-rex]

Om der findes en Skaber ved jeg ikke, men personlig har jeg lidt vanskelig ved at akseptere at ting ikke skulle har et formål.

Det vil i såfall være tidenes største spil av av rom og tid, energi, ect.

 

[BT]

Så vi er bare enda et mislykket forsøk på vegen mot intelligent liv?
Huff...

 

[Ketil]

Mange er vel skeptisk til forestillingen om en Skaper av flere grunner. En grunn kan være de tradisjonelle religionene med alle sine merkverdige forbud, påbud, syndsbegrep og åpenbare maktmisbruk. En annen grunn kan være at religion ofte kan oppfattes som en måte å tilfredsstille egne psykiske behov med hensyn til trygghetsfølelse og denslags. Dessuten finner man ingen tegn til guddommelig inngripen ved å studere universet, bare feilaktige religiøse myter om at slikt skulle være tilfelle. Lysene på nattehimmelen er stjerner som vår egen sol, og ikke hull på en guddommelig himmelhvelving.

Alle disse motforestillingene gjør kanskje at man ikke greier å betrakte spørsmålet om det finnes en Skaper på et helt nøytralt grunnlag. Og hvis det finnes en Skaper, hva skapte så Skaperen? Og hva skapte Skaperen som skapte Skaperen osv.

Svaret på dette spørsmålet er kanskje lettere å finne enn man tror. For er ikke vi mennesker skapende vesener, og hva skapte i så fall oss? Svaret på det spørsmålet er at en ubevisst prosess skapte oss mennesker. Denne prosessen bedre kjent som evolusjons-prosessen. Med andre ord er vårt eget Univers et bevis på at det skapelsen av bevisste, skapende individer ikke forutsetter en bevisst Skaper.

De fleste vil nok velge å tolke evolusjons-prosessen på en helt nøytral, vitenskapelig måte. Jeg velger også å tolke den som at kjærlighet inngår i prosessen som en drivkraft. Med andre kan man formulere det slik at Universet har elsket seg selv til bevissthet. Med andre ord forutsetter ikke nødvendigvis skapelse en bevisst Skaper, men rett og slett bare kjærlighet.

 

[defacto]

Vel, det er bedre det, enn det motsatte. Som en del virker til å velge...

 

[BT]

Det må ha vært en elendig skaper i så fall...

 

[KJ]

Jeg har vanskelig for å tro noe annet enn at det er menneskene som har skapt «skaperen» ... i sitt eget bilde. Det er ikke dermed sagt at jeg utelukker at det på et tidspunkt kan bevises at det er en «skaper» bak alt mulig, men jeg holder ikke pusten i påvente.

Folk flest har ellers litt vanskelig for å forholde seg til rene tilfeldigheter og at det kanskje ikke er noen svar på (mening med) «de ultimate spørsmål om livet universet og alt annet» ... utenom 42.

mvh
KJ

 

[BT]

Det finnes uansett mer relevante ting å bruke tiden sin på enn å gruble på ting man uansett ikke finner svarene på, og man risikerer å bli smårar i forsøket.

 

[slowmotion]

Det finnes uansett mer relevante ting å bruke tiden sin på enn å gruble på ting man uansett ikke finner svarene på, og man risikerer å bli smårar i forsøket.

Er det gæærnt å være smårar også, nå da? Altså ...

 

[Dr Dong]

Ditto for kvantefysikk, vi får ikke til å beskrive virkeligheten på en god nok måte deterministisk, og vi observerer ting feks med dobbeltspalteeksperimentet som vi ikke er i stand til å beskrive på andre måter enn gjennom sannsynlighet. Som gjennomsyrer hele kvantemekanikken, den er nesten kun basert på sannsynlighet. Men det er ikke dermed sagt at virkeligheten ikke er deterministisk, Schrödingers katt er enten levende eller dau, vi er bare ikke i stand til å fastslå om den er levende eller dau med de matematiske verktøyene vi har utviklet. Så om man begynner å spekulere i multivers, om virkeligheten er en simulering og den slags, så kan det være lurt å ha i bakhodet at alt vi ikke vet og forstår også bare kan være uttrykk for tilkortkommenheter i det matematiske rammeverket vi har lagd.

