Stafett 17

[Townes]

Ålreit,

Morgendagen vil bli hektisk, så eg rekker ikkje poste meldinga mi da. Så heller en dag for tidlig enn en dag for seint.

Artist: Seid
Tittel: Among the monster flowers again
Label/År: Luftwaffel records/2002

Look at all the pretty colors...​

Varsellampene blinker allerede ved første øyekast på coveret; en menneskesilhuett i miniatyr peker opp mot en gigantsopp av fullstendig abnorme dimensjoner. Okei, vi har med en gjeng å gjøre som ikke er fremmed for å putte ulike kjemikalier og substanser innabords tenker undertegnede. Fair enough det. Slikt kan det bli bra musikk av, men det kan også gå skikkelig ille.

Kjapp research på verdsveven forteller meg at Seid er trøndere og de opererer i progens verden, med et aldri så ubeskjedent psykedelisk tilsnitt. Selv kaller de det vel en form for "space rock" Med en albumtittel og cover som dette trenger man heller ikke være NASA-forsker for å skjønne at vi er litt lengre offpist enn E6 med DDE.

Nuvel, nok trivia, la oss heller fokusere på det vesentlige; musikken. Hvordan låter så norsk psycha prog fra outer space?

Mjoaaaa. Mer konvensjonelt og tilgjengelig enn først antatt. Det hele åpner med noe som på sett og vis kan sende tankene i retning the pussywarmers, om enn i noe mer strukturerte former. En leken, burlesk sak, som gradvis fader over i en noe tyngre og mer alvorlig outtro. Jaja, ikke det dummeste jeg har hørt. Så kommer det forsyne meg en låt så fullstendig snytt ut av nesa på god gammal motorpsycho (mid 90s) at eg nesten er litt begeistret. Fire song er rett og slett en sabla fet rockelåt med lekre riff som et bærende element, sammen med livlige orgeltoner. Tøfft! Litt småcorny melodi er det kanskje, men la gå, disse trønderne har sikkert levd på en diett av fleinsopp og vannpipe i lange tider tenker eg.

Men så går det litt skeis... Jellyfish er en tung og hard affære med et "orientalsk" innslag som for meg blir litt vel eksotisk og noe malplassert. En del interessante elementer av den mer psykedeliske arten er det allikevel her, og det har visse artige kvaliteter. Banjoen overrasker, om enn ikke like stort som den gjorde på siste Taake album.

King Leon...Igjen kommer det Motorpsycho-vibber. I alle fall på gitarintroen, som er både vakker og drømmende på samme tid. Faktisk noen veldig flotte klanger her. Første halvdel fungerer veldig bra, men så kicker englestøvet inn for fullt og det blir litt for alt for mye kykkelipikokkelimonke. Det er de mest psykedeliske innslagene som fungerer dårligst totalt sett. Det funker jævli bra i 13th floor elevators, men i denne tyngre innpakningen til Seid er det ikkje helt optimalt, sjøl om det i små doser passerer innenfor det akseptable.

Så langt, slettes ikkje helt borti natta dette. Det er en fin, litt mørk stemning over plata, og den har noe nesten mystisk over seg. Men holder det hele veien inn? Mjæh, mjo, sånn nesten i alle fall. Det er flere ting enn de allerede nevnt, som duger her. 5/4 er lang og vakker og The tale of the king on the hill fenger meg også, til tross for at de "østlige" vibbene kicker inn litt her også, og eg kan virkelig styre meg for tyrkisk og indisk popmusikk. Interessen og konsentrasjonen holder for så vidt hele veien, eg lar meg ikkje rive fullstendig med med fra begynnelse til slutt, til det er noen av låtene for lange, og en del lyder og instrumentering litt for enerverende, men alt i alt; Seid, som har flett nytt album ute i disse tider, har levert bedre enn fryktet og blitt et overraskende, og på grensen til et smått semi-positivt bekjentskap.


1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

 

[Kaare G. Opsahl]

I elitedivisjonen som vanlig. Fantastisk Townes

 

[Roberten]

Fortsatt godt plassert på kontoret, så det er stor sjanse for at skribleriet mitt ikke kommer før i morgen. Beklager dette.

