Audun Rikardsen har tatt litt av et bilde - med full stemningsrapport.
ENDELIG KAN JEG FORTELLE MIN ET ÅR GAMLE HEMMELIGHET! (FINALLY I CAN SHARE MY ONE-YEAR SECRET! English text half way down)
Jeg er kjempestolt og ydmyk for endelig å kunne offentliggjøre at jeg har fått premiert et bilde i verdens mest prestisjefylte fotokonkurranse Wildlife Photographer of the Year. Mitt bilde ble tatt i august i fjor oppe i drivisen på hele 83°N mens jeg var fotoguide sammen med min gode venn Svein Wik i Arctic Wildlife Tours. Bildet har vært holdt hemmelig helt til nå (les hele historien bak bildet lengre ned!)
Dette er totalt mitt 19. premierte bilde i konkurransen de siste 12 årene, inkludert 15 premierte i hovedkonkurransen (Se bildene mine her:
https://www.nhm.ac.uk/wpy/gallery?tags=user.42534), samt fire premiert i publikumskategorien. Hver gang jeg har vært på den storslåtte «Oscar-utdelingen» til konkurransen, så tenker jeg at dette nok blir siste gang for min del siden det er så utrolig mange gode og fremadstormende fotografer rundt om i verden. I tillegg har jeg de siste årene ikke har hatt mulighet å prioritere fotograferinga like mye som tidligere. Så derfor er jeg ekstra stolt for at jeg fortsatt han hevde meg i dette celebre selskapet. I år var det også rekordmange innsendte bilder (over 65 000) fra over 120 land, hvor totalt bare ca 100 bilder premieres. Bildet mitt er et av totalt 16 som konkurransen nå har valgt å legge ut som en «sniktitt», hvor resten offentliggjøres den 14. oktober. Det er også ekstra stas at bildet mitt vil brukes som et hovedbildene for å representere konkurransen nå i år. Gratulerer til norske Vegar Aasen som også er premiert i år (ta sniktitten på bildene her:
https://www.bbc.com/news/articles/cg7m5e3mylpo).
Historien og ideen bak bildet er litt lang, men ganske så unik. Ideen oppstod etter jeg på mirakuløst vis klarte å berge et minnekort i et kamera i 2018 som en isbjørn puttet ned i et selpustehull og sank på dypt vann på Svalbard året før, etter at den først hadde tatt flere «selfier» av den selv, en redningsaksjon som ble dekket av NRK (Den unike historien kan du lese om her:
https://www.nrk.no/natur/xl/isbjornselfien-1.14269431). Etter dette spurte veldig mange meg om hvordan jeg kunne toppe dette bildet? Svaret mitt var at det faktisk var umulig. Eller var det det? Akkurat dette irriterte meg litt, og med årene så kom den ville tanken om kanskje et enda mere ambisiøst bilde, et bilde av hvordan en sel sitt verste mareritt vil se ut fra dens eget perspektiv, akkurat idet den oppdager at en isbjørn står rett over pustehullet dens når den desperat må opp for å få luft!
Så etter mye tenking og testing så laget jeg et system som jeg mente vil kunne fungere til et slikt bilde, med en bevegelsessensor som utløste kameraet idet bjørnen titta ned i pustehullet til selen. Samtidig viste jeg at sjansen for å lykkes med dette var svært liten. Jeg måtte finne et passende pustehull, få rigget til utstyret når det ikke var isbjørn å se i nærheten, og så måtte det komme en bjørn som gikk bort til pustehullet. I tillegg måtte alt det tekniske fungere, og det er mye som kunne gå galt der. Siden vi samtidig hadde gjester om bord på båten, så hadde jeg bare en natt til rådighet mens gjestene om bord i båten sov. Jeg prøvde konseptet første gang i 2022, da kom det isbjørn som jakta sel på isen om natta, men ingen kom bort til «mitt» pustehull. Det bekrefta hvor utrolig vanskelig dette ville bli…
Men jeg prøver alltid å tenke at man aldri må gi seg dersom det fins litt håp. Når vi så var i drivisen på 83°N i august i fjor, så fikk jeg muligheten til å prøve på nytt. Vi ankra fast i et stort isflak hvor jeg også så et gammelt selpustehull med isbjørnspor ikke langt unna. Jeg rigga til utstyret ute på isen når de andre gikk å la seg og satt oppe aleine og speida og venta. I det jeg egentlig hadde gitt opp håpet og tenkte å legge meg kl 04 på morgenen, så oppdaget jeg plutselig en isbjørn som kom gående mot skipet. Pulsen skjøt i været og jeg sprang panisk rundt og vekte alle. Da skjedde det jeg håpet på. Bjørnen gikk bort til hullet i isen et stykke unna båten, kikka ned og til og med stakk hodet ned for å sjekke hva som var nede i hullet. Etterpå så tok den tak i bevegelsessensoren og forsøkte å dra opp hele kamerariggen og jeg frykta at den ville ødelegge hele opplegget og at kameraet igjen ville synke til dypet (der var det 3000m dypt!). Heldigvis stoppa den, men så la den seg ned for å sove bare noen titalls meter unna… Vi ønsker aldri å skremme dyrene vi fotograferer, så da måtte vi vente i 8-9 timer til den våkna og gikk bort selv. Dette må være de lengste timene i mitt liv, siden jeg jo ikke visste om kameraoppsettet mitt hadde fungert under så ekstreme forhold, eller om bjørnen hadde ødelagt noe. Når jeg endelig kunne hente kameraet og oppdaget at det var bilder på minnekortet, så kunne nok brølet mitt høres helt til Nordpolen!!! (og ja, det fins noen få flere bilder enn dette….;-))
Isbjørnen sitt viktigste jaktområde er etter sel i drivisen eller på fjordisen. Samtidig som jeg med bildet ønsket å vise skrekksituasjonen fra selen sitt perspektiv, så symboliserer det også en mere alvorlig situasjon. Aldri før i min tid der oppe har vi måttet dra så langt nord for å finne drivisen. På grunn av global oppvarming så vil trolig all drivis forsvinne fra Arktis om noen tiår, og da også det viktigste jaktområdet for både isbjørn og veldig mange andre arktiske arter som er helt avhengig av isen i nord. Derfor vil slike situasjoner dessverre snart være historie og isbjørn og andre arktiske arter vil måtte slite veldig å kunne overleve som art.
En stor takk til Svein Wik og alle de andre i Arctic Wildlife Tours (
https://arcticwildlifetours.com/) som har gitt meg både denne og så mange andre muligheter oppe i isødet i nord!!