"Sertifisering" av elevane sin dugleik av ymse slag, har vore gjort svært mange stadar. Gangesertifikat, Touch-test på tastaturet og gloseprøver med smilefjes, stjerne og denslags er hyggjeleg, men ikkje avgjerande for elevane sin motivasjon.
Stort sett er det foreldra som bestemmer korleis leksearbeidet skal gå føre seg. Når ein no snakkar om å gå bort frå lekse, er det spinnville synsarar med eit syn på kunnskap som ein slags pulver, som kan dyttast i elevane sånn innimellom alt anna.
Læring er svært komplisert, og vi veit eigentleg alt for lite om desse prosessane. Skulen er framleis prega av innlæring av kortsiktig faktakunnskap, som skal reproduserast på neste prøve, og som deretter kan gløymast.
Våre store skuletenkjarar er stort sett daude i dag. Eg las Bjørneboe "Jonas" i ferien, og ser at boka er meir aktuell enn nokonsinne. Mitt store ideal, Ole Viig, har vore gløymd og bortgøymd i mange tiår. John Dewey er lite aktuell. Aasmund Olavsson Vinje sine tankar om omgangsskulen vart alt den gong han skreiv sett på som bakstreversk. Og det same gjeld Erling Kristvik.
Berre eit par-tre professorar av i dag peikar på ting eg oppfattar som svært essensielle og viktige for korleis vi bør organisere norsk skule. Eg tenkjer fyrst og framst på Edvard Befring, Karl Jan Solstad.
Kvifor er det så stovereint å vere politikar og ha så lite peiling om det dei skal styre med? Norsk skule har tapt seg gjennom heile mi yrkestid (no tek eg ikkje all skulda for dette. Statsådane med ansvar for skuleverket har etter Kjell Magne Bondevik i 1985 har stort sett vore "parkerte", og har iallfall ikkje imponert meg), alle klagar over norsk skulenivå, og dei fleste politikarar kjem med framlegg som kunne passe den gong då dei gjekk i skule, kanskje ein gong attende på 70 eller 80-talet...