Etter noen uker opphold har jeg på ny tatt sats og presenterer min tredje platesmaking i år. Denne gangen er det bare norsk musikk, og vi kan vel si at landskapet dreier seg om jazz som hovedspor, og med et sidespor eller to?
Amalie Dahl’s Dafnie – Dafnie. Spennende jazzterreng fra en dansk musiker.
Allerede fra første noter blir det klart at dette er ikke er kosejazz i samme gate som Claire Martin eller Diana Krall. Her er det frie og friske toner fra Amalie Dahl sin saksofon, og etter hvert er det mye som skjer samtidig, og kanskje ikke så mange knagger å henge oppmerksomheten på. Og da er det faktisk litt beroligende når jeg får øre på et motiv som gir assosiasjoner til hovedtemaet i Miles Davis sin 1970-inkarnasjon av Masqualero, en låt som opprinnelig ble til på albumet Sorcerer i en mer møblert utgave i 1967, komponert av Wayne Shorter som så mye annet fra den perioden. Etter drøye to minutter går Don`t Get Me Started over i en mer kontemplativ fase, med et repetitivt tema som også er egnet til å gi assosiasjoner til Miles fra overgangen mellom 60- og 70 tallet, men med mer ukjent adresse. Vakkert, suggererende og fascinerende er det uansett.
Men nå har jeg visst stormet inn i stuen uten å presentere musikerne. Amalie Dahl er en dansk saksofist og klarinettist med det Trondheimsbaserte bandet Dafnie, og i bandet Danife har hun med seg Oscar Andreas Haug – trompet, Jørgen Bjelkerud – trombone, Nicolas Leirtrø – kontrabass og Veslemøy Narvesen – trommer, perkusjon og sag. Jeg må innrømme at Amalie Dahl til nå har gått under min rader, og da er det flaks for meg at dette er hennes debutalbum med bandet Dafnie.
Etter den heller heftige starten på Don`t Get Me Started, er det litt overraskende at begge de to etterfølgende låtene Hjemve og Anna`s Dream befinner seg i det melodiske, lyriske og lavmælte hjørnet. Men ikke mindre interessant musikk av den grunn. Det slår meg her at det er en god del luft mellom instrumentene rent musikalsk, og det gir rom for enkelte litt spennende og tette klanger.
På låten Point of No Return er vi tilbake i litt mer fri jazz i introen, før Oscar Andreas Haug fører oss tilbake i et melodiøst tema før vi igjen blir konfrontert med dette Masqualeroaktige temaet. Og hele sekvensen gir en utrolig flott dynamikk med stor musikalsk spennvidde innenfor en og samme låt. Det hele fungerer utrolig bra.
I En Sang Til De Ensomme blir vi ført inn i et helt nytt musikalsk landskap, men som har det lavmælte uttrykket til felles med Hjemve og Anna`s Dream, selv om terrenget er radikalt annerledes i sitt søkende uttrykk.
Vi får ikke vite sikkert om avslutningssporet Hr. Nilsson referer til den legendariske jazzkafeen midt i Oslo eller til Pippi sin ape. Eller begge deler. Og så er det kanskje et utslag av at jeg har hørt litt for lite på Pippi de seneste tiårene at jeg ikke er i stand til å identifisere et litt halvkjent tema(?). Men dette er det klart mest konvensjonelle sporet på utgivelsen, selv om det hardner litt til utover i låten.
Som helhet er Amalie Dahl`s Dafnie en fantastisk spennende jazzreise i et landskap som har noen kjente elementer, men som likevel er skrudd sammen på en ny og fascinerende måte.
Dafnie er mikset i Øra Studio i Trondheim, og de har gjort en god jobb. Jeg har foreløpig bare lyttet til utgivelsen digitalt, men en 180 grams LP er på vei i posten.
Les hele platesmakeingen av alle fem albumene hos Audiophile.no