Det er vel debatten mellom Bohr og Einstein - determinisme vs. statistisk. Einstein var overbevist om at det var våre modeller som var mangelfulle, Bohr sa at det var slik verden var. Det gies vel i dag empirisk belegg for at Bohr hadde rett gjennom fenomenet entanglement/sammenfiltring.

De tar det opp i den videoen jeg la ut, 25 min inn den.

http://www.hifisentralen.no/forumet...t-egentlig-en-rekonstruksjon.html#post2734810

 

[Voff]

Mening er et menneskeskapt konsept...

 

[Ketil]

Det som fremstår som et stort paradoks er at man på ene siden har et ufattelig komplisert Univers, og på den andre siden finner absolutt ingen spor etter en Skaper. Dette fremstår på mange måter som et stort mysterium. Noen prøver å løse dette mysteriet gjennom det som kalles kreasjonisme. Denne tankeretningen blir tilbakevist blant annet i boken The Blind Watchmaker. Det som ved første øyekast kan synes som spor etter en guddomelig Skaper, kan forklares med naturvitenskap.

Spørsmålet er om dette mysteriet kan ha en annen forklaring. Hvis Universet er en rekonstruksjon av en prosess hvor ingen bevisste krefter var involvert, burde det heller ikke i denne rekonstruksjonen være mulig å finne noen spor av en bevisst Skaper. Feilslutningen et at man antar at et Univers med en Skaper, impliserer at man vil finner spor av bevisst skapelse. Med andre ord Skaperen kan eksistere, men man vil aldri kunne finne bevisste spor etter Skaperen i Universet.

 

[Voff]

Det som fremstår som et stort paradoks er at man på ene siden har et ufattelig komplisert Univers, og på den andre siden finner absolutt ingen spor etter en Skaper. Dette fremstår på mange måter som et stort mysterium.

Finnes ikke mystisk. Det som hadde vært mystisk er om det hadde vært en skaper. Da hadde det ikke vært nok å skjønne fysikk for å forklare universet, men man måtte forklare en ufattelig mer komplisert skaper i tillegg!

 

[WayAhead]

Det er da uendelig lenge siden de fant ut at fotoner hadde masse og at universet av den vil kollapse, trekke seg sammen og man får et nytt big bang og så er det på´n igjen.... NoPro...

 

[Ketil]

Det som fremstår som et stort paradoks er at man på ene siden har et ufattelig komplisert Univers, og på den andre siden finner absolutt ingen spor etter en Skaper. Dette fremstår på mange måter som et stort mysterium.

Finnes ikke mystisk. Det som hadde vært mystisk er om det hadde vært en skaper. Da hadde det ikke vært nok å skjønne fysikk for å forklare universet, men man måtte forklare en ufattelig mer komplisert skaper i tillegg!

Huff ja, tenk om det ikke hadde vært nok å skjønne fysikken bak konseptet bil, men man også hadde vært nødt til å skjønne det ufattelig mer kompliserte konseptet bak en skaper av denne bilen.

 

[Voff]

Det er da uendelig lenge siden de fant ut at fotoner hadde masse og at universet av den vil kollapse, trekke seg sammen og man får et nytt big bang og så er det på´n igjen.... NoPro...

Den teorien er vel forlatt. Universet vil ekspandere forever og gå mot kuldedøden om noen trillioner år.....

 

[WayAhead]

Den som lever fÅr Ze

 

[Ketil]

Livet er på mange måter en stor gave, selv om det kan være tungt og vanskelig til tider. Noen velger å ikke se noen mening i livet, men prøver kanskje isteden å finne noe meningsfyllt i det meningsløse. Og hvilken livsfilosofi man ønsker å følge må jo være opp til enhver å bestemme selv.

