Jeg vet ikke hvordan dette vil bli mottat av dere medlemmer her på HFS og det er kanskje ikke riktig sted, men jeg følte jeg måtte si noe/fortelle om dette.
Høvdingen eller moderatorer får bare slette det hele hvis de finner det upassende.
Klokken er 0430 søndag morgen, jeg våknet opp og følte at nå må jeg fortelle om Preben som stille gikk bort for halvannet år siden.
Tiden har altså kommet til at jeg synes det er riktig og fortelle om en kamerat av meg som gikk bort omtrent samtidig med JanR, hans navn var Preben og han var medlem her på HFS, .......kanskje mye på grunn av meg.
Jeg kunne/burde sikkert ha skrevet dette i fjor høst, men jeg har rett og slett ikke orket fordi det har vært for tungt.
Det at det hele skjedde samtidig med JanR's bortgang gjorde det hele ikke akkurat noe lettere for og si det sånn. "
Alle" visste hvem JanR var, men jeg har lyst til og fortelle litt om hvem Preben var og hva han "glødet" for og hvem han var.
Jeg ble kjent med Preben for drøye 15 år siden i forbindelse med et bilkjøp, han var den gangen bilselger hos VW og jeg skulle ha meg en ny bil.
Vi kom i prat og fant veldig fort tonen og at vi delte mange hobbyer som stereo, biler, motorsport, klokker og at vi begge var veldig familie orienterte, dvs at familie betydde mye for oss begge.
Preben hadde et litt trøbblete forhold til sin far og i og med at jeg er/var ca 10 år eldre enn ham så var jeg antagligvis litt sånn kamerat combinert med en form for farsfigur som han kunne prate med alt om som han ikke kunne dele med sin far eller kone, eller for den saks skyld med noen andre.
På den måten fikk vi et ganske nært åpent og ærlig kameratskap.
At han så fikk barn et etter et og jeg fulgte opp slik at vi til slutt satt med henholdsvis Preben med 4 stykker og jeg med 3 stykker gjorde at vi utvekslet mange erfaringer og problemstillinger vedrørende alt om barneoppdragelse til bosteder og skoler.... ja you name it....... m.a.o slikt gode kamerater snakker om.
Preben var et flinkt/smart menneske og med sin joviale og imøtekommende natur var han den perfekte salgsmann.
Han stod for det han sa og var rakrygget og lurte aldri noen og alle disse kvaliteter ble gjenkjent av hans sjefer og Preben avanserte raskt til og bli salgsjef og salgsdirektør både hos VW (i 2 omganger) og hos Bridgestone og Nissan/Subaru.
Under tiden han jobbet hos Bridgstone så var det tiden som dette bildekk merke sponset Ferrari i formel en og dette bar frukter også for en kompis å jeg og guttungen min fikk assortert utvalg Ferrari effekter, bla fra Michael Schumaker og Rubens Barrichello........ spørs om det ikke var jeg som syntes dette var mest gøy og ikke guttungen.
Senere byttet Preben jobb til salgs sjef for Nissan/Subaru og da "regnet" det Petter Solberg ting hvilket jo selvfølgelig var stor stas....... igjen både for store og "små" hjemme hos oss.
Men når sønnen i huset fikk møte Petter Solberg, så ble nok han bitt litt av basillen også....... og med full kjøredress og caps så han til slutt ut som en av teamet til Petter Solberg....... det var stor stas.
Nå gikk det slik at for drøye 5 år siden fikk vi begge hver våres sist fødte....... og vi fikk begge en liten jente, de ble født med bare noen ukers mellomrom og det var selvfølgelig stor stas både for Preben og for meg...... lykken smilte stort mot oss begge på dette tidspunktet...... livet kunne ikke bli stort bedre.
Så gikk det slag i slag som livet vanlighvis gjør, opptatte hver på vårt hold, men vi passet på og møtes en gang i blant og vi snakket mye via telefon.
En gang i blandt ringte han og ba meg ta turen til Drammen for nå var det kommet en ny VW jeg bare måtte låne og teste noen dager....... grunnet dette har jeg meget bra kompetanse vedr VW modeller i fra 2009-2013.... ha ha.
