Til å bli religiøs av
The Church
Starfish (Arista, 198
I ferd med å bli troende?
Jaha? Skal eg begynne å like kirkemusikk også nå? Som kompensasjon for å ha nilyttet til djevelens musikk i en årrekke? The church er et band(navn) som alltid har “vært der”, på blokka mi. Den blokka med alle de
tusener på tusener av artister som skal under lupen - bare tida tillater det.
Det sagt, så har undertegnede i lang tid vært skeptisk til australerne, med base Sydney. Why? Jo, fordi det er pop fra 80 tallet. Enkelt og greit. Pop fra80 tallet var ofte heslige ting, og en del av banda som har blitt nevnt i samme åndedrag som The church er ting undertegnede skyr som pesten. Det var vannvittig mye annet bra fra det ufortjent forhatte 80 tallet, men popmusikken, i alle fall den som nådde tv- og radiokanalene, sugde ofte eselballe. Det har derfor drøyet med dypdykk ned i Steve Kilbeys kirke.
Bandet var allerede “veteraner”, med 5-6 album bak seg da de signerte med Arista og lot LA studioguruer/produsenter Waddy Watchel og Greg Ladanyi (Bob Dylan, Rolling Stones, Warren Zevon, Linda Ronstadt, Jackson Browne på CV’n) sette seg bak spakene, og gi Starfish et utrolig distinkt, åpent og krystallklart lydbilde - med gitarer som gjør at eg innimellom tar meg i å tenke på god R.E.M fra 80 tallet. Lutfig tenker eg det kan kalles. Det ble imidlertid et produsentvalg som skulle føre til mye krangling og frustrasjon, men også til en plate som på det beste stråler om kapp med sola.
For å sitere hele Norges rally Martin, så var eg “like forberedt som ei jomfru som slår opp telt i en militærleir” på det som skulle møte meg.
Destination slo ned som lyn fra klar himmel - fy f for ei låt! Og sjøl om det er vakkert, sørgmodig og bergtagende fra første strofe (den doble vokalen på versene er et sjakktrekk Magnus Carlsen verdig), er det "breaket" etter drøye halvannet minutt som skaper magi - det er strøken popmusikk, rett og slett, når Kilbey synger:
Draconian winter unforetold
One solar day, suddenly you're old
Your little envelope just makes me feel cold
Makes destination start to unfold
Tygde lenge på korfor eg likte dette partiet så utrolig godt, og kom til slutt fram til at det nok er fordi det minner alvorlig om noe Steve Wynn og Dream Syndicate kunne funnet på. Veldig, veldig fint.
Under the milky way, neste låt ut, ble gjennombruddet i statene, og en minihit - svært fortjent. Drevet fram av klangfulle akustsike gitarer, skildrer Kilbey ensomhet og avstand på fenomenalt vis, og tross en mørk låt kan man ikke annet enn smile av slike melodier. Av årsaker jeg ikke kan forklare, klarer jeg til og med å like at det er keyboards her. Merker meg at de her tidvis kjører presis samme akkordprogresjon som på breaket fra Destination, men samma det - det er jo så fint allikevel.
På dette tidspunktet tar eg meg i å få litt småpanikk. Hvorfor i himmelens navn har ikkje dette kommet meg grundigere for øret tidligere Hvis resten av plata er like fantastisk har eg rett og slett bæsjet på leggen. Den er “heldigvis” ikke like magisk på de resterende 8 låtene, men det er ikke fryktelig langt unna.
Blood money og
Lost evner nesten å holde samme nivå, især Lost, med sine kledelige, krystallklare el-gitarer som laller avgårde med en bittersøt melankoli, som makter å sette meg i en stemning eg ikkje helt klarer å definere/forstå. Jeg liker dette utrolig bra, jeg forstår bare ikke hvorfor - her har eg innbilt meg at dette skal være milevis unna min musikalske barnetro. Virkelig milevis unna.
Kanskje nettopp denne hellige overbevisningen om at dette ikkje skal være min tekopp, er grunnen for at interessen dabber litt utover - eg tror nemlig ikkje det skyldes at kvalitetene på låtene daler, er i ferd med å kjøre "it's not you, it's me" rutinen på dem.
North, South, East & West og
Spark skrur tempo opp et lite notch, og det skader ikkje det heller, sjøl om de litt mer nedpå låtene, hvor den mørke undertonen er mest tydelig er det som treffer best her.
I det interessen er i ferd med å dabbe enda et lite hakk, og eg er i ferd med å konkludere med at “æss, det e ikkje så bra” kommer
Reptile og serverer en gitarintro så insisterende og vakker på samme tid at jeg igjen tar meg i å undres hva faèn eg har holdt på med alle disse årene? Rettferdiggjør egen uvitenhet med å avfeie trommene som litt på kanten (og kanskje vel så det), her er det hihater som ikkje faller i god jord. Dessuten er det litt muggen bass her innledningsvis; “Seinfeld bass” Små ankepunkter, men noe må eg ha.
A new season kunne nesten vært noe the mats lirte av seg på siste halvdel av 80 tallet. Her er “å lire av seg” ment som et kompliment, enda en fin låt, og nøyaktig det samme går for closeren
Hotel Womb - den har også noe Westerberg’sk over seg, dog den er ikkje helt samme kaliber som det beste på
Starfish.
Det som gleder meg med plata, er helheten; aldri dårlig, på det beste suverent fint. Noen av låtene er ikje
helt der oppe for meg, men det frarøver meg ikkje en liten euforisk forelskelse i skiva akkurat nå. Skiva er tidstypisk, en skal ikkje være NASA ingeniør for å klare å datere den til det sene 80 tall, allikevel føles den fullstendig tidløs - det
må være et kvalitetstegn.
Igjen, her ble eg rett og slett fullstendig tatt på senga - tidvis på grensen til lettere satt ut. Av årsaker eg ikkje kan forklare hadde eg bare fått det for meg at dette var Australias svar på mange av de britiske 80s greiene eg bare ikkje fikser, skal ikkje nevne navn som the smi....-whops-, men der tok eg jo skammelig feil. For meg har disse kirkefolka utrolig mye mer til felles med Steve Wynn og kanskje også Paul Westerberg, og de gutta der er nesten religion for meg.
Takk til OAlex for denne nominasjonen. Denne skiva skal kjøpes, og bandet videre under lupa.
Karakteren kunne kanskje vært enda høyere, men eg er ikkje ferdig med plata ennå, så da gjelder det å kontrollere euforien. Er relativt streng, men lander på solide
1 2 3 4 5 6 7
8+ 9 10
CEVBOF sier 8-/9