 

[ErosLoveking]

Fortsatt godt plassert på kontoret, så det er stor sjanse for at skribleriet mitt ikke kommer før i morgen. Beklager dette.

Fornuftig prioritering. Blir platemesse og konsert i morgen med andre ord.

Parting Gifts skiva er knall, en god 8er. Må ikke sløse med 10erne dere. Greg Cartwright kan enda bedre, og til høsten blir det et gledelig gjensyn i levende live for oss her i tiggerstaden. 8)

 

[H.R]

Fortsatt godt plassert på kontoret, så det er stor sjanse for at skribleriet mitt ikke kommer før i morgen. Beklager dette.

Fornuftig prioritering. Blir platemesse og konsert i morgen med andre ord.

Parting Gifts skiva er knall, en god 8er. Må ikke sløse med 10erne dere. Greg Cartwright kan enda bedre, og til høsten blir det et gledelig gjensyn i levende live for oss her i tiggerstaden. 8)

Når til høsten og hvor spiller'n? Dette skal jeg få med meg.

 

[ErosLoveking]

Fortsatt godt plassert på kontoret, så det er stor sjanse for at skribleriet mitt ikke kommer før i morgen. Beklager dette.

Fornuftig prioritering. Blir platemesse og konsert i morgen med andre ord.

Parting Gifts skiva er knall, en god 8er. Må ikke sløse med 10erne dere. Greg Cartwright kan enda bedre, og til høsten blir det et gledelig gjensyn i levende live for oss her i tiggerstaden. 8)

Når til høsten og hvor spiller'n? Dette skal jeg få med meg.

Etter mange år med henvendelser og mas, har vi endelig fått booket Reigning Sound til tiggerstaden igjen. 9 september, sted vil bli annonsert.

Andre helg i juni, krydrer vi ventetiden med et av de store favorittbanda. Say no more........... 8)

 

[H.R]

Takk. Dette skal jeg jaggu meg få med meg.

 

[Gjestemedlem]

Takk til Townes for en fin anmeldelse. Deler endel av betraktingne, og liker spesielt platen godt når gruppen spiller rock som Motorpsycho. Monster Flowers bringer mange elementer inn i musikken, noe som gjør den til en spennende fruktsalat med innslag av godbiter.

Seid er som det nevnes ute med ny plate i disse tider, og den er riktig bra. Har fått hørt en del på den nye, og håper Monster Flowers kan fungere som en teaser for denne. Det er 10 år mellom platene og det merkes. Produksjonen på den nye 'Magic Handshake' er hardt skadet i loundnesskrigen, men musikken er til tider veldig veldig bra, dvs den er litt ujevn den også, men de beste låtene gjør platen vel verdt å høre på.

 

[Roberten]

Seid - Among The Monster Flowers Again

Lyden av gode ideer som går til grunne

-Space rock er kult !
-Å ja ! Men det er søren meg seig boogie også.
-Yes ! Og og og, psykedelia !
-Ugress gjør mye fett med tapeloops.
-Vinyl snap, cracle & pop.
-Fett.
-Drit fett.
-The Wheel !
-Juri Gagarin tatovert på brystkassa !

Dette er neppe et nøyaktig transkript av samtalen da Seid bestemte seg for å legge fra seg bongen til fordel for plateinnspilling. Men musikken høres slik ut. Soppen på platecoveret er nok ikke bare til pynt.


Among The Monster... starter bra med fin og sprelsk lekenhet i åpningssporet. Tarantino leker seg gjennom tavernaer og sideshows. De klarer til og med å få med blåsere uten å gjøre det masete. Bonus !
Deretter er de trondhjemsrockete på og fengende på Fire Song, det lover rett og slett skikkelig bra for Seid, dette her. Helt til de midt i låta begynner å blande vaskeekte gobbedegook inn i tekstene. Alarm ! Det er plutselig så du kjenner at nisser og dverger kommer klatrende oppover soppen på coveret, men heldigvis jages de ned i mosen av riffene på Jellyfish. Her er det riktignok noe fløyting som truer med å dra det hele ned i sigøynerfella, men jeg er vennlig stilt så jeg lar tvilen komme de til gode.