Mange ganger hadde jeg med min yngste datter og hun kaller fremdeles Preben for onkel Preben....... og alltid hadde Preben lagt et eller annet til side som han skulle gi til minsta mi, alt fra lekebiler til pedalbiler og caps'er.
Jeg husker en hendelse spesielt godt som forklarer en del om Preben som person........ jeg besøkte ham i arbeidstiden engang sammen med min lille (den gangen 1,5 år gammle datter) hvorpå jeg satte stolen hennes på gulvet sammen med en liten lekebil med en bamse som hun syntes var kjempegøy og leke med hvorpå Preben og jeg stod på utsiden av kontoret og tittet på en bil et par minutter......... det skulle vise seg at innenfor dattera mi sin rekkevidde så var det et tusentall med VW lommebrochurer og disse klarte minsta og fordele utover hele gulvet på en bemerkelsesverdig effektiv måte, slik at når vi snudde oss og tittet inn på Prebens kontor så så det ut som om det var bombet....... det fløt i brochurer over hele gulvet, jeg tenkte at dette går ikke bra, men Preben satte i og le, hvorpå han satte seg ned på huk ved dattera mi og sa......... SÅ flink du er....... jeg er helt enig at det ikke var noe fint og ha alle disse brochurene på ett sted, det ser mye bedre ut og ha de på gulvet slik at vi kan se hvor mange det er........ jeg vet hva Preben brukte den første halvtimen etter at vi hadde dratt til for og si det sånn.
Så over til høsten 2012........ det var da det ble kjent at JanR var syk.......... omtrendt samtidig fortalte Preben at han fått en liten kul under venstre armen og at skulle ta en tur innom fastlegen og få det undersøkt...... det var vel ca i oktober 2012....... resultatet var at han måtte tilbake for noen prøver, tiden gikk og julen nærmet seg og Preben fortalte at han måtte ha en liten operasjon. Like før jul snakket jeg med ham igjen, han virket da litt redusert og var delevis sykmeldt, men Preben var ikke av typen som la seg ved det minste, så han jobbet i vei det han orket.
Slik gikk det frem til tidlig i februar 2013, da var minsta og jeg og besøkte ham i bilbutikken fordi jeg skulle ha service på en bil og det var kommet en ny bil jeg bare måtte prøve igjen. Preben fortalte da at han måtte inn til en operasjon uken derpå......... det skulle senere vise seg at dette var siste gang jeg så Preben i live.
For det som skjedde var at jeg ringte Preben etter en uke og han fortalte at operasjonen hadde blitt MYE større enn hva man trodde på forhånd, jeg sa at jeg ville komme og besøke ham, men han sa at jeg skulle vente til han hadde kommet litt mer til hektene, hvilket jeg selvfølgelig respekterte........ så ble det stille..... fryktelig stille og jeg sendte ham flere sms....... så til slutt etter noen uker kom det svar........ " jeg måtte ha en operasjon til og jeg er veldig dårlig, sms'er deg når du kan komme og besøke meg"......... okei tenkte jeg.
Så kom April og våren hvorpå jeg tenkte: nei nå må jeg få tak på Preben og joda han svarte på telefonen.
Men samtalen ble på ingen måte hva jeg forventet, han fortalte at han hadde kreft som hadde spredd seg til lunger og nyrer og at dette ikke så bra ut og at han lå på Radiumhospitalet og at han ikke tok i mot besøk fordi han var så dårlig. (Jeg har en sterk mistanke om at han vernet meg og andre fra og se ham i så sterkt redusert tilstand). D
ette var jo selvfølgelig et sjokk..... selvfølgelig et enda større sjokk for han, men dog alikevel. Jeg sa at nei nå kommer jeg på besøk uansett hva du sier eller gjør....... men han avviste meg og sa nei at jeg fikk komme tilbake når han følte seg bedre. Desverre gikk det på det tidspunktet ikke opp for meg at han skulle dø bare et par uker etterpå....... jeg trodde at han hadde mye mer tid........ folk blir syke av kreft og det tar tid...... man dør liksom ikke på et halvt år etter at man ble konstantert syk....... men det gjør man altså, kreft kommer i mange varianter, noen får kreft som det går an og gjøre noe med, mens andre får aggresive varianter som det ikke er noe å gjøre med og som utforbakken bare blir brattere for hver dag som går og det hele ender så altfor fort.
