Siden tråden har vist livstegn igjen: Jeg har fundert litt på trådstarters premiss, at forenklet tilgang og større tilbud av kunst og andre kulturelle produkter gir en forflatning og vulgarisering av vårt forhold til kunsten. Fra åpningsinnlegget:
Nei, dette er ikke genialt, det er et utrykk for forbrukssamfunnet vårt og hva som opptar oss i hverdagen.Vi er mange som ser manglene ved dette, og vi ser hva som forsvinner/har forsvunnet på veien. Vi betaler en pris på veien, en pris man må være av "den gamle skolen" for å kunne forstå etter min oppfatning.
Det slående er at samme kritikk kan rettes mot alle teknologier som forenkler tilgang til kunst, ikke bare streaming av lyd. Noen eksempler:
- Edisons fonograf. Det var en enorm forflatning og vulgarisering av musikk som skjedde når den kunne bli gjengitt hermetisk fra boks, i stedet for å avspilles av levende musikere i samspill med andre musikere og publikum. Musikere ville bli arbeidsledige, kulturtradisjonen ville opphøre, og over tid førte det til innspillinger med alt mulig fiksfakseri på som de få gjenværende musikerne ikke ville være i stand til å gjengi live selv om de prøvde. Hvilket de ikke prøver, der de står og mimer grandprix-slagere til playback.
- Trykte skillingsviser og andre noteark. Det var en ekstrem forflatning og vulgarisering av musikk som skjedde da enhver amatør kunne plukke opp et ferdigtrykket noteark med dagens døgnflue og selv spille den, falskt og skjærende, uten å ha gått i lære hos en erfaren musiker og lært seg stykket utenat. Det endret vårt forhold til musikken og førte til en tilbudsvridning fra kvalitetsmusikk i etablert konsert- og folkemusikktradisjon til masseproduksjon av vulgariteter som prøvde å tilkjempe seg nyhetens interesse uten andre kunstneriske kvaliteter. "I en saaaal på hospitaaalet..."
- Trykket reproduksjon av malerier. Forferdelige greier. I stedet for at en liten klynge dannede mennesker betrakter det originale maleriet på museets vegg med andektig mine og nikker ettertenksomt til guidens tolkning av verkets mening, så har vi masseproduserte skilderier av elg i solnedgang og sigøynerpiker med pupp i friluft hengende over annenhver sofa i OBOS-leilighetene. Hvilken forflatning!
- Gutenbergs trykkpresse. Det er helt utrolig hvilken forflatning av folks forhold til bøker som skjedde da det ble mulig å masseprodusere trykksaker i stedet for å møysommelig kalligrafere dem bokstav for bokstav på pergament. Det gjorde at bøker etter hvert ble et bruk-og-kast-fenomen for almuen, heller enn dyrebare eiendeler forbeholdt de aller rikeste. Endret det tilbudssiden? Vel, jeg tror kanskje ikke serier av vulgære kioskromaner ville vært et spesielt stort fenomen hvis en munk måtte kalligrafere hvert enkelt eksemplar på spesielt preparert skinn eller papyrus.
- Skrivekunsten. Jeg synes jeg hører den gamle greske historiefortelleren sitte der i tusmørket rundt år 800 før vår tidsregning og klage over denne nymotens oppfinnelsen som gjør at enhver oppkomling bare kan lese opp historiene om slaget ved Troja uten å gidde å lære dem utenat først. Og hvor blir det av den tradisjonelle historiefortellerens evne til å utbrodere historien i improviserte heksametervers i samspill med publikums reaksjoner? Hvor skal dette ende? Kjepprakt i Hades, selvsagt.
Hva gamlekara sa om de første
helleristningene vil jeg ikke engang prøve å gjette, men jeg ser meg om og konstaterer at vi
ikke ser ut til å befinne oss i Hades. Det er fortsatt mulig å fortelle et folkeeventyr høyt for ungene etter hukommelsen, med variasjoner og tillegg etter eget forgodtbefinnende. Du må gjerne lære deg kalligrafi, enten det er i europeisk, kinesisk eller japansk tradisjon, og dekorere omgivelsene med det. Det har aldri vært så mange som går på kommunale musikkskoler og lærer å spille instrumenter skikkelig med kompetent instruksjon fra profesjonelle musikere som nå. Symfoniorkestrene, og nå er det omtrent ett på hver holme oppover norskekysten, forteller om rekordstor publikumstilstrømning for tiden.
Det er ingen som hindrer skjønnåndene å nyte sine kulturelle artifakter på "gamlemåten" selv om nye distribusjonsformer skulle oppstå i tillegg. Velbekomme, og kjør på. Derimot er verdien av at stadig fler får tilgang til kulturgoder, selv om det dreier seg om en reproduksjon i stedet for en original Munch, så mye større enn eventuelle problemer med "forflatning" at samfunnet som helhet tydeligvis beveger seg mot økt kulturforståelse og større deltagelse i kulturelle aktiviteter.
Jeg tror åpningsinnleggets premiss er omtrent like langt inn i tusmørket som den gamle grekeren. Og CD-mediet, det er dødt.
Siden tråden har vist livstegn igjen: Jeg har fundert litt på trådstarters premiss, at forenklet tilgang og større tilbud av kunst og andre kulturelle produkter gir en forflatning og vulgarisering av vårt forhold til kunsten. Fra åpningsinnlegget:
