En merkelig tråd, i grunnen! Det forundrer meg at såpass mange synes å være opptatte av hvor høyt en høyttaler kan spille uten å forvrenge alldeles forferdelig. For alle høyttalere, alle - uten unntak forvrenger, i større eller mindre grad. Det må da være utgangspunktet. Jeg har fremdeles ikke hørt om et hifi-system som ikke "forvrenger"..... ???
Hvis noen praktiserer å lytte til lydnivåer over tid, nært opp til et jetfly som tar av ( 110 dBA / 100 meter avstand ), vil jeg tro at hørselen til vedkommende er såpass skadd at han/hun kan vurdere å selge heile hifi-oppsettet etter kort tid! Jeg er ingen ekspert på akustikk - men såvidt jeg veit, foregår en normal samtale mellom to mennesker på rundt 60 dB, og smertegrensen for det menneskelige øret ligger visstnok omtrent på 120 - 130 dB. Man snakker altså her om lyttenivåer veldig nært opp til smertegrensen for ørene våre, hvis jeg oppfatter ting riktig...
Jeg har vært på noen live-konserter, teater- og operafremføringer opp gjennom årene. De to sistnevnte går som regel greit, mens de aller fleste rockekonsertene som jeg har vært på, har hatt et lydnivå veeeldig nært smertegrensen - og i alle fall over grensen hvor høyttalerne som ble benyttet, forvrengte noe alldeles forferdelig. Jeg synes lydbildet på de aller fleste live-konsertene er direkte dårlig, nettopp på grunn av dette. Gruppene kan være så gode som de bare vil, men når lydnivået blir så jævlig at forvrengninger etc. gjør at alt smelter sammen til en kakofoni av infernalsk støy, er vitsen borte. Til og med Vamp presterte å kjøre lyden så mye opp på en konsert her i byen, at lydbildet falt fullstendig sammen. Salen prøvde flere ganger å signalisere at det låt heilt for jævlig, men det ble ikke tatt hensyn til det. Og dette er ikke noe enestående eksempel. Men lydfolkene til Jethro Tull klarte brasene!! Det var en konsert som representerte det heilt motsatte; et lydbilde nært opp til grensa, men aldri over. Heilt fabelaktig konsert og en stor lydmessig opplevelse.
Jeg har et elendig "lytterom", med mye glass, harde flater i tak ( men skråtak hjelper litt..), og flislagt gulv. Rommet er ei litt spesiell stue på ca. 28 - 30 m2, så det er ikke spesielt stort. Normal lytteavstand er rundt 3 meter, vil jeg tro. Når jeg skal kose-lytte, trekker jeg for gardinene og ruller ut et tjukt gulvteppe som dekker noe av flisgulvet. Det hjelper godt på. Jeg kan kjøre opp volumet temmelig mye uten at lydbildet kollapser, men jeg lytter aldri på slike nivåer. Det tar litt av under helgevaskinga, men ellers er "mr. Densen" skjelden over 50% av mulig volum. Det er fullstendig uinteressant for meg hvor høy lyd høyttalerne mine kan prestere uten å forvrenge alt for jævlig. Jeg er ute etter "den go'e lyden". Når noen nevner "realistisk lydtrykk", blir jeg direkte tverr! Hva er "realistisk lydnivå"? Er det sånne lydnivåer som benyttes på de tidligere omtale live-konsertene, hvor lyden etter min oppfatning, ofte - og nesten som regel - er rævva??
Hvis noen praktiserer å lytte til lydnivåer over tid, nært opp til et jetfly som tar av ( 110 dBA / 100 meter avstand ), vil jeg tro at hørselen til vedkommende er såpass skadd at han/hun kan vurdere å selge heile hifi-oppsettet etter kort tid! Jeg er ingen ekspert på akustikk - men såvidt jeg veit, foregår en normal samtale mellom to mennesker på rundt 60 dB, og smertegrensen for det menneskelige øret ligger visstnok omtrent på 120 - 130 dB. Man snakker altså her om lyttenivåer veldig nært opp til smertegrensen for ørene våre, hvis jeg oppfatter ting riktig...
Jeg har vært på noen live-konserter, teater- og operafremføringer opp gjennom årene. De to sistnevnte går som regel greit, mens de aller fleste rockekonsertene som jeg har vært på, har hatt et lydnivå veeeldig nært smertegrensen - og i alle fall over grensen hvor høyttalerne som ble benyttet, forvrengte noe alldeles forferdelig. Jeg synes lydbildet på de aller fleste live-konsertene er direkte dårlig, nettopp på grunn av dette. Gruppene kan være så gode som de bare vil, men når lydnivået blir så jævlig at forvrengninger etc. gjør at alt smelter sammen til en kakofoni av infernalsk støy, er vitsen borte. Til og med Vamp presterte å kjøre lyden så mye opp på en konsert her i byen, at lydbildet falt fullstendig sammen. Salen prøvde flere ganger å signalisere at det låt heilt for jævlig, men det ble ikke tatt hensyn til det. Og dette er ikke noe enestående eksempel. Men lydfolkene til Jethro Tull klarte brasene!! Det var en konsert som representerte det heilt motsatte; et lydbilde nært opp til grensa, men aldri over. Heilt fabelaktig konsert og en stor lydmessig opplevelse.
Jeg har et elendig "lytterom", med mye glass, harde flater i tak ( men skråtak hjelper litt..), og flislagt gulv. Rommet er ei litt spesiell stue på ca. 28 - 30 m2, så det er ikke spesielt stort. Normal lytteavstand er rundt 3 meter, vil jeg tro. Når jeg skal kose-lytte, trekker jeg for gardinene og ruller ut et tjukt gulvteppe som dekker noe av flisgulvet. Det hjelper godt på. Jeg kan kjøre opp volumet temmelig mye uten at lydbildet kollapser, men jeg lytter aldri på slike nivåer. Det tar litt av under helgevaskinga, men ellers er "mr. Densen" skjelden over 50% av mulig volum. Det er fullstendig uinteressant for meg hvor høy lyd høyttalerne mine kan prestere uten å forvrenge alt for jævlig. Jeg er ute etter "den go'e lyden". Når noen nevner "realistisk lydtrykk", blir jeg direkte tverr! Hva er "realistisk lydnivå"? Er det sånne lydnivåer som benyttes på de tidligere omtale live-konsertene, hvor lyden etter min oppfatning, ofte - og nesten som regel - er rævva??