Min store anger opp i det hele er at jeg ikke bare blåste i hva Preben sa som at jeg ikke skulle komme og besøke ham...... jeg fikk ikke tatt farvel og jeg fikk ikke sjansen til og være en støtte slik jeg hadde ønsket og det må jeg bære med meg.
Så skulle du som leser dette oppleve noe lignende...... så forsøk og lær av mine feil og erfaringer........ livet kan ende så altfor mye raskere enn hva du tror.
Det føles ikke rett og gjengi noe fra hvordan familien til Preben takler det hele i ettertid, men jeg har lyst til og gjenfortelle en liten ting fra bloggen til Prebens eldste datter....... hun forteller om sin yngste søster som hver kveld gråter og gråter og roper på pappa og at han skal komme og lese for henne og at hun ikke forstår hvorfor pappa ikke er hjemme lenger......... storesøster og mamma samt brødre er enkelt og greit ikke nok trøst........ storesøster skriver på bloggen sin...... pappa er borte...... håper jeg en dag kan våkne opp fra dette marerittet og at det var nettopp det...... et mareritt.
Når det gjaldt stereo var Preben veldig glad i comboen Martin Logan og McIntosch og han oppgraderte seg stykkevis innenfor disse to merkene hvor han tilslutt satt igjen med den digre integrerte Mac'en og de nest største passive Martin Logan høytalerne, en combo jeg vet han frydet seg over.
Han fortalte meg ofte at når det var stille i huset og familien hadde lagt seg så satt han og koste seg og spillte musikk en time eller to....... er vel en eller to som kjenner seg igjen i akkurat dette her på HFS.
Så i ly av Prebens minne....... lev livet så lenge du har det, ta ikke livet for gitt, ikke kast bort tiden på krangling eller uvesentligheter, vær glad i de som står deg nær og ta deg tid til og se at andre har et liv også..... ikke bare deg selv.
Rudi.
Redigert og rettet litt pga at jeg skriver som ()/"#%#¤%%( håper det er noenlunde leslig.
Høvdingen eller moderatorer får bare slette det hele hvis de finner det upassende.
Klokken er 0430 søndag morgen, jeg våknet opp og følte at nå må jeg fortelle om Preben som stille gikk bort for halvannet år siden.
Tiden har altså kommet til at jeg synes det er riktig og fortelle om en kamerat av meg som gikk bort omtrent samtidig med JanR, hans navn var Preben og han var medlem her på HFS, .......kanskje mye på grunn av meg.
Jeg kunne/burde sikkert ha skrevet dette i fjor høst, men jeg har rett og slett ikke orket fordi det har vært for tungt.
Det at det hele skjedde samtidig med JanR's bortgang gjorde det hele ikke akkurat noe lettere for og si det sånn. "
Alle" visste hvem JanR var, men jeg har lyst til og fortelle litt om hvem Preben var og hva han "glødet" for og hvem han var.
Jeg ble kjent med Preben for drøye 15 år siden i forbindelse med et bilkjøp, han var den gangen bilselger hos VW og jeg skulle ha meg en ny bil.
Vi kom i prat og fant veldig fort tonen og at vi delte mange hobbyer som stereo, biler, motorsport, klokker og at vi begge var veldig familie orienterte, dvs at familie betydde mye for oss begge.
Preben hadde et litt trøbblete forhold til sin far og i og med at jeg er/var ca 10 år eldre enn ham så var jeg antagligvis litt sånn kamerat combinert med en form for farsfigur som han kunne prate med alt om som han ikke kunne dele med sin far eller kone, eller for den saks skyld med noen andre.
På den måten fikk vi et ganske nært åpent og ærlig kameratskap.
At han så fikk barn et etter et og jeg fulgte opp slik at vi til slutt satt med henholdsvis Preben med 4 stykker og jeg med 3 stykker gjorde at vi utvekslet mange erfaringer og problemstillinger vedrørende alt om barneoppdragelse til bosteder og skoler.... ja you name it....... m.a.o slikt gode kamerater snakker om.
