Vell, kjør debatt.
|
Rockeverdens mest undervurderte band?
- Trådstarter arnejustad
- Startdato
Denne er vanskelig - det er mye enklere å kritisere enn å være konstruktiv!
Osibisa er ett fremragende forslag! Selv synes jeg det er helt ufattelig at Jim Ford aldri fikk noe serlig oppmerksomhet.
Ja, cold chisel ble vel også nogså ufortjnt glemt. Kanskje ikke den mest solide katalogen, men der de skinner, skinner de godt
Fyr løs, folkens, med perler majoriteten kanskje ikke har hørt før.
Fyr løs, folkens, med perler majoriteten kanskje ikke har hørt før.
Veldig mange band fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått. Vil vel ikke gå som langt som å si at Grant Lee Buffalo er verdens mest undervurderte band, men i alle sammenhenger de dukker opp er det som regel på bakgrunn av debutskiva 'Fuzzy' selv om de gav ut tre meget jevne skiver til. De tre er rett nok et knepp eller to under 'Fuzzy' på kvalitetsstigen men holder allikevel et så høyt nivå at de IMO bør nevnes i en slik sammenheng. Fra tredjeskiva 'Copperopolis':
Veldig enig, veldig bra det som er bra, og ganske dårlig det som er dårlig, lite midt i mellom, 60-40... (bra-kjedelig)Ja, cold chisel ble vel også nogså ufortjnt glemt. Kanskje ikke den mest solide katalogen, men der de skinner, skinner de godt
.
Rocke låtene til Jimmy Barnes er ganske ordinære og kjedelige, men Don Walker's komposisjoner er meget meget bra
Madrugada har kanskje fått oppmerksomheten de fortjener i norge, men jeg vil tro at det er en del utenfor landets grenser som ville likt dem hvis muligheten hadde bydd seg.
The Pleasers, 1978, Power-Pop på sitt beste
live;
The Pleasers 'A Girl I Know' (Precies of a friend) 1978 - YouTube
live;
The Pleasers 'A Girl I Know' (Precies of a friend) 1978 - YouTube
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
Cold chisel og jimmy Barnes er jo glimrende, så dem i Wollongong i 2007 da de hadde reunionkonsert, men det er sykt mange bra Australske band som vi aldri hører særlig mye om, kan nevne band som Powderfinger, John Butler trio, Silverchair, The Waifs etc.
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
X
X186841
Gjest
Den beste fra Australia
Kim Salmon - Swampland - YouTube
Kim Salmon - Swampland - YouTube
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
X
X186841
Gjest
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.485
- Antall liker
- 15.017
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
...og genialt videreført med soloalbumene til Grant Lee Phillips......
K
Khanate
Gjest
Latino-Rock? Uansett, jeg liker Willy deVille. Hvor det havner på lista over mest undervurderte vet jeg ikke. Jeg vurderer det uansett som bra saker
- Ble medlem
- 07.04.2011
- Innlegg
- 25
- Antall liker
- 0
Syns finske Kingston Wall er sterkt undervurderte med sin psykedeliske progrock krydra med referanser fra 60-70 tallet.
Syns også Nicke Andersson spesielt med The hellacopters kunne fortjent mer oppmerksomhet, kanskje spesielt utenfor skandinavia.
Syns også Nicke Andersson spesielt med The hellacopters kunne fortjent mer oppmerksomhet, kanskje spesielt utenfor skandinavia.
Om ikke annet tidenes mest undervurderte band fra Hønefoss!
Jeg har hørt de
Bevis det
Nogså ukjente for folk flest, men for den som liker melotron må vel dette være verdens mest undervurderte band?
Finske Wigwam oppdaget jeg i 1980 efter å ha lest noen artikler i Nye Takter av Jan Arne Handorff. Her er én med en omtale av vokalisten, komponisten (for det meste) og lederen, engelskmannen Jim Pembroke, sin siste utgivelse:
Jan Arne Handorff, Nye Takter 07.10.1981: Corporal Cauliflowers' Mental Function
Jeg ble lettere frelst, for å si det mildt. På den tiden, oppvokst med Beatles, Kinks, King Crimson, Deep Purple, Doors osv. og så kommer det et band med en suveren sound og ditto komposisjoner. Fra Finland, av alle steder!