Min oppfatning er derimot at livet har en mening. Og at det kanskje også har en større betydning enn vi i utgangspunktet forstår. Universet er slik jeg tolker det vår mulighet til å oppleve det miraklet som selve skapelsen er. Å forstå hvordan noe kunne oppstå, kanskje ut fra ingenting, er et konsept som er vanskelig å fatte. Gjennom Universet har vi fått en mulighet til å kunne forstå og erfare dette ufattelige.

Den opprinnelige skapelsen hvor et potensiale elsket seg selv til bevissthet, kan vi gjennoppleve ved at en realisering av dette potensialet, vårt Univers, elsker seg selv til bevissthet på lignende vis. Hvis potensialet sin bevissthet kan kalles Gud, så er vi realiseringen sin bevissthet. Kanskje Gud ønsker at vi skal oppleve det miraklet som han/hun/det opplevde selv. Nemlig miraklet ved skapelsen. Det skapes noe rett fremfor øynene våre nå som vinteren er forbi og naturen springer ut. Nyt miraklet og lev her og nå i selve skapelsen.

 

[Slubbert]

De fundamentale konstantene i universet ser merkelig nok ut til å være fintunet i forhold til å utvikle et univers som i siste instans har intelligent liv som et av sine sluttprodukter.

Javel? Der er jeg nok mer på linje med Neil DeGrasse Tyson: Som han på sin sedvanlige underholdende måte har påpekt, så er universet slett ikke skapt for liv. I 99,9999.......999% av universet (mange nitall) er det fullstendig umulig for liv å oppholde seg, og ethvert levende vesen vil dø umiddelbart om det utsettes for omgivelsene. At en ufattelig mikroskopisk del av universet har egenskaper som gjør det mulig for liv å utvikle seg handler nok mer om de store talls lov.

 

[Disqutabel]

Livet er på mange måter en stor gave, selv om det kan være tungt og vanskelig til tider. Noen velger å ikke se noen mening i livet, men prøver kanskje isteden å finne noe meningsfyllt i det meningsløse. Og hvilken livsfilosofi man ønsker å følge må jo være opp til enhver å bestemme selv.

Min oppfatning er derimot at livet har en mening. Og at det kanskje også har en større betydning enn vi i utgangspunktet forstår. Universet er slik jeg tolker det vår mulighet til å oppleve det miraklet som selve skapelsen er. Å forstå hvordan noe kunne oppstå, kanskje ut fra ingenting, er et konsept som er vanskelig å fatte. Gjennom Universet har vi fått en mulighet til å kunne forstå og erfare dette ufattelige.

Den opprinnelige skapelsen hvor et potensiale elsket seg selv til bevissthet, kan vi gjennoppleve ved at en realisering av dette potensialet, vårt Univers, elsker seg selv til bevissthet på lignende vis. Hvis potensialet sin bevissthet kan kalles Gud, så er vi realiseringen sin bevissthet. Kanskje Gud ønsker at vi skal oppleve det miraklet som han/hun/det opplevde selv. Nemlig miraklet ved skapelsen. Det skapes noe rett fremfor øynene våre nå som vinteren er forbi og naturen springer ut. Nyt miraklet og lev her og nå i selve skapelsen.

Det er jo nettopp holdninger som dette som er en (re)konstruksjon. Fordi vi ikke begriper, vil mange av oss møte redselen for at det faktisk ikke er noen mening, så vi bruker hele livet på å lete etter en, for den MÅ jo være der, ikke sant?
Jeg tror mye mer på aksept av de faktiske forhold som et godt utgangspunkt for et meningsfylt liv. Aksepter at du er alene hjemme, og skap din egen mening gjennom å bringe så mye godt du kan til dine omgivelser, skap trygghet og mellommenneskelig forståelse. Så kan vi studere på hvordan i alle dager universet fungerer, og på om det er flere der ute et sted som leter etter en mening med det hele.