Preben var et flinkt/smart menneske og med sin joviale og imøtekommende natur var han den perfekte salgsmann.
Han stod for det han sa og var rakrygget og lurte aldri noen og alle disse kvaliteter ble gjenkjent av hans sjefer og Preben avanserte raskt til og bli salgsjef og salgsdirektør både hos VW (i 2 omganger) og hos Bridgestone og Nissan/Subaru.
Under tiden han jobbet hos Bridgstone så var det tiden som dette bildekk merke sponset Ferrari i formel en og dette bar frukter også for en kompis å jeg og guttungen min fikk assortert utvalg Ferrari effekter, bla fra Michael Schumaker og Rubens Barrichello........ spørs om det ikke var jeg som syntes dette var mest gøy og ikke guttungen.
Senere byttet Preben jobb til salgs sjef for Nissan/Subaru og da "regnet" det Petter Solberg ting hvilket jo selvfølgelig var stor stas....... igjen både for store og "små" hjemme hos oss.
Men når sønnen i huset fikk møte Petter Solberg, så ble nok han bitt litt av basillen også....... og med full kjøredress og caps så han til slutt ut som en av teamet til Petter Solberg....... det var stor stas.
Nå gikk det slik at for drøye 5 år siden fikk vi begge hver våres sist fødte....... og vi fikk begge en liten jente, de ble født med bare noen ukers mellomrom og det var selvfølgelig stor stas både for Preben og for meg...... lykken smilte stort mot oss begge på dette tidspunktet...... livet kunne ikke bli stort bedre.
Så gikk det slag i slag som livet vanlighvis gjør, opptatte hver på vårt hold, men vi passet på og møtes en gang i blant og vi snakket mye via telefon.
En gang i blandt ringte han og ba meg ta turen til Drammen for nå var det kommet en ny VW jeg bare måtte låne og teste noen dager....... grunnet dette har jeg meget bra kompetanse vedr VW modeller i fra 2009-2013.... ha ha.
Mange ganger hadde jeg med min yngste datter og hun kaller fremdeles Preben for onkel Preben....... og alltid hadde Preben lagt et eller annet til side som han skulle gi til minsta mi, alt fra lekebiler til pedalbiler og caps'er.
Jeg husker en hendelse spesielt godt som forklarer en del om Preben som person........ jeg besøkte ham i arbeidstiden engang sammen med min lille (den gangen 1,5 år gammle datter) hvorpå jeg satte stolen hennes på gulvet sammen med en liten lekebil med en bamse som hun syntes var kjempegøy og leke med hvorpå Preben og jeg stod på utsiden av kontoret og tittet på en bil et par minutter......... det skulle vise seg at innenfor dattera mi sin rekkevidde så var det et tusentall med VW lommebrochurer og disse klarte minsta og fordele utover hele gulvet på en bemerkelsesverdig effektiv måte, slik at når vi snudde oss og tittet inn på Prebens kontor så så det ut som om det var bombet....... det fløt i brochurer over hele gulvet, jeg tenkte at dette går ikke bra, men Preben satte i og le, hvorpå han satte seg ned på huk ved dattera mi og sa......... SÅ flink du er....... jeg er helt enig at det ikke var noe fint og ha alle disse brochurene på ett sted, det ser mye bedre ut og ha de på gulvet slik at vi kan se hvor mange det er........ jeg vet hva Preben brukte den første halvtimen etter at vi hadde dratt til for og si det sånn.
Så over til høsten 2012........ det var da det ble kjent at JanR var syk.......... omtrendt samtidig fortalte Preben at han fått en liten kul under venstre armen og at skulle ta en tur innom fastlegen og få det undersøkt...... det var vel ca i oktober 2012....... resultatet var at han måtte tilbake for noen prøver, tiden gikk og julen nærmet seg og Preben fortalte at han måtte ha en liten operasjon. Like før jul snakket jeg med ham igjen, han virket da litt redusert og var delevis sykmeldt, men Preben var ikke av typen som la seg ved det minste, så han jobbet i vei det han orket.
