Voff skrev:
På ingen måte; da må det være noe "feil" med innspillingen og/eller et eller annet sted ellers i kjeden. Romklangen er allerede på innspillingene (de som skal ha det).
Skrev ikke om lyden fra høytalerne, men hvordan det låt for menneskene som var i rommet.
Voff skrev:
Overdempet rom er et meningsløst konsept. At noen foretrekker tillagt romklang (forvrengning) er en annen sak....
Et rom uten noen refleksjoner overhodet eksisterer ikke. Om det ikke bygges et rom fra bunnen av som er ment å være ekkofritt, som man finner i større sykehus og i forskningsinstitusjoner. Da nærmer det seg null refleksjoner bortsett fra den dypeste bassen og små objekter som dørhåndtak. I et vanlig rom er det umulig å stappe inn så mye demping at alle refleksjoner så og si forsvinner.
Her er hørbarheten og effekten av ett simulert ekko fra 65 grader sidelengs målt i ekkofritt kammer:
(bilde tatt fra F.A. Everests og Pohlmans master handbook of acoustics)
Testsignalet er i dette tilfellet stemme. Den nederste kurven, som er terskelen for å høre refleksjonen med dette testsignalet og 1 enkelt refleksjon i et ekkofritt rom, blir desverre ofte brukt ut av sammenheng. Ofte vises den som en indikator for hvor høyt nivå som skal til for å gjøre refleksjoner generelt hørbare i enhver lyttesammenheng. Som i figur 6.64 i den ellers utmerkede
online boken her.
Grafen under gir et mer nyansert bilde:
(bilde tatt fra Marshall Longs architectural acoustics)
Den nederste høreterskelkurven fra første grafen kan sees mellom de runde dottene. Kurvene viser en trend der vedvarende toner, som i Händel konserten, Mozart og rosa støy, har en tilnærmet flat terskel i forhold til refleksjoner. Fra disse lange sammenhengende lydene skråner høretersklene nedover jo mer transient/hurtig lyden er. Den mest avslørende kurven ligger i klikklydene. Som det kan sees daler høreterskel kurven for refleksjoner på klikket svært bratt nedover. Så bratt at det er umulig å lage et rom som forsvinner fra persepsjonen med et slikt signal! Et slik signal finner man tilnærminger til i trommelyder andre korte perkusive lyder i akustisk musikk. I elektronisk musikk, spesielt av nyere dato, er det en rik flora av skarpe klikkelyder.
Grafen kan gjerne sammenlignes med nivået på refleksjoner i et rom som mitt:
Resultatet av å sette nivåene i grafen min inn i kartet som vist over blir omtrent slik:
Et av de store problemene med et overdempet rom er at øret blir hypersensitiv for de refleksjonene som gjennstår i rommet. Ironisk nok blir øret mer sensitiv for refleksjoner jo mindre etterklang det generelt er i rommet(
Nickson, Muncey, Dubout 1954). Tror det er slik at øret desperat søker etter å finne noe informasjon om verden rundt seg (ikke minst fordi øynene sier at det skal være mulig å høre veggene som kan sees). Erfaringen min er at ørene er meget flink til dette!
Vanlig absorbering i et rom kan på det beste(/værste!) få samtlige refleksjoner ned i -25 til -30dB området med en -60dB utklinging på noe sånt som 100ms. Sammenlignet med høreterskelgrafene over viser det at det fortsatt er mer enn høyt nok til å bli snappet opp av hørselen om signalet det lyttes til er av transient natur.
Påstanden min blir derfor at det er umulig å fjerne et rom fra opplevelsen av musikken. Spesielt med tanke på at refleksjonene fra rommet kommer fra andre vinkler enn direktelyden fra høytaler!
Tror det er slik at overdempede rom ikke fjerner opplevelsen av rommet. At det blir mer som å ta på seg mørke solbriller. Det fjerner noen detaljer, men de store konturene er som oftest fortsatt mulig å få med seg selv i dunkel belysning. Så det man sitter igjen med i et overdempet rom er en serie med refleksjoner ute av kontroll, uten mål og mening. Sannsynligvis mye samme refleksjonsstrukturen som var der i utgangspunktet. Riktig nok er det svake refleksjoner som er lettere å høre bort fra enn sterke og det er klart mindre destruktiv intereferens. Mens grunnstrukturen i opplevelsen av rommets størrelse blir ikke vesentlig forandret, den blir bare dempet. Da er man på et vis ikke kommet noen vei selv om det er dempet masse.
Ørenes evne til å høre refleksjoner er ikke bare fascinerende fordi det gir så mye 3D informasjon om verden rundt oss. Det er også en relativt smal sak å manipulere inntrykket av ett roms størrelse! Som vist i grafene fra rommet mitt er de tidlige refleksjonene -25dB mellom 1 og 19 millisekunder. Dette ville i seg selv ha vært hørbart som en refleksjonsstruktur i rommet. I praksis hører ikke ørene dette som en del av rominformasjonen, det blir avskrevet som irrelevant søppel. Dette fordi det kommer en kraftig utblåsing med energi på 19 millisekunder. Normalt er den kraftigste refleksjonen den første refleksjonen som kommer fra rommet. Da nivået på 19 ms er vesentlig mye høyere enn de tidligere refleksjonene blir dette oppfattet som den første refleksjonen fra rommet. Resultatet er at øret oppfatter lyden i rommet som ekkofri frem til denne refleksjonen kommer. Øret avskriver det tidligere grumset som irrelevant støy.
