Det hele koker ned til ett faktum.
Islam og demokrati er ikke kompatible. Her man et land med for mye Islam så vil et hvert forsøk på demokrati bli mislykket. Det er kun diktatur, militærstyre eller teokrati som er åpne muligheter for slike land.
Teokrati er det minst ønskelige av disse, da det fort fører til spredningsfare.
Militærdiktatur kan fungere til en hvis grad. Tyrkia klarte dette en god stund, helt til islamistene tok kontrollen og er i ferd med å innføre et islamsk diktatur.
Så har vi diktatorene da ... Saddam, Assad, Ghadaffi etc. Vanlige fredelige mennesker som ikke var opprørere, separatister, islamister eller andre som truet stabiliteten hadde det stort sett mye bedre enn de har det i dag med "demokrati" og Islam.
Irak, Libya og Syria er i dag bare krig, kaos og islam.
Det var tross alt bedre før noen fant ut at de skulle fjerne styresmaktene og innføre demokrati ... en totalt dødfødt prosjekt i islamske land.
Tøys. Her roter du fælt med årsaksvariablene og utelukker relevante spuriøse for å konstruere ditt eget "faktum".
Indonesia er verdens største muslimske land, hvor de utgjør nærmere 90% av befolkningen. Indonesia er også verdens tredje største demokrati, det tredje rikeste og topp ti på listen over de minst korrupte. Eller ta Tunisia, hvor den arabiske vår startet ved at Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest mot korrupsjon og den vilkårlige trakassering fra de lokale styresmakter. Grunnen til at Tunisia etterhvert kom seg til hektene igjen var ikke fravær av islam (tett på 100% bekjenner seg til den muslimske tro, mot 90% i Syria) men fordi Tunisia allerede hadde utviklet de mest uavhengige og demokratiske institusjoner blant de arabiske land.
Tyrkia? AKP kom ikke til makten fordi et flertall ønsket islamifisering, men fordi også et stort antall sekulære kemalister håpet Erdogan kunne rydde opp i landets politiske korrupsjon og skape økonomisk vekst og jobber slik han hadde som ordfører for Istanbul på 90tallet.
Det finnes ikke verken teoretisk eller empirisk hold for at islam og demokrati er inkompatible. Din argumentasjon i dette innlegget koker derfor ned mer til et falsum enn faktum. Det er ikke det samme som å fornekte at politisk islam i Midtøsten har vært, er og vil fortsette å være en sterkt
medvirkende faktor for mangel på både stabilitet og demokrati. I forskermiljøene som sysler med slikt så hersker det rimelig bred enighet om at den største sikkerhetsrisiko er å ha en høy andel unge menn uten noe meningsfullt å gjøre og uten fremtidsutsikter. Risikoen øker dramatisk i land uten demokratiske institusjoner og høy korrupsjon. Den forsterkes ytterligere hvis de unge menn føler seg diskriminert (ved å tilhøre en etnisk, nasjonal, religiøs eller annen minoritet) og på toppen av det hele er seksuelt frustrerte fordi kulturelle religiøse normer ikke tillater sex utenfor ekteskap, og ekteskap fortoner seg umulig uten inntekt og utsikt til dette.
At mange som holdt seg og sine meninger for dem selv og ellers syslet med sitt hadde det bedre under Saddam (med mindre man var kurder naturligvis) og Assad enn under år med borgerkrig er naturligvis opplagt. Mange baltere hadde det bedre under Sovjetunionen enn da de fikk sine land tilbake. De fleste på Kuba fikk det bedre under Castro enn de hadde det før, i alle fall de første årene. Men hva så, de fleste tyskere hadde det åpenbart også bedre i 1935 enn ti år senere.
Poenget er at, som eksemplene over viser, tilstedeværelse av islam (som i et stort flertall troende i befolkningen) er verken en nødvendig eller tilstrekkelig forklaring for fravær av demokrati, eller for kaos og krig. Samvariasjonen av ulike faktorer er mye mer komplisert enn som så.
