Monet i egen stue, altså? Vel, til å være såpass fargeløs, må jeg si den formidler kunst på en forbilledlig måte! Og dette til tross for at min bedre halvdel hevder det ser ut som om vi har to føkkings vaskemaskiner i stua!
Det har alltid vært noe helt, helt eget med fulltoner, noe veldig enkelt og definerbart jeg hørte allerede første gang jeg ble utsatt for denne typen musikkgjengivelse. Jeg var selv i den lykksalige posisjon at jeg eide noen fabelaktige varianter over fulltoner representert ved japanske Coral elementer i sin tid, og ble frelst allerede i ung alder. Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at det er noen hørbare utfordringer med dette prinsippet, og spørsmålet er hvordan polske Cube Audio hanskes med disse problemområdene.
Helt spesielt
La meg først som sist si noe om de helt åpenbare og spesifikke egenskapene slike løsninger representerer. Først de positive egenskaper: Gode fulltoner leverer med en helt uovertruffen taletydelighet; det manifisterer seg ved at tekst og vokal på så å si en hver innspilling gis et nytt innsyn og nytt liv, det er helt utrolig enkelt å høre hva teksten handler om, hvert enkelt ord. Selvsagt peker dette på noe viktig med hensyn til mellomtone, og hva som skjer når du introduserer et delefilter og med dette skal fordele musikken mellom flere, uavhengige elementer. Noe skjer da, nemlig, og det er ikke udelt positivt. Implisitt i denne fantastiske tydeligheten i mellomtonen finner vi også presisjonen og evnen til å sette opp usedvanlig store og presise lydbilder, mulig dette har et eller annet med fasekorrekthet i sentrale deler av frekvensområdet å gjøre, men så er det noe som gjør meg noe undrende, allikevel, og det kommer vi tilbake til etter hvert.
Les hele testen av Cube Monet i Audiophile.no
