Hensynet til personvern veier ofte veldig mye tyngre enn andre interesser når datatilsynet skal vurdere slike spørsmål.
Et eksempel, satt på spissen selvsagt, kan være at de får inn en søknad om å sette opp kameraer som filmer inne i toalettbåsene for å kunne ha oversikt over når en dispenser går tom for toalettpapir.
Vi kan selvsagt spekulere i motivet for en slik søknad, men motivet vil gjerne være underordnet, og vurderingen vil dreie seg hovedsaklig om hvorvidt man er inne på et område der man normalt aksepterer overvåkning, og eventuelt om den aktuelle bransjen har noen form for dispensasjon. Dersom man tok samme eksempel med satte det inn i en ny vri er det lett å tenke seg at datatilsynet ville vurdert det annerledes, men grunnen til at de vurderer det annerledes kan være en annen enn man kanskje først tenker:
Man kan si at et toalett er knyttet til høysikkerhetsfanger i forbindelse med tingretten, og at man antar at dette kan assosieres med risiko for fluktforsøk, gjemming av våpen eller liknende.
En overvåking vil da muligens bli godkjent, men ikke fordi man har vurdert at personvernet må vike, men fordi man befinner seg innenfor et område i samfunnet som er underlagt særlige regler.
Poenget er at jeg oppfatter trådstarter slik at bedriften antakelig ikke er underlagt særlige regler. I såfall er det begrenset mulighet for at dette blir behovsprøvd. Normalt vil man bare vurdere hvor stor muligheten for misbruk er, og ikke hva søkeren oppgir som intensjon.
Uansett, gitt kompleksiteten i disse regelverkene ville jeg stilt spørsmålet til gjeldende myndighet, altså Datatilsynet.