Så vi ER altså enige, Aurora? Bra!

De fornorskningene er en norsk språklig svakhet av dimensjoner, spør du meg..
Berxter, Midas, Xerxes:
Momentum og moment er både likt og forskjellig. Moment går på bevegelses-, spenn- og dreiekrefter . Momentum er et importert fartsbegrep. Begge brukes om hverandre til å beskrive fremdrift fortgang og fordel i norsk språk Begge beskriver fysiske fenomener. Og begge brukes i teknisk språk. Hva slags nøkkel er en momentnøkkel? Vet dere det, kanskje? Den brukes til å gi et visst spenn i en bolt eller skrue, dra den til med korrekt moment til oppgaven. Feks på en strekkbolt til et sylinderhode. (topp) i en motor.
Silicon(-e)er både silikon OG silisium..bruken avhenger av hvilken teknisk sammenheng det er i, samt hvor i den engelskspråklige verden du befinner deg. Dessuten: Legg på en "E" der, så betyr det alle typer av silikonbasert masse. Det å direkte oversette begreper- med norsk bruk/meninger/orddeling i bakhodet er en garantert måte å IKKE bli forstått ute i verden. Det går nemlig ikke alltid an å direkte oversette!
Nettopp derfor skal du tenke på, om og ikke minst I det språk du bruker til enhver tid..75% av oss nordmenn sliter med det. Grunnet samme manglende åpenhet for andre språk som svenskene sliter med..og fordi vi omtrent aldri bruker samme ord for multiple betydninger. I Thailand bruker man tonefallsspråk, så samme setning kan ha flere forskjellige meninger. Hvilken som til enhver tid er riktig, avgjøres av tonefallet kommunikator bruker.
Hardingfele: Vestlendinger- typisk bergensere- legger på endelsen
-ik på en masse hankjønnssubstantiv (masculinum)- også flere som i andre deler av landet er et hunkjønns-/intetkjønnssubstantiv (femininum, neutrum).Det er en lokal dialektisk tilpasning, heller enn de klassiske fornorskningene folket i dalom ønsker å bruke.De som hinsides irriterer både meg og Aurora..
Kvalik er også en av dem, men ordet kvalifisering/kvalifikasjon kommer fra italiensk/latin
qualificare, Vestlandet har Norges nærmeste historiske koblinger til Storbritannnia/Frankrike/Tyskland (fra viking- og hansatida), og fra Romerrikets nordligste utpost-England- kom latinen hit opp med vikingene og seinere kristningen av Norge. Altså har vi tatt en masse ord fra latin, lånt ut flere av våre til andre språk og tilpasset låneord til norsk språk og uttrykk over tid.