Etter å ha utgitt en kontroversiell nytolking av tidenes beste prog-album i sitt 80-års jubileumsår har Roger Waters i dag utgitt et dobbelt livealbum.
Det forundrer neppe noen at når en kommende 80 år gammel rockelegende holder konsert, er det gamle meritter det handler om. Det er det også denne gangen, og i tillegg er repertoaret på dette albumet utgitt på en film med samme tittel. Den filmen ble sluppet i juli, og står trolig på shoppinglisten til gamle Pink Floyd- og Roger Waters-entusiaster. Også på min. Konserten det hele er hentet fra foregikk i juli 2023, kort tid før Dark Side of the Moon Redux ble utgitt.
Politisk kontroversiell?
Før vi setter i gang med musikalske synsinger er det nødvendig å rense luften litt. For Roger Waters har vær politisk kontroversiell i en årrekke ved at han har tatt et klart standpunkt til fordel for Palestina i konflikten og tragedien i Israel. Det er i utgangspunktet greit og flott, men potensielt langt mer ugreit er det at han samtidig har blitt beskyldt for å ha kommet med antisemittiske uttalelser. I den grad det er sant, er det fullstendig uakseptabelt. Men problemet er bare det at det er krevende å verifisere sannhetsgehalten i dette. Og når vi registrerer hvor utstrakt det er at både norske- og ikke minst utenlandske Israelvennlige aktører benytter den slags påstander som en form for hersketeknikk for å urettmessig sverte Israel sine kritikere, blir det vanskelig å vite hva man skal tro på i tilfellet Roger Waters. Så inntil videre lar jeg tvilen komme Waters til gode.
Musikken
Det er selvfølgelig i stor grad gamle Pink Floyd-låter som utgjør repertoaret på denne utgivelsen. Hele første del utgjør ryddig strukturerte høydepunkt fra de seneste albumene i Watersperioden, før han trakk seg ut og i et øyeblikks forvirring regnet med at Pink Floyd dermed skulle være historie. Og selv om det ikke akkurat gitt på den måten med Pink Floyd, blir tolkingene på dette albumet en ny bekreftelse på det som for meg fremstår som en kjensgjerning. Roger Waters var den ubestridte kreative kraften og lederen i Pink Floyd, i hvert fall etter at Syd Barrett var satt ut av spill. Og den andre kjensgjerningen for meg er at David Gilmour «bare» er en glitrende dyktig gitarist, med en helt spesiell og magisk sound. Men som også har gått litt for mye i loop på utgivelsene opp igjennom tiden....
Les hele Platesmakingen i Audiophile.no