Og så smeller det. Eller. Jeg har lyst på et smell, noe som fjerner tvilen og klistrer gliset permanent til trynet. Men akk og ve ! Slik skal det ikke gå, sporene 4-8 har jeg ikke engang tenkt å nevne med navn, til det er det en altfor surrete suppe av psykedelia, melodijodling og uttværing av musikalske temaer som ikke fenger meg stort mer enn snerk på kakao.
Liker du det mest tiltaksløse og tafatte fra syttitallet/alternativt -utforskerglede, så kan det godt være at disse låtene treffer deg midt i hjertet, men jeg orker ikke engang møte de med et skuldertrekk.

Av 10 spor er 4 over 5 minutter. Jeg har sagt det før, du skal ha jævlig mye å fare med om du skal våge deg utpå låter lenger enn 5 minutter. Det har ikke Seid.

Den nest siste låtå retter noe på inntrykket -jadda, jeg vet at Sleep er på over 8 minutter. So ? Skal jeg ikke få lov til å motsi meg selv heller nå ? Avslutningen er en reprise skråstrek utbrodering av åpningssporet ispedd dovregubbens hall, og som den nasjonalromantikeren jeg er gjør det at jeg blir litt mer vennlig til sinns.

Mye mindre grønt, mye mer struktur og dette her kunne vært en knallopplevelse. Slik det er nå blir det mer tja til kanskje. Hadde det vært en 10" med kun låtene jeg liker ville jeg dratt frem Seid med ujevne mellomrom, nå er jeg neimen ikke sikker.


Så å skær'n si ? 5 av 10, tenker jeg.


Notabene; som nevnt i forrige uke, jeg har nesten ikke hatt tid til å høre på albumet, det bærer både skribleriet og inntrykket preg av. Det er mye her jeg liker, og jeg tror jeg forstår hvor de vil, jeg får bare ikke helt fot for hvordan de har satt det sammen. Ja. Sånn.

 

[Brasse]

Tricky - Maxinquaye
http://open.spotify.com/track/0hjgCRDKm8deLSqgwimJAq

«Nei hon» var min umiddelbare tanke då eg snurra Maxinquaye første gongen.
Trip-hop klaustrofobisk, surrealistisk jævelskap. Eg får flass av Massive Attack og Portishead… og no og Tricky. Jazzvokal på karamellbeats funkar ikkje for meg. Kanskje om ho med det korte håret på Kaffibrenneriet hadde miksa noko skummelt i «dagens, liten, ta med» at eg kunne tenkt at det hadde vore deilig med musikk eg vanlegvis blir stressa av, gitt.

Eg elskar annan hop, av den hippe sorten, til dømes. Og "mellow" beats er heilt alright. Elektronika i ymse former er dagleg rutine. MF Doom sine «Special Herbs» album er skjønne. Men denne trip-hopen har noko ved seg som ikkje let seg like. Black Steel er ei kul låt, kanskje fordi det er den einaste som ikkje vil kneble meg fast med lianer og henge meg i jungelen. Men det går desverre fort over, «Hell is round the corner» er eit helvete, «Pumpkin» er dobbelt opp.

Frels meg frå det vonde.

2/10

 

[BurntIsland]

Du tar feil Brasse

Seid: Jeg blir ikke helt klok på denne plata, jeg forstår både Townes og Roberten, jeg må vel lytte litt mer før jeg bestemmer meg...

 

[BurntIsland]

Nick Drake - Bryter Layter (1970)

Dette er et klassisk album. Det vil spilles og huskes lenge etter at jeg er glemt av alle, så det virker litt pretensiøst å skulle anmelde og karaktersette dette albumet, men jeg får forsøke.

På en måte er vel dette også Robert Kirby sin plate; Det er Drakes sanger, men Kirbys arrangerer, og for noen arr. Det er så perfekt at ikke en note kan tas bort eller legges til uten å redusere kvaliteten. Det er så perfekt arrangert at det høres kjedelig ut til å begynne med. Det tar tid å trenge igjennom denne plata på grunn av denne perfeksjonen det overhodet ikke brifes med. Det er vel også Joe Boyd sin plate. Han var produsent på prosjektet som tok 9 måneder å gjennomføre. Det er likevel Nick Drakes visjon, Nick Drakes utholdenhet, og Nick Drakes regi. Det er hans album, og det er lagd av en som virkelig er i sitt ess, ingen varsler om tidlig død her, selv om plata både er trist og melankolsk enkelte steder er den direkte lystig andre plasser. Drake er selvsikker og avslappet gjennom det hele. Det er mer vår/sommer over denne, enn over Five Leaves left som har en høst stemning i seg.