Dette skjer rent praktisk fordi de tidligere refleksjonene er dempet og første refleksjonen i rommet kommer fra bakveggen som er den flaten med lengst avstand fra lytteren. Dette rommet er på 24 kvadratmeter. For å få samme effekten i et vanlig ubehandlet rom trengs det minimum 7 meter til nærmeste vegg fra høytaler. 24 kvadrat rommet har en lyd som om det var et 200 kvadrat rom med 7 meter under taket!
Å ha den første refleksjonen på 20 millisekunder eller litt mindre er et gunstig mål for så og si alle typer rom. Nøyaktig samme målet brukes i store konsertsaler! Der er problemet omvendt, rommet i seg selv er for stort til å begynne med. For å få en følelse av intimitet og nærvær brukes sidevegger og/eller tak rundt scenen for å gi første refleksjoner på rundt 20ms. Lengre tidsspenn øker faren for at det oppfattes som et distinkt ekko adskilt fra musikken. Kortere enn 20ms gir for mye destruktiv påvirkning, interferens, og et inntrykk av et for lite rom. Vært mye forskning på nettopp dette med mange preferanse-tester.
Ca 20 ms utblåsingen gir også et klart skille mellom tidlige refleksjoner og senere klang. De tidlige refleksjonene som er lagret i musikken kommer uhildret frem til lytter, i en større grad enn i et overdempet rom da 20ms utblåsingen gjør at tidligere klang fra rommet blir fjernet fra persepsjon. Den senere klang som er lagret i musikken kommer fra samme retningen som direktelyden. Etterklangen i rommet kommer (ideelt sett) fra samtlige retninger i rommet. Øret er smart nok til å høre forskjell på dette og klangen som er lagret i musikken. Vel og merke så lenge ikke klangen i rommet er så ujevn at den blir tydelig som en effekt i seg selv. En perfekt klang i et lytterom vil ikke bli oppfattet som en distinkt klang. Store ujevnheter i utklingingen, som typisk er tilfellet uten bruk av diffusere, vil trekke oppmerksomhet mot klangen. En jevn hale er mer anonym av natur, den pakker inn lytteren i en behagelig naturlig atmosfære som ikke trekker oppmerksomhet bort fra musikken. Dette er mye det samme som å lage en kunstig klang til bruk i produksjon av musikk. Et greit utgangspunkt er en klang som ikke kan høres i seg selv, men samtidig er kraftig nok til at musikken høres svakere og kjedeligere ut når klangen slås av.
Når alt det er sagt, så er det i mange lyttesituasjoner en svært klar og tydelig lytteopplevelse i et overdempet rom. Om alternativet er badebassenget med betong og marmor som Vredensgnag beskriver ville jeg klart foretrekke overdemping!
Refleksjonene i rommet
vil gi opphav til interferens med direktelyden. Refleksjoner på 20ms og utover er ikke så veldig destruktive av natur. Men det vil skje noe. Enda en grunn til å bruke diffusere! Ikke bare sprer de ut den senere klangen, men refleksjoner fra diffusere gir i seg selv også mindre interferens/kamfiltering enn vanlige speilrefleksjoner.
Poenget er å vise at det finnes alternativ til døde rom som gir det beste av begge verdener. Ekkofri lytting i perioden med de essensielle tidlige refleksjonene, en kraftig utblåsing av energi med alle dens eufoniske og informative fordeler, fulgt av en diskret og behagelig etterklang. Har prøvd både overdempet og velkontrollert klang og det er ingen tvil om at det er renere og klarere lyd ved bevisst bruk av noen refleksjoner som vist i romgrafene over. Det relativt kraftige ekkoet på 19,5ms vil integreres med direktelyden, bygge opp om og forsterke opplevelsen av denne. Har nå mer klang i rommet enn før og samtidig er det blitt lettere å høre klangen som er i musikken! Som reklamen sier for en
prosessor som gir noe av samme effekten rent elektronisk (for å bake det inn i materialet som spilles fra høytalerne): "Recovers lost ambience, space, depth, imaging and clarity--subtly and naturally." Det låter, noe kontraintuitivt, klarere og renere enn et overdempet rom.
Refleksjoner skrått bakfra i det horisontale plan har i forsøk vist seg å ha den mest gunstige påvirkningen på "listener envelopment factor". På en måte kan det sies at rommet da har innebygget surround.

Følgelig er det først og fremst en respons egnet for stereo, ikke 5.1/7.1 kilder. Det
må ikke være ~20ms tidsspenn heller. I mindre rom hvor 20ms ikke er fysisk mulig tager man hva man haver. Om det er ønskelig med en mer intim lyd er det ingenting i veien for å ha bevisst gå inn for kraftigere og tidligere refleksjoner.
Mange vanskelige og store begreper i sving her og så alt for underforklart! Håper det var litt leselig likevel. Noe av det er rene fakta, noe er mitt personlige syn på sakene anno sommeren 2010 og bør tolkes deretter.
Mvh.
Andreas Nordenstam