Det er jo noen land som velger denne veien også. Men slike systemer har endel ulemper også... Det beste er nok den middelveien vi har med en blandingsøkonomi og en regulering av betingelser kombinert med sterke forbrukerrettigheter. Selv om sistnevnte er under et konstant press og burde styrkes av politikerne i stedet for den ettergivenhet de viser i dag.
Jeg tror ikke det er noe som heter "nok" penger. Hvis man har en milliard til overs så er valget: "skal vi investere den i bransje A eller bransje B". Dersom forskning på slankeprodukter, sminke eller hifi-kabler er svakere regulert og gir større forventet avkastning så tror jeg de færreste investorer ville fulgt noe annet enn pengeboka.
Forsking er litt som gambling. Det er usikkert hva man får ut av det, og man må vurdere portensiell gevinst i forhold til innsatsen. Går man all-inn kan man ende opp med å tape alt. Så det finnes absolutt en grense for hva som er "nok" penger til forskning og produktutvikling. Det er da elementær bedriftsøkonomi.
Når det gjelder plateindustriens forskere så er det vel ikke mye nytte de kan vise til utover en ny MTV video og andre markedsføringstriks. Hovveddelen av deres forskning går nok med til politiske bestikkelser og til advokater og pengeinnkrevere som skal finne nye måter å tjene penger på når produktene deres ikke lenger alene gjør nytten.
Jeg er uenig i at det er en del av befolkningens kultur. Hvis jeg lager en låt så er det mitt kunstneriske talent som har gått inn i låten, og uansett hvor mye du argumenterer for kollektivets rettigheter så er det en frivillig sak om du vil høre på låten min
Poenget er at når låter, tekster, taler, musikk etc. blir en del av befolkingens felles arv og så bør det ikke lenger være monopol på denne. Opphavet skal anerkjennes, men etter en tid bør eneretten falle bort. Slik er det jo i dag også, men fristen for dette er bare alt for lang.
Min overbevisning er at jeg burde kunne kreve en kompensasjon for at du bruker låten min, og at du er i din fulle rett til ikke å bruke låten min om du mener at betingelsene mine er for dårlige
Min overbevisning er at denne retten skal være tidsbegrenset. Det er ingen selvfølge at man personlig skal ha eierett til alle sine kulturell ytringer. Enerett er bare en statlig/lovmessig beskyttelse. Det er ingen selvfølge at denne skal vare evig.
Jeg ser i denne sammenhengen ikke forskjellen mellom fiskeboller og kunst. Noen har som sitt levebrød å lage dem.
Hvis du måtte betale royalties til Norsk Fiskerlafg hver gang du laget fiskemat på kjøkkenet eller serverte dette i selskap var vi omtrent i samme situasjon.
Som jeg har repetert ad infinitum så er det min mening at platebransjen er usmakelig og sannsynligvis irrasjonall i sin angst for å møte kundene på kundenes betingelser der kundene er (på nett). Dette kunne de ha gjort i 1996 og sannsynligvis tjent en bråte med penger. Men jeg mener at det er bransjens fulle rett å være imbesiler, på samme måte som det er vår rett å ikke kjøpe produktene deres.
Den har kun den retten fordi vi tillater det og tillegger dette større verdi enn forbrukerettigheter og personvern. Det trenger ikke være slik.