Slik gikk det frem til tidlig i februar 2013, da var minsta og jeg og besøkte ham i bilbutikken fordi jeg skulle ha service på en bil og det var kommet en ny bil jeg bare måtte prøve igjen. Preben fortalte da at han måtte inn til en operasjon uken derpå......... det skulle senere vise seg at dette var siste gang jeg så Preben i live.
For det som skjedde var at jeg ringte Preben etter en uke og han fortalte at operasjonen hadde blitt MYE større enn hva man trodde på forhånd, jeg sa at jeg ville komme og besøke ham, men han sa at jeg skulle vente til han hadde kommet litt mer til hektene, hvilket jeg selvfølgelig respekterte........ så ble det stille..... fryktelig stille og jeg sendte ham flere sms....... så til slutt etter noen uker kom det svar........ " jeg måtte ha en operasjon til og jeg er veldig dårlig, sms'er deg når du kan komme og besøke meg"......... okei tenkte jeg.
Så kom April og våren hvorpå jeg tenkte: nei nå må jeg få tak på Preben og joda han svarte på telefonen.
Men samtalen ble på ingen måte hva jeg forventet, han fortalte at han hadde kreft som hadde spredd seg til lunger og nyrer og at dette ikke så bra ut og at han lå på Radiumhospitalet og at han ikke tok i mot besøk fordi han var så dårlig. (Jeg har en sterk mistanke om at han vernet meg og andre fra og se ham i så sterkt redusert tilstand). D
ette var jo selvfølgelig et sjokk..... selvfølgelig et enda større sjokk for han, men dog alikevel. Jeg sa at nei nå kommer jeg på besøk uansett hva du sier eller gjør....... men han avviste meg og sa nei at jeg fikk komme tilbake når han følte seg bedre. Desverre gikk det på det tidspunktet ikke opp for meg at han skulle dø bare et par uker etterpå....... jeg trodde at han hadde mye mer tid........ folk blir syke av kreft og det tar tid...... man dør liksom ikke på et halvt år etter at man ble konstantert syk....... men det gjør man altså, kreft kommer i mange varianter, noen får kreft som det går an og gjøre noe med, mens andre får aggresive varianter som det ikke er noe å gjøre med og som utforbakken bare blir brattere for hver dag som går og det hele ender så altfor fort.
Min store anger opp i det hele er at jeg ikke bare blåste i hva Preben sa som at jeg ikke skulle komme og besøke ham...... jeg fikk ikke tatt farvel og jeg fikk ikke sjansen til og være en støtte slik jeg hadde ønsket og det må jeg bære med meg.
Så skulle du som leser dette oppleve noe lignende...... så forsøk og lær av mine feil og erfaringer........ livet kan ende så altfor mye raskere enn hva du tror.
Det føles ikke rett og gjengi noe fra hvordan familien til Preben takler det hele i ettertid, men jeg har lyst til og gjenfortelle en liten ting fra bloggen til Prebens eldste datter....... hun forteller om sin yngste søster som hver kveld gråter og gråter og roper på pappa og at han skal komme og lese for henne og at hun ikke forstår hvorfor pappa ikke er hjemme lenger......... storesøster og mamma samt brødre er enkelt og greit ikke nok trøst........ storesøster skriver på bloggen sin...... pappa er borte...... håper jeg en dag kan våkne opp fra dette marerittet og at det var nettopp det...... et mareritt.
Når det gjaldt stereo var Preben veldig glad i comboen Martin Logan og McIntosch og han oppgraderte seg stykkevis innenfor disse to merkene hvor han tilslutt satt igjen med den digre integrerte Mac'en og de nest største passive Martin Logan høytalerne, en combo jeg vet han frydet seg over.
Han fortalte meg ofte at når det var stille i huset og familien hadde lagt seg så satt han og koste seg og spillte musikk en time eller to....... er vel en eller to som kjenner seg igjen i akkurat dette her på HFS.
Så i ly av Prebens minne....... lev livet så lenge du har det, ta ikke livet for gitt, ikke kast bort tiden på krangling eller uvesentligheter, vær glad i de som står deg nær og ta deg tid til og se at andre har et liv også..... ikke bare deg selv.
Rudi.
Redigert og rettet litt pga at jeg skriver som ()/"#%#¤%%( håper det er noenlunde leslig.
Sist redigert:
