Siden mange av oss åpenbart ikke er enkle mennesker, er vi også i stand til å velge litt mer kompliserte løsninger. De som ikke nødvendigvis faller i god jord ved første øyekast - men som kan vise seg å være nyttige over tid.
Som f.eks. alkholpolitikken. Som naturligvis ikke springer ut fra noe ønske om å styre etter en barnehagemodell. Eller ut fra noen frykt for å leve i frihet. Går man rundt 150 år tilbake i tiden, var alkohol et stort problem. Et personlig problem for dem som drakk. For deres familier. For barna deres. Et problem for produktivitet og sikkerhet på arbeidsplasser. Et belastning for helsevesenet. Et hinder for velstandsutvkiling. Et hinder for et godt liv for en stor del av befolkningen. Dette var ikke en lettvint debatt - det var interessemotsetninger på alle sider. Men man landet altså på at dette var et såpass stort samfunnsproblem den gangen - et problem som var til hinder for det gode liv for såpass mange - at det måtte finne sin løsning. Nå er løsningen kan hende moden for revisjon - men det tjener ikke fremveksten av nye løsninger å avfeie dette på den måten jeg oppfatter det at du gjør.
Jeg ser på disse restriksjonene når det gjelder bl.a. alkoholbruk, som en slags forsikring. En forsikring mot at mine barn skal få alkoholproblemer og gå glipp av det gode liv. Eller at mine barnebarn skal bli utsatt for foreldre som får problem med alkohol - og dermed gå glipp av det gode liv. Problemet er at man ikke kan vite hvem som blir rammet, før etterpå - og da kan skaden allerede være skjedd. Noe med gener og arveilige disposisjoner - i kombinasjon med personlighet og bevviste valg - hvis jeg har forstått det riktig. For meg er det ikke en lettvint barnehageløsning - men et valg jeg gjør. Et annet valg enn kan hende andre vil ta - men å ikke ta et valg er også et valg.
Jeg har forståelse og sympati for disse argumentene. De gir mening og er velbegrunnede.
Ønsket om det gode liv er noe de fleste av oss her på sentralen har som mål. Vi har litt forskjellige måter å komme dit på, og det er også litt forskjellig hva hver av oss har som mål.
Her ligger også et dilemma... det som for noen er en ønskelig veiledende hånd blir for andre et rykk i halsbåndet.
Ingen ønsker å ende opp som misbruker og vrak, eller se sine nærmeste i en slik tilstand, men samtidig vil man ikke frata noen de gleder og opplevelser man kan få gjennom et fullverdig sosialt liv og de opplevelser og høyder man kan nå gjennom rus og pur hedonisme.
I Norge har vi valgt et mye strengere regime enn i resten av Europa.
Noen mener dette er bra.
Andre mener at litt mer frihet ikke skader.
Kanskje det går an å lære sine barn og barnebarn opp på en slik måte at de er i stand til å takle å leve i et verden der de må gjøre selvstendige valg, og der det er fristelser og farer som lurer?
