De fleste store kanonene på syttitallet ble mastret på 1/4" eller 1/2" mastertape, ikke et vanlig spolebånd. Ifølge datidens standarder tålte de en eller to kopier før det var mulig å høre generasjonstap. Det er få av våre originale vinylskiver som er gravert ut av den originale masteren, for slikt sendes helst ikke langt avgårde. Selv om graveringen skulle foregå i samme by tror jeg eierne av mastertaper vegret seg mot å gi fra seg den originale tapen.
Faktisk er det mulig at det i dag kan være vanligere, i og med at plateselskapene og artistene ofte vil se den praktiske verdien for framtiden i å gi fra seg tapene til master-guruer som Hoffman. Men at folk som Wonder vegrer seg for å levere fra seg den absolutte originalen ser jeg lett poenget med også.
Det er topp når den absolutte original kan benyttes, men ofte er det nok en ønsketanke. Og i mange tilfeller ikke nødvendig heller. Men en cd-master av en analog utgivelse gjort på åttitallet er definitivt litt for langt fra stammen til at jeg synes det er grei skuring. Noen svindel opplever jeg ikke at ting er, men det har uten tvil vært benyttet feilaktig markedsføring. Noe som kanskje er mer vanlig i det store utland enn her?
Så mye kjekkere det var da jeg jobbet i studio. Da hadde vi allerede gått over til digital master, og etter at vi skiftet ut DAT som format ble alle mastre originaler. Kast platespilleren.
