Denne gangen har jeg vært nødt til å ta i bruk kø-sniking, for det var flere ferske nyheter som presset seg fram blant litt velmodnet ost. Og så kommer det mer med det første, der køen blir ivaretatt. Til gjengjeld er det et knippe musikkutgivelser med uvanlig bred publikumsappell som presenteres i dagens platesmaking.
INNHOLD:
- Roger Waters – The Dark Side Of The Moon Redux
- Bob Dylan – Shadow Kingdom.
- Taylor Swift – Midnights (The Til Dawn Edition).
- The Rolling Stones – Hackney Diamonds
- Trio Mediæval – An Old Hall Ladymass
Roger Waters – The Dark Side Of The Moon Redux
Omstrid utgivelse fra en like omstridt herre
I året for det legendariske Pink Floyd-albumet sitt 50-årsjubileum og sitt eget 80 års-jubileum, fant Roger Waters det betimelig å komme ut av skyggenes dal. Til mange sin store glede, og kanskje like mange sin store forargelse? For like omstridt som han selv er med sine mange høyst kontroversielle politiske utspill, er nok også denne nyutgivelsen med det som best kan kalles en rekomposisjon, eller i det minste en drastisk nytolking av The Dark Side Of The Moon. Eller kanskje vi like godt skal benytte Roger Waters sitt eget begrep – «Redux». Uansett, den slags blir det lett bråk av.
Selv befinner jeg meg i den leiret som syns at det grepet Waters har gjort er helt innafor. Det måtte eventuelt vært hans tidligere kolleger i Pink Floyd som kan ha berettiget harme over at Roger Waters på denne måten tar uforholdsmessig stort eierskap til mesterverket fra 1973. Og riktignok hadde han en dominerende rolle i denne utgivelsen, ikke minst som tekstforfatter, men noe soloverk var det ikke. På en annen side er det bare Nick Mason og David Gilmour tilbake av det opprinnelig firkløveret i Pink FLoyd, etter at Richard Wright gikk bort for 15 år siden, og Syd Barrett selvfølgelig var satt ut av spill lenge før dette albumet. Nick Mason har uttrykt seg i lovende ordelag, mens noe lignende fra Gilmour sin side er utenkelig. Han er en glitrende gitarist, en av de største vi har hatt, men noen fredsmekler blir han aldri.
Men hva er det så Roger Waters har gjort på denne utgivelsen, og hva er det som er så flott med dette albumet? Først må jeg minne om at albumet ikke er ment som en konkurrent til originalversjonen fra 1973, noe Waters selv også presiserer – i det minste verbalt. I likhet med spennende nytolkinger flest ligger styrken i at det musikalske uttrykket er veldig annerledes, til tross for at det rent musikalsk og melodisk er mer eller mindre direkte sitat. Og når jeg innledningsvis nevnte at Roger Waters endelig hadde kommet ut av skyggenes dal, var det ikke uten en god porsjon ironi. For dette er på ingen som helst måte noen lystig solskinnshistorie. Tvert imot er det et dystert mørke som dominerer utgivelsen i hele den musikalske og lyriske atmosfæren. Dette blir kraftig forsterket av opphavsmannens omfattende «voiceover», og et generelt dunkelt lydbilde. Sistnevnte er ikke til hinder for at det tidvis dukker opp en litt plagsom høyfrekvent forvrenging, første gang mot slutten av «Speak to me». Mulig dette er tilsiktet fra produsentens side, men for å sitere et gammelt 80 talls-band som også har gjenoppstått med et nytt album i fjor: «these are the things I can do without».
Men ellers er dette mørke og litt dystre uttrykket en av albumenes åpenbare styrker i mine ører. Det er et klart mer minimalistisk arrangement på Redux enn på originalen, og man kan selvfølgelig finne på å savne David Gilmour sine frapperende gitarsoloer, helt til man kommer på at de ligger der fremdeles urørt på originalen, og fremdeles kan avspilles når som helst. Hvis du derimot verdsetter å høre Roger Waters sin for det meste snakkende vokal i en stil som lett kan gi assosiasjoner til Tom Waits, eller Leonard Cohen på sitt mørkeste, er dette albumet fullt av kvaliteter. Og så er jeg veldig glad for at Pink Floyd-legenden ikke har forsøkt å hente inn en kvinnelig vokalist med intensjoner om å overgå Clare H. Torry sin legendariske vokalprestasjon på The Great Gig in the Sky. Da hadde det virkelig blitt bråk, og også min entusiasme hadde vært borte som dugg for solen. I stedet har han ganske genialt lagt inn en lavmælt kraftig prosessert vokal som mest fremstår som en ren synth-fremførelse, der det er litt heftig innpust som innimellom gir assosiasjoner til et menneske som opphav. Eller kanskje er det bare denne pusten som er human, og resten en ren synth-voice? I vår tid kan man ikke vite den slags helt sikkert, uten at man selv var til stede….
Money er vel det sporet som har den aller mest omfattende transformasjonen. Dette ble sluppet som en single midt i sommerferien, og min umiddelbare reaksjon var «wow – gleder meg til resten av albumet kommer». Money har fått et ganske bluesy uttrykk, og selvfølgelig er det verken kassaapparat eller Gilmour-solo her. Derimot noen intermesso med synthstring som faktisk er velplassert. Og noen åpenbart sarkastiske vokalinnslag avløst av «Sorry, I`ll read that again.»
Når jeg nå kårer The Dark Side Of The Moon Redux til Ukens Plate må ikke det forveksles med at jeg syns det overgår originalversjonen. Det er tross alt ikke snakk om «århundrets studioalbum», som Pink Floyd sin originalversjon er overkvalifisert til. Men at dette er en av årets mest interessante rockeutgivelser vil jeg derimot stå inne for.
Og så kan man selvfølgelig spørre seg om albumet ville vært like interessant dersom det oppsto i et vakum – at det som skjedde i 1973 aldri har skjedd? Antakelig ikke, for i mine ører er noe av kvaliteten at Redux at det er en veldig spennende nytolking av TDSotM. Og hadde Redux oppstått i 1973 som første- og eneste utgivelse, ville albumet neppe gitt Pink Floyd det karriereboostet de fikk med Dark Side, og de neste tre påfølgende albumene der de lærde og entusiastene fremdeles strides om hvilket som var best. Eller rettere sagt nest best....
Les hele platesmakingen med alle 5 platene hos Audiophile.no