Det er bare en låt jeg ikke fikser; Poor Boy som høres ut som en bossanova med DSOTM sound, Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er med denne låta men jeg blir ikke venner med den.

De andre låtene er små mesterverk, akkurat som albumet er og jeg gir den terningkast 10

 

[Griffenfeldt]

Nick Drake var en fabelaktig låtskriver.Nydelig melankolsk og dypsindige tekster. Ærlig og nakent. Synd han ikke ble eldre enn 26.

 

[Kaare G. Opsahl]

Mye bra anmeldelser!

 

[OAlex]

Flott anmeldelse, Burnt. Karakteren til en slik klassiker må nødvendigvis bli 10. Mitt favorittspor er At the chime of a city clock.

 

[utgatt60135]

Knallgode anmeldelser av Seid! Dere skriver veldig bra! Jeg har bare fått hørt delvis på albumet, men det føltes bare ikke godt nok til la meg bruke mye tid på den. Hadde bare ikke lyst. Føltes som rundt 5-6 for meg også, men det er på lite grunnlag.

Brasse: Bra du leverer til slutt . Og godt forsøk, selv om du tar feil slik Burnt_Island skriver ;D.

Dazed har ikke kommet med sin enda, men døgnet er straks over. Jeg bet meg veldig merke i "Det er så perfekt arrangert at det høres kjedelig ut til å begynne med. "
Kanskje er det derfor jeg sjelden gir meg anledning til å lytte på Bryter Layter. Jeg vet ikke hvor lenge den har ligget på vent :-\. Jeg har nok tatt den som litt småkjedelig, men uten noe ordentlig grunnlag for å si det. Din supre anmeldelse gir meg nok et push til å spille den mange ganger, Burnt_Island. Veldig bra levert. Men det er vel musikk hvor tekstene er sentrale? Hører på den nå .

 

[H.R]

Brasses anmeldelse er svært lik min frue sin, dog hun har ikke orket å være i stua når jeg har spilt Tricky. Neste skive har jeg ikke hørt.

 

[Kaare G. Opsahl]

Brasses anmeldelse er svært lik min frue sin, dog hun har ikke orket å være i stua når jeg har spilt Tricky. Neste skive har jeg ikke hørt.

Nick Drake?

 

[OAlex]

Brasses anmeldelse er svært lik min frue sin, dog hun har ikke orket å være i stua når jeg har spilt Tricky. Neste skive har jeg ikke hørt.

Nick Drake?

Aner vi en skandale?

 

[Kaare G. Opsahl]

Brasses anmeldelse er svært lik min frue sin, dog hun har ikke orket å være i stua når jeg har spilt Tricky. Neste skive har jeg ikke hørt.

Nick Drake?

Aner vi en skandale?

det kan ikke være mulig

 

[utgatt60135]

Nå har jeg hørt igjennom Bryter Layter og jeg må si at jeg nå igjen synes det er litt småkjedelig :-\. Er det skandale å si det også? Joda, den er så absolutt finfin men griper ikke heeeelt tak i meg. Hadde den blitt en klassiker om den hadde kommet ut i dag? Hadde den fått mye oppmerksomhet og seksere?

PM sendt til Dazed.

 

[H.R]

Brasses anmeldelse er svært lik min frue sin, dog hun har ikke orket å være i stua når jeg har spilt Tricky. Neste skive har jeg ikke hørt.

Nick Drake?

Seid

 

[Dazed]

Hups. Jeg har visst glemt å poste. Beklager så mye, alle sammen! Jeg har anmedelsen klar, så den kommer nå. Jeg er syk om dagen, og lå og dormet i en tjukk tåke av selvmedlidenhet, snørr og paracet. Jeg hadde helt glemt hele greia. :-[ Sorry. Kommer om ett sekund:

3, 2, 1...

