Heisann. Jeg og kona har tenkt oss på konsert. Jeg har aldri vært i denne salen. Store sal det er snakk om. Noen som kan si om rad 2 på parketten, altså nest nærmeste rad mot scenen, vil gi noe særlig sikt til orkesteret? Eller blir sikten sperret av scenekanten?
|
Oslo konserthus - gode plasser.
- Trådstarter Polka
- Startdato
Fin sikt på 2 rad. Jeg liker akustikken best i midten på rad 7-10 for orkesterstykker. Radene 1-6 kan det bli litt mye direktelyd fra strykere i "miksen" for min smak, men samtidig kommer man nærmest solisten når man sitter langt frem. Anbefaler kanskje å flytte til ledige plasser lengre bak etter pause.
Ingen pause på denne konserten. Berlioz‘ Fantastique symfoni som lokker. Det andre på programmet husker jeg ikke. Skal se hvilke plasser som er å få, sjekket kjapt for et par dager siden og det var en del ledig på de nærmeste radene tror jeg. Takker for tips!
Oslo Konserthus
Oslo Konserthus ligger i bydelen Vika og har siden åpningen tatt sikte på å være en ledende arena i norsk kultur- og musikkliv med et bredt tilbud.
For SF vil jeg anbefale de radene litt lenger bak ja
Jeg diskuterte for noen år siden med en som jobbet i Konserthuset om hvor det var best lyd i store sal når det gjaldt symfonier. Han mente at de beste plassene var setene midt på radene 30 og 31.
- Ble medlem
- 19.05.2012
- Innlegg
- 784
- Antall liker
- 945
Om det spilles høyt fra et band, som Brit Floyd sist Søndag lønner det seg å sitte på parketten bakerst mot midtgangen.
Satt rett forran lydteknikeren nå og det har vært det beste hittil. Har prøvd midten forran, midt-midt og nå midt-bak. På litt slappere greier vet jeg ikke.
Satt rett forran lydteknikeren nå og det har vært det beste hittil. Har prøvd midten forran, midt-midt og nå midt-bak. På litt slappere greier vet jeg ikke.
Prøv å få billett til rad 10 - 12, og helst midt i salen. Da får man god klangopplevelse
Ja, dette var en interessant opplevelse. Men først... "8 songs for a mad king" var som forventet en fullstendig absurd opplevelse. Performance teater heller enn konsert vil jeg si. Seansen avsluttes med at barytonen knuser en fiolin over låret og ligger og kaver og slår på gulvet, før han løper skrikende ut med perkusjonisten i hælene dundrende på en basstromme. Før dette har han breket, spyttet, hikstet og hvest seg gjennom disse 8 "sangene" akkopagnert av kaskader med atonalt pling plong, dommerfløyter og jeg vet ikke hva. Men stor applus ble det 
Så var det pause selvsagt, jeg skrev lengre opp her at det ikke var det men jeg misforstod.
Symfoni Fantastique er en av mine absolutte favoritt symfonier. Jeg synes Klaus Mäkelä og orkesterets versjon var meget bra. Muligens kunne jeg ønsket meg et noe høyere tempo i et par av satsene, men alt i alt ble det en stor opplevelse.
Jeg har vært på drøssevis av rockekonserter, noe jazz/fusion og hørt de aller fleste instrumenter som brukes i et symfoniorkester live, i andre settinger.
Men dette er første gang jeg har opplevd et fullt orkester i en stor sal. Litt pinlig, men hey...
Vi satt på andre rad. Og som nevnt over her så ble det nok litt mye direktelyd, men jeg kunne da fornemme litt bidrag fra salen. For å bruke hifi språk, så var det ganske mellomtone fokusert. Jeg har mange klassiske konserter på Blu-ray, noen av dem med svært god lyd. Mitt standpunkt om at klassisk er best i surround står 100% fast etter denne konserten. Og ambience bidragene fra salen ville nok vært større med en plassering litt lengre bak. En annen ting som slo meg er at dette med "silkemyk" diskant, "musikalsk og ørevennlig" etc. som så mange higer etter når det gjelder lyd hjemme, ikke er realistisk. Virkeligheten er ikke alltid silkemyk, det er helt sikkert. Jeg har sett noen påstå at lydbilder som skapes av høyttalere med instrumenter klart plassert, ikke er realistisk. Her er jeg uenig. Det var helt tydelig hvor flere av musikerne satt, og jeg kunne høre bredde, dybde og plassering av enkeltinstrumenter ganske likt slik man opplever et bra anlegg.
Jeg synes at en del av strykerne som satt bakover i orkesteret, druknet litt i forhold til konsertmesteren og de andre fremst plasserte.
Nå er nok ikke Oslo konserthus det ypperste innen akustikk, og jeg vet at Mariss Jansons var lite fornøyd med lyden i denne salen.
Uansett, de to siste satsene i denne symfonien var det jeg hadde gledet meg mest til og det var forrykende! Den endeløse dynamikken og kraften her er det nok bare gode hornhøyttalere som kan komme i nærheten av. Så nå har jeg nye mål med oppsettet her hjemme!
Så var det pause selvsagt, jeg skrev lengre opp her at det ikke var det men jeg misforstod.
Symfoni Fantastique er en av mine absolutte favoritt symfonier. Jeg synes Klaus Mäkelä og orkesterets versjon var meget bra. Muligens kunne jeg ønsket meg et noe høyere tempo i et par av satsene, men alt i alt ble det en stor opplevelse.
Jeg har vært på drøssevis av rockekonserter, noe jazz/fusion og hørt de aller fleste instrumenter som brukes i et symfoniorkester live, i andre settinger.
Men dette er første gang jeg har opplevd et fullt orkester i en stor sal. Litt pinlig, men hey...
Vi satt på andre rad. Og som nevnt over her så ble det nok litt mye direktelyd, men jeg kunne da fornemme litt bidrag fra salen. For å bruke hifi språk, så var det ganske mellomtone fokusert. Jeg har mange klassiske konserter på Blu-ray, noen av dem med svært god lyd. Mitt standpunkt om at klassisk er best i surround står 100% fast etter denne konserten. Og ambience bidragene fra salen ville nok vært større med en plassering litt lengre bak. En annen ting som slo meg er at dette med "silkemyk" diskant, "musikalsk og ørevennlig" etc. som så mange higer etter når det gjelder lyd hjemme, ikke er realistisk. Virkeligheten er ikke alltid silkemyk, det er helt sikkert. Jeg har sett noen påstå at lydbilder som skapes av høyttalere med instrumenter klart plassert, ikke er realistisk. Her er jeg uenig. Det var helt tydelig hvor flere av musikerne satt, og jeg kunne høre bredde, dybde og plassering av enkeltinstrumenter ganske likt slik man opplever et bra anlegg.
Jeg synes at en del av strykerne som satt bakover i orkesteret, druknet litt i forhold til konsertmesteren og de andre fremst plasserte.
Nå er nok ikke Oslo konserthus det ypperste innen akustikk, og jeg vet at Mariss Jansons var lite fornøyd med lyden i denne salen.
Uansett, de to siste satsene i denne symfonien var det jeg hadde gledet meg mest til og det var forrykende! Den endeløse dynamikken og kraften her er det nok bare gode hornhøyttalere som kan komme i nærheten av. Så nå har jeg nye mål med oppsettet her hjemme!
Sist redigert: