- Ble medlem
- 11.05.2004
- Innlegg
- 2.322
- Antall liker
- 895
De fundamentale konstantene i universet ser merkelig nok ut til å være fintunet i forhold til å utvikle et univers som i siste instans har intelligent liv som et av sine sluttprodukter. Små forandringer i noen av de fundamentale konstantene, ville resultert i et univers som ikke ville vært kompatibelt med utvikling av liv. Denne observasjonen har resultert i en rekke teorier omkring hva som er årsaken til denne tilsynelatende fintuningen av universet.
Det mest nærliggende å tenke seg er at de fundamentale konstantene er uttrykk for en underliggende større teori for alt. Det kan også være nærliggende å tenke seg at universet er designet av en høyere intelligens eller bevissthet.
En tredje måte å forstå fintuningen av universet på er at Big Bang var en kvantehendelse. Med andre ord er universet underlagt de samme prinsippene som en kvantepartikkel er. Det betyr at universet var i superposisjon ved Big Bang.
Når et foton forlater en lampe og treffer øynene våre, vil partikkelen i utgangspunktet følge alle tenkelige veier. Selv om det er logisk å tenke seg at fotonet følger en rett linje, er dette feil. Hvis veien fra lampen til øyet kan forstås som en historie, har partikkelen ikke bare én historie men mange. Ved å summere alle historiene eller veiene, får man veien partikkelen faktisk følger.
På samme måte kan man si at universet frem til nå har eksistert i en uendelig rekke varianter, eller multivers. I denne uendelige rekken av multivers har de fundamentale konstantene eksistert i en uendelig rekke varianter, som igjen har resultert i en uendelig rekke naturlover. Bare noen få av disse universene har fundamentale konstanter som er kompatible med utviklingen av liv, der vårt univers er ett av dem.
Når fotonet forlater lampen vil det som sagt eksistere i alle tenkelige posisjoner, før bølgefunksjonen kollapser idet fotonet når en observatør. Når man tillegger de forskjellige posisjonene en sannsynlighets-faktor og summerer over alle historiene, finner man at fotonet følger en rett linje. På samme måte kan man tenke at Big Bang er lampen, og intelligent liv er øyet som lyset når frem til. På samme måte som når bølgefunksjonen kollapser når fotonet når frem til en observatør, kan man tenke seg at universet kollapser i vårt univers når det betraktes av en intelligent observatør. Den korteste veien mellom Big Bang og intelligent liv er altså det observerbare univers. På samme måte som den rette linje er korteste vei et foton kan ta, er korteste veien mellom Big Bang og intelligent liv det universet vi observerer. Istedenfor å ta utgangspunkt i Big Bang, og prøve å forklare hvilken tilstand som måtte ha eksistert da for å resultere i dagens univers, betrakter man heller dagens univers, og ser på hvilken tilstand dagens univers forutsetter. Dette kalles en top-down tilnærming.
Spørsmålet blir da hvor stor rolle en observatør spiller i et utviklet univers. Alle de forskjellige "mislykkede" universene som ikke resulterer i utviklingen av observatører, har de egentlig en eksistens? Det finnes ingen observatører i disse universene, kan disse universene da kollapse inn i en tilstand hvor de starter å eksistere? Dette ekvivalent med fotonet som før observasjonen eksisterer i posisjoner med lav sannsynlighets-faktor, men som kanselleres ut når observasjonen inntreffer. Posisjonene med lav sannsynlighets-faktor innvirker ikke på historien til fotonet fra lampe til øye. Universene som er "mislykkede" innvirker på samme måten ikke på historien til universet som utvikler observatører. De mislykkede universene utgjør bare historier med en ekstremt liten sannsynlighets-grad i forhold til å utvikle en observatør. De har med andre ord ikke innvirket på utviklingen av vårt univers i det hele tatt.