 

[Dazed]

Nick Drake - Bryter Layter

Nicholas Rodney Drake ble født i Rangoon, Burma i 1948, der faren var stasjonert. Familien flyttet snart hjem til Warwickshire i England. Han er kjent for sin litt dystre, gitarbaserte folk-musikk. Han gjorde ingen stor suksess i løpet av sin karriere, men har høstet stor anerkjennelse etter sin død. Alle de tre albumene han rakk å gi ut før han døde, har omdømme som mesterverk, og dukker ofte opp på "beste/viktgste album"-lister. Dessverre led Nick Drake av depresjon og søvnløshet, og hadde svært liten selvtillit. Han hadde utrolig nok selv svært liten tiltro til sine egne talenter som låtskriver og musiker. Dette gjorde at han var lite villig til både å spille live og gi intervjuer. Utvilsomt en stor årsak til hans manglende kommersielle suksess mens han levde. Nick Drake døde av en overdose antidepressiva i 1974, 26 år gammel.

Nick Drake beskrives av mange store artister (Megastjerner som R.E.M, The Cure, Kate Bush, etc. Samt en av mine egne favoritter; Opeth's Michael Åkerfeldt.) etter sin død som en betydelig inspirasjon, og i ettertiden har musikken hans hatt stor suksess. Ekstremt mye større enn hva Drake selv noen gang ville våget å tro, er jeg redd.

Bryter Layter fra 1970, er Nick Drake's andre av tre album, og er ikke så erketypisk "folk" som hverken "Five Leaves Left" (1969) eller "Pink Moon" (1971). På albumet akkompagneres Drake av deler av det mer kjente folkrock-bandet Fairport Convention, og John Cale fra Velvet Underground. Plata har flere elementer fra pop, rock og ikke minst jazz, enn Drakes andre to album. Den er melankolsk og rolig, drevet frem av Drakes skjøre og forsiktige, men likevel tydelige og melodiøse, sangstemme, og av hans glitrende fingerspill. Drake spiller dessuten også bl.a. saksofon på plata, og akkompagnementet inkluderer i tillegg bass, piano, trommer, fløyte, etc. Musikken er vakker, poetisk og tilgjengelig, (Men det var den tydeligvis ikke rundt 1970) selv om den er klinisk fri for refrenger og "nynnepartier". Arrangementene er glimrende og instrumentprestasjonene gode.

Det er for meg hevet over tvil at Nick Drake var et musikalsk multitalent, og først og fremst en god låtskriver og glimrende gitarist. Dessverre slet han tydeligvis på det personlige planet, og vi fikk høre alt for lite fra han.

Selv foretrekker jeg musikk med litt (en god del, faktisk) mer energi og "trøkk" enn dette. Jeg har liksom ikke ro i meg til å sitte og lytte til så "slækk" musikk spesielt ofte, og det trekker min høyst subjektive karaktersetting litt med fra det absolutte toppskiktet. Når jeg er i akkurat passe søvnig søndagsmorgen-humør, vil nok denne plata likevel kunne være det perfekte valg en gang i mellom. Den er verdt en plass i hylla, og selv om den nok ikke på noen måte vil bli tatt frem ofte her hos meg, mener jeg nå etter å ha hørt denne plata, at de sjeldne gangene jeg virkelig vil roe helt ned og høre vakker, rolig muskk, DA blir det ikke stort finere enn dette.

Jeg tror jeg trekker i spandérbuksene, og kliner til med å gi denne plata solide 8/10.

 

[Kaare G. Opsahl]

Brasses anmeldelse er svært lik min frue sin, dog hun har ikke orket å være i stua når jeg har spilt Tricky. Neste skive har jeg ikke hørt.

Nick Drake?

Seid

enda godt

 

[Kaare G. Opsahl]

Takker for meg! har vært med på alle stafettene faktisk. Nå er det slutt. I hverfall for en stund. Dette konseptet fungerer ikke slik som det er i dag. Det er slapt og energiløst. her må noe gjøres. Alt selvsagt etter min personlige oppfattning.

 

[BurntIsland]

Takker for meg! har vært med på alle stafettene faktisk. Nå er det slutt. I hverfall for en stund. Dette konseptet fungerer ikke slik som det er i dag. Det er slapt og energiløst. her må noe gjøres. Alt selvsagt etter min personlige oppfattning.

Din oppfatning stemmer med min. Jeg har også bestemt meg for å gi meg inntil videre..