Bandet startet opp i 1969 og gav ut plater i fleng frem til den siste, "Some several moons", i 2005. Jeg har (selvfølgelig) alt på både vinyl og CD.
Perioden frem til 1975 var preget av mye rar musikk (nesten finsk fjersynsteateraktig) og det spiller jeg ikke mye av i dag. Men, fra 1975 og albumet "Nuclear Nightclub" ble det mer radiovennlig, straight ahead rock og salget økte. Neste, "The lucky golden stars and starpose" var i samme gaten. Samme med "Dark album". Fremragende utgivelser med knallsterke komposisjoner av for det meste Pembroke. Flotte anmeldelser også. Og her er én av bandets store fordeler: vokalisten sang på engelsk og skrev forståelige tekster. Ikke det provinsielle og utilgjengelige finner ellers er kjent for. Allikevel uteble berømmelsen. At bandet ikke slo igjennom, er merkelig. Kontrakt med Virgin hadde de også. Ellers ble musikken utgitt på Love Records (med sin særegne logo).
Vel, Pembroke selv utgav 5 soloalbum, alle er strøkne, med "Party upstairs" (en hyllest til avdøde Hendrix, Lowell George, Lennon og Pembrokes egen trommeslager Ronnie Österberg) og "Corporal Cauliflowers mental function" som de beste.
Slik kan det gå. I Finland var (og er) de store stjerner.
Deres siste, "Some several moons", som vel egentlig er et soloprosjekt fra Pembrokes side, er fantastisk. Og hvis du er sulten på fete gitarsoloer, så er det bare å få tak i den og lytte til Pekka Reckardt traktere gitaren.
Nå er nok bandet historie og sjefen selv begynner å trekke på årene. Jeg tror allikevel at vi ikke har hørt det siste fra hans side. Ropene om mer runger i Finland, men også i Sverige og her i Norge.
Jan Arne Handorff, Nye Takter 07.10.1981: Corporal Cauliflowers' Mental Function
Jeg ble lettere frelst, for å si det mildt. På den tiden, oppvokst med Beatles, Kinks, King Crimson, Deep Purple, Doors osv. og så kommer det et band med en suveren sound og ditto komposisjoner. Fra Finland, av alle steder!
Bandet startet opp i 1969 og gav ut plater i fleng frem til den siste, "Some several moons", i 2005. Jeg har (selvfølgelig
) alt på både vinyl og CD.Perioden frem til 1975 var preget av mye rar musikk (nesten finsk fjersynsteateraktig) og det spiller jeg ikke mye av i dag. Men, fra 1975 og albumet "Nuclear Nightclub" ble det mer radiovennlig, straight ahead rock og salget økte. Neste, "The lucky golden stars and starpose" var i samme gaten. Samme med "Dark album". Fremragende utgivelser med knallsterke komposisjoner av for det meste Pembroke. Flotte anmeldelser også. Og her er én av bandets store fordeler: vokalisten sang på engelsk og skrev forståelige tekster. Ikke det provinsielle og utilgjengelige finner ellers er kjent for. Allikevel uteble berømmelsen. At bandet ikke slo igjennom, er merkelig. Kontrakt med Virgin hadde de også. Ellers ble musikken utgitt på Love Records (med sin særegne logo).
Vel, Pembroke selv utgav 5 soloalbum, alle er strøkne, med "Party upstairs" (en hyllest til avdøde Hendrix, Lowell George, Lennon og Pembrokes egen trommeslager Ronnie Österberg) og "Corporal Cauliflowers mental function" som de beste.
Slik kan det gå. I Finland var (og er) de store stjerner.
Deres siste, "Some several moons", som vel egentlig er et soloprosjekt fra Pembrokes side, er fantastisk. Og hvis du er sulten på fete gitarsoloer, så er det bare å få tak i den og lytte til Pekka Reckardt traktere gitaren.
Nå er nok bandet historie og sjefen selv begynner å trekke på årene. Jeg tror allikevel at vi ikke har hørt det siste fra hans side. Ropene om mer runger i Finland, men også i Sverige og her i Norge.
Da er vi to!
- Criss-cross rhythms that explode with happiness ...