Muligens Big Bang kan sees på som steinen som treffer vannet, og hvor bølger sprer seg som ringer i et vann i et uendelig antall univers fra dette nullpunktet. Med vårt univers som et av dem. Et interessant spørsmål blir da om universet kan tillegges kvante-egenskaper på samme måte som en kvante partikkel. Kan vårt univers både forstås som del av dette store bølge-universet, men også isolert utelukkende som seg selv. Finnes det et double-split eksperiment for univers?
Det mest nærliggende å tenke seg er at de fundamentale konstantene er uttrykk for en underliggende større teori for alt. Det kan også være nærliggende å tenke seg at universet er designet av en høyere intelligens eller bevissthet.
En tredje måte å forstå fintuningen av universet på er at Big Bang var en kvantehendelse. Med andre ord er universet underlagt de samme prinsippene som en kvantepartikkel er. Det betyr at universet var i superposisjon ved Big Bang.
Når et foton forlater en lampe og treffer øynene våre, vil partikkelen i utgangspunktet følge alle tenkelige veier. Selv om det er logisk å tenke seg at fotonet følger en rett linje, er dette feil. Hvis veien fra lampen til øyet kan forstås som en historie, har partikkelen ikke bare én historie men mange. Ved å summere alle historiene eller veiene, får man veien partikkelen faktisk følger.
På samme måte kan man si at universet frem til nå har eksistert i en uendelig rekke varianter, eller multivers. I denne uendelige rekken av multivers har de fundamentale konstantene eksistert i en uendelig rekke varianter, som igjen har resultert i en uendelig rekke naturlover. Bare noen få av disse universene har fundamentale konstanter som er kompatible med utviklingen av liv, der vårt univers er ett av dem.
Når fotonet forlater lampen vil det som sagt eksistere i alle tenkelige posisjoner, før bølgefunksjonen kollapser idet fotonet når en observatør. Når man tillegger de forskjellige posisjonene en sannsynlighets-faktor og summerer over alle historiene, finner man at fotonet følger en rett linje. På samme måte kan man tenke at Big Bang er lampen, og intelligent liv er øyet som lyset når frem til. På samme måte som når bølgefunksjonen kollapser når fotonet når frem til en observatør, kan man tenke seg at universet kollapser i vårt univers når det betraktes av en intelligent observatør. Den korteste veien mellom Big Bang og intelligent liv er altså det observerbare univers. På samme måte som den rette linje er korteste vei et foton kan ta, er korteste veien mellom Big Bang og intelligent liv det universet vi observerer. Istedenfor å ta utgangspunkt i Big Bang, og prøve å forklare hvilken tilstand som måtte ha eksistert da for å resultere i dagens univers, betrakter man heller dagens univers, og ser på hvilken tilstand dagens univers forutsetter. Dette kalles en top-down tilnærming.
Spørsmålet blir da hvor stor rolle en observatør spiller i et utviklet univers. Alle de forskjellige "mislykkede" universene som ikke resulterer i utviklingen av observatører, har de egentlig en eksistens? Det finnes ingen observatører i disse universene, kan disse universene da kollapse inn i en tilstand hvor de starter å eksistere? Dette ekvivalent med fotonet som før observasjonen eksisterer i posisjoner med lav sannsynlighets-faktor, men som kanselleres ut når observasjonen inntreffer. Posisjonene med lav sannsynlighets-faktor innvirker ikke på historien til fotonet fra lampe til øye. Universene som er "mislykkede" innvirker på samme måten ikke på historien til universet som utvikler observatører. De mislykkede universene utgjør bare historier med en ekstremt liten sannsynlighets-grad i forhold til å utvikle en observatør. De har med andre ord ikke innvirket på utviklingen av vårt univers i det hele tatt.
Muligens Big Bang kan sees på som steinen som treffer vannet, og hvor bølger sprer seg som ringer i et vann i et uendelig antall univers fra dette nullpunktet. Med vårt univers som et av dem. Et interessant spørsmål blir da om universet kan tillegges kvante-egenskaper på samme måte som en kvante partikkel. Kan vårt univers både forstås som del av dette store bølge-universet, men også isolert utelukkende som seg selv. Finnes det et double-split eksperiment for univers?