Det var artig så lenge det varte..

 

[Townes]

First things first,

Flotte meldinger om Nick Drake skiva. Det er en klassiker, det. Langt på vei enig i Burnts oppfatninger, men eg mener 10'ern er rager såpass høyt at eg nok hadde landet på en 9'er her. Northern sky er trolig favorittlåta. Hadde et heavy oppheng på Nick Drake tidlig i tjueåra, men nå til dags er det ikkje så ofte at det spilles.

Har lenge hatt en uggen følelse for retningen stafetten har tatt, og denne runden har langt på vei bekreftet den følelsen. Vanskelig å sette finger'n på hva det er (pun intended), men det et eller annet som er litt haltende. Hadde bestemt meg for lenge siden at eg tenkte å la runde 18 få seile sin egen sjø, og det tror eg fortsatt at eg lar den gjøre.

 

[impulse]

Takker for glimrende anmeldelser av Drake-skiva! Strålende, gennomtenkt og godt formidlet. Selv om det er en fryd å lese mye av det som deles, mp jeg nok si det trengs noen nye tanker her. Jeg har ligget lavt en stund, og ble med denne gangen rett og slett fordi stafettgeneral Finger´n maste som pokker. Nå holder det for min del også, kjenner jeg. Så får vi se om formatet kan revitaliseres etterhvert.

 

[utgatt60135]

Takker for alle de gode bidragene i runde nummer 17. Takk til fringer´n som dro den igang! Men det er beklagelig at så få lar seg engasjere av andres anmeldelser. Hvis jeg hadde spurt hver enkelt så tipper jeg at undskyldningene hadde gått på lite tid til overs av ulike årsaker, men ingen er opptatt hele den våkne delen av døgnet, så det er nok grunnet minsket engasjement også. Hva det skyldes vet jeg ikke, men albumstafetten har jo pågått lenge og man har kanskje gått litt lei. Og uten at jeg har sagt det så har jeg vært litt smålei selv til tider under de siste rundene og hadde uansett de siste kommentarer her tenkt å ta en pause som igangsetter og deltager og latt det være opp til andre å eventelt sette igang. Men nå tror jeg det er en god ting med en lengre pause for prosjektet, så får vi se om motivasjonen kommer tilbake og om det er mulig å ta noen nye grep for å engasjere mere.

Har kjøpt to plater fra stafetten, nemlig av The Flaming Sideburns og The Breeders Pod. Takk for de tipsene! Beste plate synes jeg var fra Tricky. Ble noe skuffet og overrasket over at The Microphones ikke slo spesielt godt an her, men det er nå sånn det er. Jeg har sett på The Glow Pt 2. som en nokså ukjent klassikermateriale på omtrent lik linje som Slint´s Spiderland i forrige runde og synes derfor det var et artig valg. Plata er absolutt ikke noe mainstream men for spesielt musikkinteresserte trodde jeg det var en ordentlig godbit.

 

[mikefish]

Ja,jeg beklager også at jeg er gått lei.De fleste av oss trenger en pause fra hele hifisentralen en stund.Den pausen er jeg inne i nå.Kanskje en idè og drøye en stund før stafetten er tilbake igjen ?

Takk til dere siste som har bidratt med gode anmeldelser !

mvh. s,

 

[Bent]

Flotte anmeldelser de siste her også. Selv har jeg ikke hørt verken Tricky eller Seid platene nå så de kan jeg ikke uttale meg om, men Bryter Layter er jo som skrevet i anmeldelsene her en klassiker og klart verdt en 8'er.
Anngående stafetten så kjenner jeg også at engasjementet mitt er dalende og jeg tar meg ikke den tiden jeg bør til og høre igjennom alle platene, så det er kanskje på tide med en pause. Men uansett takk for denne runden, jeg ble nå kjent med noen nye bra plater denne gangen også.

 

[Gjestemedlem]

Stafettene har vært moro, og det har vært mange gode anmeldelser og oppdagelser. Men det er ikke vanskelig å se at folk har gått lei og ser på det de skal skrive som en litt kjedelig hjemmelekse. Og da faller jo litt av poenget bort.