Disqutabel

 

[Ketil]

De fundamentale konstantene i universet ser merkelig nok ut til å være fintunet i forhold til å utvikle et univers som i siste instans har intelligent liv som et av sine sluttprodukter.

Javel? Der er jeg nok mer på linje med Neil DeGrasse Tyson: Som han på sin sedvanlige underholdende måte har påpekt, så er universet slett ikke skapt for liv. I 99,9999.......999% av universet (mange nitall) er det fullstendig umulig for liv å oppholde seg, og ethvert levende vesen vil dø umiddelbart om det utsettes for omgivelsene. At en ufattelig mikroskopisk del av universet har egenskaper som gjør det mulig for liv å utvikle seg handler nok mer om de store talls lov.

Hvis teorien om et multivers med uendelig antall univers er riktig, er vel tanken at de store talls lov gjelder i denne sammenheng også. Med andre ord på samme måte som bare et bitte lite antall stjernesystemer inneholder beboelige planeter, vil bare et bitte lite antall univers ha mulighet for å utvikle beboelige forhold for liv i det hele tatt.

 

[Trane]

Den opprinnelige skapelsen hvor et potensiale elsket seg selv til bevissthet, kan vi gjennoppleve ved at en realisering av dette potensialet, vårt Univers, elsker seg selv til bevissthet på lignende vis. Hvis potensialet sin bevissthet kan kalles Gud, så er vi realiseringen sin bevissthet. Kanskje Gud ønsker at vi skal oppleve det miraklet som han/hun/det opplevde selv. Nemlig miraklet ved skapelsen. Det skapes noe rett fremfor øynene våre nå som vinteren er forbi og naturen springer ut. Nyt miraklet og lev her og nå i selve skapelsen.

En fornuftig diskusjon om dette er passert i det man bringer denne "Gud" inn i diskusjonen, til forskjell fra en gud. En ting er å diskutere guder som et fenomen, en annen ting er bekreftelsen / identifiseringen / personifiseringen av det menneskeskapte fenomenet. Ved å akseptere "Gud", Skaperen" og "mirakel" som relevant terminologi har man egentlig allerede lagt premissene for diskusjonen.

 

[Slubbert]

De fundamentale konstantene i universet ser merkelig nok ut til å være fintunet i forhold til å utvikle et univers som i siste instans har intelligent liv som et av sine sluttprodukter.

Javel? Der er jeg nok mer på linje med Neil DeGrasse Tyson: Som han på sin sedvanlige underholdende måte har påpekt, så er universet slett ikke skapt for liv. I 99,9999.......999% av universet (mange nitall) er det fullstendig umulig for liv å oppholde seg, og ethvert levende vesen vil dø umiddelbart om det utsettes for omgivelsene. At en ufattelig mikroskopisk del av universet har egenskaper som gjør det mulig for liv å utvikle seg handler nok mer om de store talls lov.

Hvis teorien om et multivers med uendelig antall univers er riktig, er vel tanken at de store talls lov gjelder i denne sammenheng også. Med andre ord på samme måte som bare et bitte lite antall stjernesystemer inneholder beboelige planeter, vil bare et bitte lite antall univers ha mulighet for å utvikle beboelige forhold for liv i det hele tatt.

Multivers-teorien finner jeg høyst spekulativ. De driver og knoter med kvantemekanikk og superposisjon og regner ut ting som tilsier at det må finnes mange universer for å få likningene til å gå opp. Men det er ikke observasjonsbasert, det er en ren matematisk øvelse. Og dermed som jeg påstod før, mener jeg at det er langt mer plausibelt at de "uforklarlige" resultatene de får når de regner på slike ting er uttrykk for tilkortkommenheter i vårt matematiske rammeverk mer enn noe som faktisk eksisterer. Det samme for teoriene om at vi lever i en simulering; ja det kan understøttes matematisk, men igjen, det er bare matematikk. Slike teorier tilpasser terrenget etter kartet i stedet for omvendt.