Sv: "Tidlig" Beethoven - lytter du til det?
Ja, jeg lytter til tidlig Beethoven rett som det er fremdeles. I går og i dag klaversonate nr. 8 i c-moll, op. 13, i en rekke innspillinger. Det er altså den med det misvisende tilnavnet "Pathetique", et påfunn som selvfølgelig ikke stammer fra Beethoven selv. Selv om hørselen hadde begynt å svikte i 1798, det året han skrev denne sonaten, er dette et livsfriskt verk - riktignok med farlige avgrunner som truer utfoldelsen og energien i urovekkende grad.
Tre innspillinger fra 50- og 60-tallet fortjener å bli nevnt spesielt, slik at de ikke går i glemmeboken. Gieseking, Backhaus og Serkin. Giesekings innspilling fra -56, dødsåret, på EMI, har helt strålende lyd. Friske tempi (ekte "Allegro di molto e con brio" i 1. satsen), lite pedal, superb artikulasjon og frasering. Dramatisk og ikke patetisk, klassisistisk rent, men ikke minimalistisk i uttrykksregisteret. Ren nytelse. Backhaus, har vi glemt hvilken gedigen pianist han var? Den gamle Decca-innspillingen har dårligere båndbredde og dynamikk enn ovennevnte EMI, men vi kan likevel lett høre hva en inspirert og notetro topp-pianist kan utrette. Simpelthen respektinngytende. Ingen billige triks der i gården. Finn frem notene og se hvor presist det går an å spille. Teknikken er så god at en ikke kan merke de krevende passasjene. Aldri brudd, alltid flyt og sammenheng. Og Serkin? Big and bold, på Columbia Masterworks i 1963. Mer romantisk, mer dvelende, mer utagerende, mer ekspressiv og følelsesladet. Briljant lyd.
Ingen vinnere her, naturligvis. Poenget er interpretativ bredde og variasjon. Memento mori, perspektivet på dagens utøvere gjennom tolkningshistorien. Dette danner et brennpunkt på verket for mer innsikt og forståelse. Siden op. 13 aldri har vært en av mine favoritter, er slik sport instruktiv. Jeg har forøvrig hørt alle på gammel vinyl.