Vi trenger en revitalisering av konseptet etterhvert. Jeg vet ikke helt hva det skal være, men kanskje noe rundt selvkomponerte spillelister kunne være moro. Her kan folk komme med mange svært spennende låter, kanskje innenfor gitte rammer eller tema. Og så fått en respons på dette. Kanskje mer sannsyning at folk hadde giddet å høre igjennom mer enn akkurat det de skulle skrive om også?

 

[Kaare G. Opsahl]

Stafettene har vært moro, og det har vært mange gode anmeldelser og oppdagelser. Men det er ikke vanskelig å se at folk har gått lei og ser på det de skal skrive som en litt kjedelig hjemmelekse. Og da faller jo litt av poenget bort.

Vi trenger en revitalisering av konseptet etterhvert. Jeg vet ikke helt hva det skal være, men kanskje noe rundt selvkomponerte spillelister kunne være moro. Her kan folk komme med mange svært spennende låter, kanskje innenfor gitte rammer eller tema. Og så fått en respons på dette. Kanskje mer sannsyning at folk hadde giddet å høre igjennom mer enn akkurat det de skulle skrive om også?

eller først nominere 2 plater eller tre og la deltagerene plukke fritt 2 skiver blant alle nominasjonene og anmelde disse.

 

[OAlex]

Dumt at det fungerer dårlig. Jeg tror den tidkrevende stafettgjennomføringen drar ut energi og entusiasme. Reduser antall deltagere. Reduser tiden for diskusjon. Gjennomfør hver stafett kjapt. Meningene vil poppe fram uansett.

Jeg har et nytt album klart for nominasjon. Et ufattelig bra et. Synd at dere aldri får vite om det

 

[Anonym]

Hva med en åpen stafett, et album annenhver dag og så er det valgfritt hvem som skal omtale det?

 

[Gjestemedlem]

På godt og vondt er vel det eneste som har fått folk til å levere noe at det har blitt oppfattet som en obligatorisk innleveringsoppgave.

Det står vel forøvrig alle fritt til enhver tid å skrive plateanmeldelser og poste dem under 'musikk', men det er ikke mange. Hvis man ser bort i fra enkelte entuisiasttråder som minuttten sin.

Vi må nok pønske ut et helt nytt konsept, kanskje det byr på nye formatmuligheter når HFS3 kommer nærmere juletider.

 

[Brasse]

Ein runde kvar månad, beste melding blir stemt fram og premiert med den aktuelle utgivelsen på valfritt format, sponsa av HFS, sjølvsagt 8)

 

[Dazed]

Det har kanskje blitt litt mye i den senere tid. Det kan for den saks skyld hende at engasjementet kommer litt tilbake bare vi drøyer til høsten, f.eks.

Vet det har vært gjort noe slikt i en tidligere stafett, og kanskej det hadde vært til hjelp: Å lage et system som gjør at anmeldere får skrive om musikk i sjangre de liker. Utfordringer og å øke sin horisont er bra, men å måtte bruke av verdifull musikktid (Ja, det er faktisk vanskelig å få tid til å sette seg ned og lytte) på å tvinge seg gjennom musikk man ikke forstår eller rett og slett misliker, er litt demotiverende noen ganger. Spesielt hvis musikk man selv elsker blir slaktet samtidig.

Hva med en runde etter hvert der man nominerer en av sine absolutte favorittplater og selv blir én av dens to anmeldere? Har vi prøvd det? (Gjorde vel en miniversjon av dette i julestafetten for halvannet år siden.)

Vi kunne også forsøke å dele opp i f.eks. fem grove sjangerkategorier som anmelderne velger kanskje tre av, der platene de skal anmelde trekkes fra? Dette avhenger selvsagt av at det anmeldes ganske mange plater.

Jeg kunne godt tenke meg å kjøre en slags kombinasjon av ovenstående to forslag en gang.

Jeg vet at Albumstafetten har livets rett og kan være kult, men jeg er hjertens enig i at det behøves en pause nå! Om fire-fem måneder kan det hende alle er i fyr og flamme igjen. Spesielt hvis vi har et nytt, spennende og lovende konsept på gang.

Tror jeg starter en egen forslagskasse-tråd.

 

[Kaare G. Opsahl]

Rappet av brassefar! dette bør være et eksempel til etterfølgelse når det kommer til å skrive anmeldelser