Hadde det bare vært mulig å betale ekstra for kvalitetsjournalistikk og kunne filtrere bort all tant og fjas man ikke er interessert i.
Ser Norge igjen holder øverste pallplass hva gjelder pressefrihet i verden. Det er jo vel og bra, men pressefrihet og kvalitet henger sammen om mer enn bare at journalister, og da særlig kvinnelige, i økende grad blir målskiver rundt om i Europa og verden for øvrig.
Muligens et innlegg mer for «du vet du er gammel»-tråden, men jeg finner det journalistiske forfallet i de fleste av Norges tradisjonelt største mediehus forstemmende.
Men som med politikere, kanskje er det bare slik at vi får de medier folk flest betaler/stemmer for, eller lar seg bli betalt for gjennom målrettet annonsering.
Og som alltid, noen har blitt styrtrike krøsuser gjennom en teknologisk revolusjon mer omgripende enn innføring av fjernsynet, og dette vil bare akselerere fremover med KI.
Det var bl.a. dette han her er innom i et innlegg i dag...
DEBATT: Jeg har tenkt på å si opp Aftenbladet en stund, men da beskjeden kom om at jeg må betale for å slippe spesialtilpassede annonser, ble valget lettere.
www.aftenbladet.no
Å skille seg fra avisen som har fulgt meg i 75 år, og som til og med var min arbeidsgiver noen år, er jo ikke så enkelt. Men avisens melding 28. april, som indirekte innrømmer at avisen formes etter hva abonnentene klikker på og at vi nå må betale for å slippe spesialtilpasset kommersielle tilbud, gjorde valget lettere.
Personvernet mitt er ikke til salgs
Dette handler ikke om 39 kroner i måneden. Det handler om at personvernet mitt ikke er til salgs. Og dessuten: Det gjelder en avis som var en institusjon med en enorm tillit i vårt distrikt, en nyhetsformidler som har spilt en viktig rolle i samfunnsutviklingen i vår region og som satte sin ære i å fortelle mest mulig av det som skjedde. Avisen brukte sin gode økonomi som et middel til å ivareta samfunnsoppdraget og sikre bred og solid faglig kompetanse. Målet var ikke å tjene mest mulig for eierne.
Mye av dette ser nå ut til å være borte. Om det er Schibsteds overtakelse av eierskapet i 2007, eller den generelle teknologiske medieutviklingen som er hovedårsaken til at kvaliteten på avisen har sunket og det redaksjonelle utbyttet er blitt så magert, vet jeg ikke nok om. Men avisen formes og finansieres åpenbart i stadig større grad av lesernes klikk. Avisen gjorde seg til og nesten helt ‘meningsløs’ en ved å kutte ut de fleste lederartiklene. Begrunnelsen var at det var så få som klikket på dem.
Ukeblad-stoff på forsiden
Til tross for at redaksjonen i flere omganger er blitt slanket og mye solid kompetanse er borte, skulle Aftenbladet likevel alltid «lage enda bedre avis». Men hva ser vi? I dag proppes avisen mer og mer av rent ukeblad-stoff. Her er noen eksempler på hva Aftenbladet valgte som hovedoppslag, altså det som fylte hele forsidene, i en tilfeldig og kort periode tidligere i år:
«Måtte vente seks år på brystreduksjon»
«Widvey vet ikke om hun vil ha barn»
«Har ventet på en venn i tre år»
«Graviditeten var bra for både henne og jobben»
«Pappa har tatt enormt mye risiko»
«Er stort å stå på egne ben» (pølsemaker fra Afghanistan).
«- Jeg er ikke redd for noen ting» (sier 107-åring fra Ville Vesten)
Stylet et hus? Fem sider i avisen!
Har du stylet et gammelt hus for en del millioner, eller tør du å utlevere noen av dine helseutfordringer, så får du fem sider inni avisen. Vi serveres «Utepils-guiden» som jeg ikke visste jeg trengte, jeg blar forbi side etter side med rettsreportasjer som kan fylle en hel bok, og jeg irriterer meg over det som ligner reklame for nye boligprosjekter der oppslaget entusiastisk spår en mulig prisrekord! Som om
prisrekord er hva folk ser fram til. Hvorfor ikke grave mer kritisk i dagens problematiske boligpolitikk, se på kommunens mange velmente, men prisdrivende pålegg og på jungelen av tekniske krav til utbyggerne? Her er mye å ta av.
Hvor ble glad-notisene av?
Jeg savner de mange små notisene og de større oppslagene som fortalte om dagliglivets store og små hendelser. Også de glade. Alt bidro til å gi leserne en større og felles plattform. Det styrket fellesskapet i regionen. Dessuten er alt stoffet blitt en fantastisk kilde til vår lokalhistorie. Slik Aftenbladet fremstår i dag, kommer oppfølgeren til Sven Egil Omdals storartede 400-siders oppsummering av
Aftenbladet i samfunnets tjeneste siden 1893, – hvis det noen gang kommer en oppfølger – til å bli en syltynn lefse. Og det er bare trist. Derfor sier jeg takk for følget og sier opp avisen.
